Gjeldskrisa rammet hardt
I Drangedal blei det naer opprør på grunn av matmangel. Bø-bøndene var nesten på landstoppen i gjeld. Tvangsauksjonar og gjeldsnedskriving blei resultatet.
No om dagen er det dramatisk for naeringslivet på grunn av epidemien, men gjeldskrisa i mellomkrigstida var også blytung for mange. I det bondesamfunnet som rådde den gongen var gjeldsprosenten (gjeld målt i forhold til brutto formue) blant gardbrukarar og småbrukarar i Telemark på 50,6 prosent - mot 45,2 prosent i landet. I Bø var talet heile 67,9 prosent, berre elleve kommunar i landet var verre stilla. Småbrukarar hadde gjeld på opp til 150 prosent av brutto formue.
Pengepolitikken
Bakteppet for den økonomiske krisa var ingen epidemi, me pengepolitikken til dei norske styresmaktene. I juni 1914 vart den norske krona løyst frå gullet, eit brot med den gamle politikken. Resultatet blei ein vanvittig inflasjon og pengestraum. I løpet av vel seks år var den gamle gullkrona redusert til ein 25-øring (september 1920).
Statsminister Gunnar Knudsen frå Borgestad handplukka Nicolai Rygg som ny direktør i Noregs Bank. Dei var samde om å få krona opp til den gamle verdien - koste kva det koste ville. Denne oppgangen kom saman med overgang frå høgkonjunktur til internasjonal krise, aksjespekulasjon og samanbrot for omsetning av jordbruksvarer. Gjelda blei dermed svaert tung å betale tilbake på grunn av den auka kroneverdien. Resultatet blei massearbeidsløyse og tusenvis på fattigkassa.
Professor Jon Skeie, opphavleg frå Rauland, var sterkt kritisk til denne politikken. Det kom fram i ein artikkelserie i Aftenposten hausten 1926.
- Det var god moral å betale det ein skulda, men klein moral å krevje att det doble av skuldsummen, konstaterte raulendingen lakonisk.
Krisekommunen
Drangedal var den store krisekommunen i Telemark. I oktober 1926 var talet på arbeidsledige i bygda 460 personar. Ti månader seinare vart kommunen sett under administrasjon, som den einaste i Telemark. Bakgrunnen var misleghald av forpliktingane. Den gamle stortingspresidenten Ivar Tveiten frå Fyresdal kalla politikken «vitlaus». Han viste til at Drangedal var ei rik bygd som gjekk konkurs. Talet på arbeidsledige blei redusert på slutten av 1920-talet, men frå hausten 1931 og fram til 1938 var 400500 drangedølar heile tida utan jobb. Fattigbudsjettet sprengde alle rammer. Justisdepartementet bestemde at fattigstyret skulle kjøpe inn mat og dele ut til dei trengande. Dagsrasjonane inneheldt sild, poteter, mjøl og skumma mjølk. Politikken skapte kraftige reaksjonar lokalt. I kommunestyret sa lokalpolitikar N. Haugen følgjande: «Dette dokumentet burde oppbevares på alle offentlige museer for at folk i fremtiden kunde se hvad en norsk regjering kunne prestere i året 1932.»
Naer anarki
Fattigstyret la straks ned verva sine, og kommunen klarte ikkje å gjere opp med kjøpmennene. Resultatet blei stengde butikkar. Skulekrinsar gjekk til streik - barna kunne ikkje sendast på skule utan ein matbit. Historikar Jostein Nerbøvik skriv i boka «Bønder i kamp» at om kveldane samla det seg store flokkar utanfor butikkane. Det var fare for at folk ville ta seg til rette. Han skriv at situasjonen i Drangedal og Tørdal heldt på å ende i anarki og opprør mot matmangelen. Bankkonkursar og krisehjelp Også elles i fylket var det smått stell. I Seljord sparebank var det betalingsstopp tidleg i 1929, banken gjekk konkurs tre år seinare. Det spissa seg til i oktober 1931, to år etter kollapsen på børsen i New York. Da var det betalingsstopp i Skien Ørebank. Berre Gjerpens Sparebank var igjen av dei sju bankane i dette distriktet.
Bygdefolkets Krisehjelp (BK) vart skipa 31. oktober 1931. I samband med stiftinga sende Telemark Kvindeorganisasjon følgjande telegram: «Kjaere, kjaere red vore hjem». Fyrste krisehjelpslaget i Telemark vart skipa i Kviteseid 8. november 1931 av sakførar Olav Lien. Seks dagar seinare vart lokallaget av Bygdefolkets Krisehjelp etablert i Bø. Dette blei det sterkaste laget i Telemark, og truleg i heile landet, med over 300 medlemmer, ifølgje Nerbøvik.
BK hindra dramatiske utkastingar, og kjempa heftig mot at det skulle kome inn nye eigarar på grunn av høg gjeld.
Valskred
Ved kommunevalet i 1934 stilte BK liste i Bø, og blei nest størst etter Arbeidarpartiet. Torstein Børte har fortalt følgjande: «Dei ledde vel litt dei gamle partifolka då me kom med lista. Men dei ledde ikkje då me skulle telje upp. Tida hadde blitt vonlaus for bygdefolket, eg kjende det godt på min eigen kropp og såg det godt på andre. Gjelda var blitt for stor og inntekta for dårleg Det ville ikkje gå. Noko måtte gjerast. Då Krisehjelpa kom, var eg mellom dei første som melde meg inn. Me møtte frå alle parti. Noko
saerleg flotte karar var me ikkje. Me stod der våpenlause, me var ikkje krigarar, veit du. Eit par var vel uppe og sa eit par kraftsatsar. Det store var at me stod samla som ein mur, det var ein for ein. Krisehjelpa fekk gjort at det vart slutt med framande eigarar på gjeldbundne bruk. Me fraus ut dei som ville gjere nytte av andre si naud. Krisehjelpa gav von i ei vonlaus tid.»
KJELDER: Jostein Nerbøvik: Bønder i kamp. Bygdefolkets krisehjelp 19251935. Det Norske Samlaget, 199 Jostein Nerbøvik: Bygdebanken Bø Sparebank 1852-1977. Berge Furre: Mjølk, bønder og tingmenn. Det Norske Samlaget, 1971