Nytt og gammelt
Det har vaert mange interessante debatter de siste årene som kretser rundt temaet «nytt versus gammelt» - i det vi må kunne kalle byutviklingsperspektiv. Det eneste som er sikkert, etter alt å dømme, er at det blir flere slike debatter i årene som kommer. På samme måte som vi har lagt mange tilsvarende diskusjoner bak oss.
Jeg kan vaere helt aerlig på at det er gjort mange beslutninger som har vaert – eller har vaert tett på – de reneste forbrytelser mot historien. Et av de grelleste eksemplene, er kanskje planene om å gjøre Borgengården i Skien til parkeringsplass. Eller Holtagården, som kanskje er mer riktig å kalle den. For noen tiår siden var den rivningstruet. Nå er den en pryd for byen. Altenburggården var – mildt sagt – ikke spesielt vakker for 20 år siden, men er satt fint i stand og modernisert av Sparebank1. For å nevne et par eksempler. Jeg er ikke gammel nok til å huske Grubbe Terrasse, som ble revet i 1977, men at det var flottere enn Arkaden, som ligger der i dag, tror jeg vi kan fastslå.
I mitt eget nabolag ligger et av de mest omdiskuterte nybyggene i fylket de siste par årene; Snipetorplia. Det er ingen tvil om at enkelte mener at dette byggeriet er for et overgrep å regne. At det ikke passer inn og bryter med stil og tradisjon. Det er selvsagt helt lov å mene.
Så skal jeg tillate meg å kaste noe som kanskje kan ligne en brannfakkel: Litt av utfordringen med slike debatter er gjerne at de, i stor grad, handler mer om å bevare det gamle, og mindre om framtida. Hvis man klarer å kombinere fortid og framtid, ved å ta vare på og modernisere på en slik måte at man ivaretar både de historiske forpliktelsene og bruk tilpasset nåtiden, har man lykkes. I mange tilfeller klarer man det. Å bygge noe nytt, kan vaere en sentral del av dette. På den annen side: Ved selvsyn kan jeg konstatere at det slett ikke er alle eiendommer rundt Snipetorplia som er like godt tatt vare på. Mange er i utsøkt stand, andre «så som så» og det bebygde området framstod mer som et uveisomt og kratt med mer søppel enn preg av «grønn lunge». Må det vaere lov å si.
Som med så mye annet, må også en eiendom stå for en viss verdiskaping. Hvis ikke blir den en ren utgiftspost, og det er et begrenset antall mennesker som har så dype lommer at man bare kan koste på og ikke ha inntekter av et visst format. Det er ille å se at noen tilsynelatende har som strategi å la en eiendom forfalle så mye at riving er eneste alternativ, og det bør utvilsomt vaere i alles interesse at man klarer å skape nytt liv. Da må man også erkjenne at det kan vaere et visst behov for modernisering, for vi har andre krav i dag enn for 100 og 200 år siden.