Til køys i skogen

Det er visstnok ikke mulig å gå noen steder i naturen, leste jeg i et innlegg i en avis. Årsaken er disse hengekøyene som er overalt og sperrer stier. Dette åpner for nye politiske partier, skulle man tro. Det er allerede folk som er på hogget mot både vannskutere i sjøen og ulver i skogen. Folk som ligger og slenger i skogen, er nok et ganske stort problem. Vi ser også for oss at noen kan falle i søvn og hengi seg til utagerende snorking.

Personlig har jeg sett flere hengekøyer, befolket av mennesker, bare nå i vår. Det har gått greit, men det skyldes nok at man har en forsonende innstilling til folk som ligger nede, også når de ligger der oppe i traerne. Det er jo ikke derfor vi går tur i skogen. Derimot liker vi å se på andre som puster og peser i oppoverbakker, eller rådyr som legger på sprang så fort vi selv kommer halsende.

Det er mulig at skogene må reguleres bedre. Egne områder for hengekøyeturister, på samme måte som bobilturister blir henvist til sine reservater. Det er mulig problemet er noe overdrevent. I fjor sommer laget jeg en reportasje om et ungt par som midlertidig hadde slått seg ned i en naerliggende skog i hver sin køye. Som alle framoverlente journalister la jeg artikkelen ut på Facebook, noe som høstet applaus til det unge paret. Det er mulig vinden har snudd siden den gangen, at den nye hengekøyismen er blitt mer omstridt etter hvert som stadig flere går til køys i naturen. De fleste vil nok fortsatt kunne mene at det er god plass i traerne, selv om både fugler og ekorn holder til der fra før. Andre igjen ser ikke skogen for bare hengekøyer. Om ti år vil vi fortelle om gamle dager da folk dro til skogs uten å ta med seg en køye de kan spenne opp.