Oppskrift på trøbbel

Jeg blir så uendelig trist av det som utspiller seg i USA for tiden. Av mange årsaker, men primaert fordi verden, på så mange måter, har kommet så langt, men samtidig så kort at hvilken hudfarge vi har skal bety så mye.

Det er så usigelig ille at det knapt er til å fatte. Vi skal, på ingen måte, friskmelde oss selv her oppe på bjerget, men det er ikke å ta hardt i å påstå at vi nok ikke er like dårlig stelt. Politivold, for eksempel, har vi lite av. Ren, skjaer rasisme må vi dessverre erkjenne at vi har. Samtidig er det noen trekk som er verdt å legge merke til, som det går an å både laere av og legge seg på minnet.

Kan hende det er en overforenklet analyse, men det er minst tre ingredienser i den lettantennelige konflikten USA nå herjes av. For det første er det store forskjeller på folk. Som er helt reelle. I Norge har, til forskjell, veldig liten ulikhet. Det er nokså greit dokumentert at liten grad av ulikhet er positivt, enten vi snakker om et samfunn eller en bedrift.

Det er usannsynlig mye som er svaert forskjellig i Norge og USA. Når det gjelder politiet, altså ingrediens nummer to, kan det synes som at det eneste som er likt, er navnet på yrket og funksjonen. Her er det enorme forskjeller innad i USA, fra stat til stat og mellom de forskjellige typene politi – og det er antagelig grunn til at en betydelig del av USAs problem skyldes nettopp politiet. I Norge kreves en treårig bachelorutdanning for å bli politi. I en bredt anlagt sak denne uken, kunne Aftenposten fortelle at kravet for å bli polititjenestemann eller –kvinne i Louisiana er et kurs med varighet på ni uker (eller 360 timer). Til sammenligning: Kravet for å bli manikyrist er 500 timers opplaering. Det er fint at de tar negledesign på alvor, men det henger jo ikke på greip på noe som helst vis.

Samtidig er det amerikanske forsvaret pålagt å selge overskuddsmateriell til det lokale politiet, gjennom det såkalte 1033-programmet. Som for øvrig ble innført av Bill Clinton (med visse forløpere), avsluttet av Obama og gjeninnført av Trump. Dette har ført til en nokså kraftig militarisering av politiet, der de er utrustet med redskap som ville ha vaert utenkelig i Norge. I 2014, for eksempel, ble det kjent at skolepolitiet i Los Angeles hadde fått overført 61 angrepsrifler, tre granatkastere og et såkalt MRAP-kjøretøy (altså et pansret personellkjøretøy).

Enden på visa er, i mange tilfeller, dermed at du får et politi som har mye kuler og krutt og lite kompetanse. Dette er, i seg selv, nokså problematisk, men også en tankevekker for hjemlige forhold, der vi har en evigvarende debatt om bevaepning i politiet. Våpen løser forbausende få konflikter, viser det seg, og det er antagelig en grunnleggende god idé å ikke utstyre politifolk i Norge med verken pistoler eller granatkastere. Satt på spissen: Det er omtrent like dumt som å dømme folk til flere hundre år lange fengselsstraffer. I fengsler som fungerer som krimfabrikker.

Hele hensikten med et politi- og rettsvesen er å sørge for at samfunnet fungerer. I Norge er vår tilnaerming, så langt det er praktisk mulig, å bruke langt «mykere» virkemidler. Munnen, for eksempel. Kriminalomsorgens fengsler har som mål å få de innsatte til å bli folk som skal tilbake til samfunnet. Ikke straffe dem. Amerikanerne rister sannsynligvis like mye på hodet av at drapsmenn står med en svaer kokkekniv på Bastøy som vi forundres over at amerikanske politifolk skyter på folk. Journalister inkludert; Norsk Journalistlag sendte forleden en bekymringsmelding til USAs ambassadør i Norge, der de påpekte at det å dekke en demonstrasjon i USA «er nå blitt like farlig i USA som i mange 3.-verdenland vi vanligvis ikke pleier å sammenligne landene våre med».

Lokalt, amerikansk politi er ofte ledet av en politisk valgt sheriff. Noe som umulig kan vaere spesielt smart. Vil man ha den som er best kvalifisert eller den som er flinkest til å drive valgkamp? Joe Arpaio ble valgt som sheriff i Maricopa county i Arizona i 1993, og fikk holde på som «Amerikas tøffeste sheriff» i 24 år. Det amerikanske justisdepartementet har konkludert med at Arpaio var amerikansk mester i såkalt raseprofilering – for eksempel å stoppe bilførere av latinamerikansk opphav. Arpaio presterte for øvrig å låse inn hundrevis av innvandrere i fengsel, for deretter å tvinge dem til å gå med rosa underbukser (som man kunne kjøpe kopier av utenfor fengselet) og gi dem lite mat. Det gikk galt for Arpaio, som til slutt ble dømt til fengsel fordi han nektet å forholde seg til hva rettsvesenet mente var innenfor og ikke. Donald Trump kom Arpaio til unnsetning med en benådning.

Som igjen bringer oss over på punkt tre: Farlig lederskap. Når man ikke trodde at det kunne bli villere, tar Trump det et par knepp videre. Det meste er sagt om Trumps retorikk, men det er sannsynligvis ikke mulig å gjøre det mer elendig. Med mindre det er hensikten, for det som nå skjer i USA, smaker litt av Steve Bannons «kaos-strategi». Trump har skapt politisk kaos siden før han ble valgt. Nå er kaoset i gatene. Og det naermer seg valg.

Norge er ikke perfekt. Vi har mye å jobbe med. Rasisme inkludert. Og det er bare sørgelig at vår naermeste allierte og helt essensielle handelspartner har stilt seg i denne situasjonen. Det er en katastrofe. Laget på oppskrift.

God helg, Telemark!