Liberalisme og demokrati
Inge Jørgensen skriver i Varden 10. juni at vi må ha «demokratisk kontroll over viktige samfunnsfunksjoner og viktige naturressurser.» Det er imidlertid liten uenighet om at demokratiet må regjere. Det er når vi går naermere inn i hva dette betyr at uenigheten oppstår.
Vi har i dag demokratisk kontroll i form av at Stortinget vedtar lover og regler for samfunnet, herunder naeringsvirksomhet. Utnyttelse av naturressurser er skattlagt fordi vi ønsker at de skal komme fellesskapet til gode. Samtidig har vi demokratisk bestemt at det er til fellesskapets beste å beskytte privat eiendomsrett.
Demokratisk kontroll handler om mer enn at flertallet bestemmer – rettsstaten og vern av mindretall er sentralt i det norske liberale demokratiet. Vi har på demokratisk vis, med bred støtte fra de aller fleste stortingspartier, bestemt oss for at en velfungerende markedsøkonomi er det som gir mest velferd, og best utnyttelse av samfunnets ressurser. Denne tankegangen står sentralt i liberalismens ideer om hvordan vi kan skape et godt samfunn.
Jørgensen gjengir meg ikke riktig når han sier at også «Civita erkjenner at liberalismen ikke er veien å gå». Liberalismen er tilhenger av en sterk stat. Det er ingen motsetning mellom en liberal og velfungerende markedsøkonomi og reguleringer.
Det trengs for eksempel reguleringer og skattlegging for å forhindre at produksjon skader klimaet. Vi ønsker reguleringer av arbeidsmarkedet og gode velferdsordninger for å skape frihet og trygghet.
Reguleringene bør derimot ikke vaere for rigide, og velferdsordninger bør gi incentiv til å stå i arbeid. Noen velferdsoppgaver, for eksempel innenfor helsevesenet, bør vaere i offentlig regi. Men mange tjenester og varer leveres best innenfor en velfungerende markedsøkonomi med åpenhet for handel.
Hadde ikke Norge holdt seg med en åpen og fri økonomi, hadde vi vaert betraktelig mye fattigere.