Vindkraft og fornybar energi
KRAFTPRODUKSJON: Omstridt satsing på vind
I disse dager er et det ett år siden NVE framla forslaget til «Nasjonal ramme for vindkraft». Etter et ras av negative høringssvar, ble forslaget et halvt år senere lagt i skuffen av davaerende olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg.
Folk er blitt tatt på senga av den massive vindkraftutbyggingen som nå skjer i deler av landet. Gjennom det enorme engasjementet rundt forslaget til Nasjonal ramme, fikk våre myndigheter et meget tydelig signal om behovet for en grunnleggende diskusjon om fortsatt utbygging av vindkraft i Norge. I den stortingsmeldingen statsråd Tina Bru snart vil framlegge, er fokuset begrenset til en revisjon av konsesjonssystemet. Regjeringen ønsker mer vindkraft. Strategien for å få det til, ser ut til å vaere å gjøre det mer attraktivt for kommunene å si ja.
Vindkraft har skapt dyp splittelse i mange lokalsamfunn. Der noen øyner utsikter til inntekter og økonomisk aktivitet, reagerer andre med sorg og sinne over å bli fratatt den rammen rundt tilvaerelsen som naturen og landskapet utgjør, og som mange har en livslang tilknytning til. For norsk identitet og livsutfoldelse har naturen en verdi som ikke kan måles i penger. Forsøket på å lokke kommuner til å si ja gjennom bedre kompensasjonsordninger, vil derfor ikke virke konfliktdempende, men tvert om føre til enda mer splittelse i norske kommuner, bygder og grender.
«Er det kraft nok?» spurte Ådne Naper (SV) i en tankevekkende kronikk i TA 2. mars. For Norge som nasjon er svaret på kort sikt ja. På lengre sikt avhenger svaret av om norske politikere tør å ta grep for å bremse etterspørselen etter kraft. I tillegg bør de bli enige om hvordan den kraften vi rår over kan gjøre best nytte for seg.
Napervisertil Googles planlagte datalagringssenter på Gromstul i Skien, som har et estimert kraftbehov på nesten 5 TWH, dvs. mellom 3 – 4 % (!) av nasjonens samlede forbruk av fornybar energi. Datalagringsindustrien er avhengig av stabil, regulerbar kraft. Konsekvensene av å invitere disse selskapene til Norge, slik altså Statkraft og Skien kommune har gått sammen om, kan bli uoverskuelige for norske forbrukere, naeringsliv og annen kraftkrevende industri – og for natur og landskap.
De som har fulgt med i den nasjonale vindkraftdebatten, kjenner til den svaert konfliktfylte utbyggingen av Sørmarkfjellet i Flatanger («En kamp mot Vindmøller»,
NRK Nett-TV). Motvind Norge har laget en illustrasjon av hvor mange slike vindkraftverk som trengs for å dekke opp for strømforbruket til datalagringssenteret i Skien og et mindre anlegg i Vestfold. Illustrasjonen trenger ingen ytterligere kommentar, ut over å understreke at ulempene med støy, skyggeog iskast medfører at slike anlegg må bygges i god avstand til bebyggelse. Altså ute i naturen, fortrinnsvis der det blåser mest, dvs. i fjellet og på åsryggene.
Planene om å elektrifisere olje- og gassutvinningen på norsk sokkel, er også godt nytt for vind- og kraftbransjen. Resten av Norge må belage seg på dyrere strøm og flere naturinngrep for at vi skal få lempet en større andel av CO2-utslippene over på de som kjøper oljen og gassen vår.
I forbindelse med den forestående stortingsmeldingen om konsesjonssystemet, skriver Kommunenes Sentralforbund (KS) følgende i sitt innspill til departementet: «Både på lokalt og på nasjonalt nivå er vindkraft et arealkrevende tiltak. Til nå er det gitt 88 konsesjoner for vindkraft. Antatt gjennomsnitt på konsesjonsområdet per konsesjon er 20 km2. Det innebaerer at det, over en relativt kort tidsperiode, er forutsatt at 1760 km2 areal er omdisponert fra friluftsområder (LNFR) til bygge- og anleggsområder for vindkraft i kommuneplanen. Dette er over ti ganger mer enn det samlede industriarealet i Norge (168 km2). Det samlede by- og tettstedsarealet er, til sammenligning, på 1 138 km2. Det er altså langt større områder som går med til vindkraft enn til både by-, tettsteds- og industriarealer til sammen. Likevel er det gjort unntak for normal arealforvaltning av disse områdene.»
Diskusjonen om hva vi skal leve av etter oljen, kommer vi ikke utenom. Norge har imidlertid blitt selvforsynt med fornybar energi ved å ofre svaert mye av vår vassdragsnatur. At vi kan gjøre oss god nytte av enda mer fornybar energi, er det vel få som bestrider. For medlemmene av Motvind og andre med omsorg for norsk natur, er det likevel av stor interesse å høre hvor Naper og andre politikere som tar til orde for satsing på fornybar energi, mener at potensialet for ytterligere vekst i norsk energiproduksjon ligger.