Det lysner før det mørkner

Nå er det jammen blitt lyst om kveldene, sier folk og glemmer at det er ganske så mørkt fortsatt. I hvert fall er det langt mørkere enn i en god del land det er unaturlig å sammenlikne seg med, hvorav samtlige ligger mye lenger sør. Fortsatt rekker vi vel så vidt hjem til kjøttkakene før det er dunkelt. Det avhenger litt av når kjøttkakene fortaeres, men la oss si litt over klokka halv seks. Likevel er vi ganske fornøyd. Men når det mørkner om høsten på omtrent samme tiden, sier vi at «nå blir det jammen mørkt om kveldene.» Snodig.

Vi setter altså mindre krav til lyset nå på seinvinteren enn på høsten. Noe som ikke er det minste rart. Man blir jo bortskjemt etter en lang og våt sommer. På samme måten som man tar til takke med den minste lysning etter en lang og mørk vinter. Årets vinter har forresten ikke vaert så lang. I hvert fall ikke så langt.

Mest hyggelig med februar er at det er blitt så lyst om morgenen. For eksempel er det mye hyggeligere å skrape is når du kan se elendigheten. Det merker alle som jobber kontortid, altså de som ikke står opp like tidlig som folk som gjør noe fornuftig. Jeg husker da jeg jobbet på smelteverk. Da var vi allerede utslitt akkurat i det folk med stresskoffert og slips fant det for godt å spasere inn porten.

Vi lurte alltid på hvordan såpass mange fikk dagene til å gå. Det samme mente nok de om oss. I dag er jeg blitt en av dem som jobber kontortid. At man en gang i tiden skulle møte på arbeid først klokka halv ni hadde jeg aldri forestilt meg, selv ikke i mitt verste mareritt. Hovmod står jammen for fall. For øvrig er det ikke så lenge til sola snur. Den også.