Kirkebygget som ble reist uten lov Eist uten lov
– Jeg vet ikke hvordan det kunne skje, men kapellet ble bygd uten lov, forteller Kjell Ekornrød.
– Det står å lese i et av referatene som ble laget fra grunnsteinsnedleggelsen. Tyskerne må ha lukket øynene for det, tror Ekornrød.
Han forklarer: Verken presten i Siljan eller prosten i Skien var i statens tjeneste da kirkebygget nord i Siljan ble bygget. Det hadde skjedd et brudd mellom kirken og staten, som ble kontrollert av Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten.
– Likevel var det sogneprest Asbjørn Bakken, prost Henrik Seip i Skien og godseier Fritz M. Treschow i Larvik som bestemte at de ville gå i gang med å bygge, sier Kjell Ekornrød.
Han er vokst opp på Grorud, nord i Siljan, der kapellet etter krigen ble stående som et symbol på hva det vesle bygdesamfunnet mot alle odds og en tysk okkupasjonsmakt på toppen av det, hadde fått til sammen.
Manglet det meste
Veien fram til denne byggebeslutningen hadde ikke vaert enkel. For det første hadde det manglet penger. For det andre ble privat salg av byggevarer plutselig forbudt fra 1941. Forsyningsdepartementet ville sørge for at tyskerne først fikk det de trengte.
– Det var stor mangel på trevarer,
som ble importert fra Sverige, står det å lese i Siljan Historielags bok, «Fra Skrim til Farris III». Selv ikke Treschow kunne ignorere forbudet, og i et brev til sogneprest Asbjørn Bakken skriver godseieren at han neppe tror de vil få dispensasjon.
Lønte seg å bryte
To kvinneforeninger som hadde holdt flere basarer, sørget til slutt for at det var nok i kassa til å sette i gang.
Siljanpresten forteller om denne beslutningen i Bygdeboka for Siljan.
– Da vi hadde en del penger i kassa, tenkte vi: Hvorfor ikke sette i gang å bygge? Vanskeligheten besto i å få sakene ut av Kirkedepartementets hender, for i 1942 var jo situasjonen blitt meget spent, og forbindelsen måtte brytes. På den måten fikk vi ikke det minste bidrag fra den kant, men det lønte seg ganske godt, skulle det vise seg, skriver Asbjørn Bakken.
I juli 1942 blir grunnsteinen lagt ned. Ifølge Historielagets bok fra kapellets 50-års jubileum var tillatelsen fra Forsyningsdepartementet kommet. Men mot slutten av 1942 kommer bruddet mellom prestene og staten. Etter at først biskopene har lagt ned sine verv, legger 92 prosent av prestene ned den statlige delen av jobben. ifølge Wikipedia.
Restriksjoner
Arbeidet i 1943 hemmes av restriksjoner, går det fram av årsberetningen.
Med seg på laget hadde presten, prosten og bygda en viktig støttespiller: Skogeier Fritz Michael Treschow. Godseieren sørger både for tomt og materialer.
– De grove dimensjonene, de ru materialene og kledningen ble saget på Treschows sag på Nøkledammen. Tømmeret kom fra skogen ved Løkkalia, forteller Kjell Ekornrød.
«Nøkle» er her det navnet folk på Skauane ved Grorud hadde på vannet Mykle.
Treschow hadde også sørget for arkitekt; Wilhelm Swensen, som siden skulle få oppdraget med å restaureringen av Nidaros.
– Et merkelig årstall
Fra 1942 til 1944 jobber skogsarbeiderne og småbrukerne på dugnad sammen med håndverkerne til byggmester Ole Melaas fra Lardal. De tegner seg for dagsverk, og i juli 1944 er kapellet så ferdig at det kan tas i bruk.
Da messen ringes inn, kommer det klokkelyd fra kapellet enda kirkeklokke var noe man ikke hadde greid å skaffe på grunn av metallmangelen under krigen. Oppe i tårnet står klokker Isak Grorud og slår på et spett, som fikk gjøre tjeneste som kirkeklokke – fram til det kom ei ordentlig fra Nauen ved Tønsberg til jula 1945.
– Og derfor står det over døren et merkelig årstall, et tall som neppe står på noen annen norsk kirke. Det står Anno 1944. Et årstall som forteller at midt i en mørk og trist tid kunne lyse og gode ting skje, skriver prest
Bakken.
Altertavla har et slående motiv – ganske langt fra «førerideologien» som gjennomsyret maktapparatet i 1944. Her ser vi Vårherre i tjenerrollen, idet han vasker disiplenes føtter. Motivet hadde Treschow selv valgt, i samråd med familiekretsen.
Kirkekunstneren var Finn Krafft, som var rektor ved Notodden tegneskole. Skolen ble stengt, og Krafft måtte naermest gå i dekning. Han kom i all stillhet til Grorud, og stod også for de malte dekorasjonene i kirkerommet.
Ved den midlertidige innvielsen sommeren 1944 var imidlertid ikke altertavla og de mal
te dekorasjonene utført.
Om vel ei uke skal kirkebygningens 75-årsjubileum markeres. På grunn av virus-pandemien blir det en digital feiring, som kommer til å bli lagt ut på Facebook.
Frihetsmarkering
De av leserne som er gode i hoderegning, har allerede fått med seg at 75-årsjubileet skulle ha vaert feiret i fjor, om vi går ut fra den uoffisielle innvielsen som skjedde under andre verdenskrig.
– Da var det opp mot 600 mennesker her for å se. De kom til fots, syklet og kom med buss og lastebil. Siljan Bil kjørte flere turer med fulle busser. Det har vel aldri vaert så mange på Grorud verken før eller siden, sier Kjell Ekornrød. Og legger til at i dag er det bare to fastboende igjen. Det bodde cirka 120 personer i skolekretsen den gangen.
Den offisielle innvielsen med biskopen skjedde ikke i 1945 heller, men 1. pinsedag i 1946.
– Når vi markerer jubileet nå, midt mellom disse datoene, er det fordi kapellet står som symbol på samhold og trygghet et slikt kirkebygg gir, når det har blitt til i en slik spesiell situasjon under krigen, sier dagens sogneprest i Siljan, Dennis Larsen.
Sportskapell
På filmen. som blir lagt ut 14. juni i år, får du høre mer enn det vi har vaert innom i denne artikkelen. Det blir også historier fra hverdagslivet på Grorud, og ordfører Kjell Sølverød (Sp) gir en hilsen og en gave fra kommunen. Den blir å se på sidene til Visit Telemark, Siljan kommune og Siljan kirke og Facebook-siden til Siljan menighet.
– Framover tror jeg vi skal ta kapellet mer i bruk, som et sportskapell og til konserter. For landskapet ved Grorud har veldig mye å by på, mener sogneprest Dennis Larsen.