Uthaugs tidsreise
Med en helt spesiell situasjon i verden er det som om Maren Uthaugs romankarakterer i «Der det finst fuglar» kommer naermere. For 100 år siden var man prisgitt sin skjebne på en helt annen måte her til lands.
▶
– Romaner er empati-maskiner, de tar oss med inn i hodet til karakterene og gir oss en følelse av hvordan de har det, sier forfatteren som er bosatt i København. Hun snakker også klingende dansk, det begynner nemlig å bli noen år siden hun var bosatt her på berget. Men daglig leverer hun striper med skråblikk på samisk kultur til avisen Politiken, og hun bekrefter at det blir mange reiser til både Finnmark og Trøndelag i løpet av et år.
Nylig besøkte hun Norge, men på grunn av koronaviruset droppet hun Oslo-besøk. Vi snakker derfor med henne per telefon om romanen «Der det finst fuglar», som tar oss med 100 år tilbake i tid.
– Mine karakterer ville levd mye gladere og friere liv om de ikke hadde måttet ta så mye hensyn til normer og forventninger. På små steder var det mye folkejustis og trange rammer. Det var de nok også til en viss grad avhengig av å ha, men rommene ble så trange – og alle var redde for å falle utenfor, sier forfatteren.
Fikk bøter for hor
I romanen skildres tre liv. Det er Johan, som for å redde moren sin gifter seg med Marie – som er bedre stilt. Dette gjør han selv om han elsker Hannah. Men også prestedatteren Marie har sine agendaer, det laerer vi når boken skifter synsvinkel. Også den vakre datteren deres Darling får komme til orde.
– Darling var den karakteren jeg likte best å skrive fram. Hun er inspirert av min mormors søster, Dagmar, som utvandret til Amerika. Hun ble aldri gift, til det var hun rett og slett for vakker, sier Uthaug. Som lar den store personligheten Feit i boka vaere inspirert av egen oldefar.
– Min oldefar het Nils og han var kjent for å ha et helt eget lag med damene. Han fikk faktisk dagbøter for hor!, ler Uthaug, som har sett et bilde av sin navngjetne stamfar.
– Når jeg ser det bildet kan jeg ikke forstå hvorfor damene falt som fluer, men noe må han ha hatt ved seg. Han spilte instrumenter og var vel sjarmerende, fortsetter hun – og forteller at også kulissene for handlingen, stedet Uthaug på trøndelagskysten – og ikke minst Kjeungskjaer fyr – er noe som i aller høyeste grad har gitt fortellingen farger.
Barndommens paradis
– Uthaug og Ørlandet var barndommens paradis for meg. Og fyret, det har alltid betydd noe spesielt. I oppveksten fikk jeg høre mange historier derfra, om at det blant annet var vanlig å binde ungene fast når de var ute, så de ikke skulle blåse på havet. Og moren min hadde en venninne som bodde der ute på fyret med familien sin, hun pleide å sende morsesignaler til venninnene på fastlandet. Alle slike historier har jeg fått bruk for, sier Uthaug – som mener romaner er til for at vi skal kunne bli litt klokere.
– Det er som når jeg lager tomatsaus til spagettien, jeg blender inn grønnsaker uten at ungene vet det. På samme måte sniker jeg inn noe i bøkene mine som handler om hvordan vi mennesker er mot hverandre.
Forfatteren kommer igjen inn på favorittkarakteren, Dagmar:
– Hun er jo et offer, men så nekter hun å vaere det. Hun har ikke store valgmuligheter, men hun velger likevel. Og hun velger det hun selv vil og synes ikke synd på seg selv, sier forfatteren – og svarer slik på hva slags budskap boken egentlig har.
– Det handler om at det ikke finnes noe slikt som én sannhet. Jeg forteller hver historie tre ganger her, og den ser jo helt forskjellig ut – fra person til person.