Ingen kamp mot gudstro
I et innlegg publisert 15. juni svarer Tor-Arne Nøstdal på mitt innlegg om andelen troende i samfunnet. Jeg er opptatt av at svaert mange ikke føler seg hjemme i Den norske kirke, ikke en innbilt kamp mot gudstro.
Innlegget mitt dreide seg om det vi mener er samfunnets oppgave: Å tilpasse seg virkeligheten. Virkeligheten er at det er et stort antall mennesker, både troende og ikke-troende, som ikke føler seg hjemme i Den norske kirke. Dette innlegget handler om det, og ikke om en imaginaer kamp mot gudstro.
Den refererte statistikken støttes opp av kirkens egen spørreundersøkelse (https://kirken.no/ nb-NO/om-kirken/aktuelt/tre%20av%20ti%20 sier%20de%20tror%20p%C3%A5%20gud/), der kirkens egne medlemmer oppgir at det selv blant dem bare er tre av ti som tror. Dermed tror jeg det skal vaere etablert at det er et flertall som ikke tror på Gud. At folk ikke skulle tørre å svare sant, virker lite sannsynlig ut fra tidens debattklima.
Nå er det i tillegg slik at vi som er aktive i tros- og livssynssammenheng er mer opptatt av dialog enn av debatt. Det dreier seg om å lytte til hverandre og se hverandres standpunkter, og kanskje vaere dundrende uenige, men uten å bli usaklige og bruke tendensiøse uttrykk. Humanetisk Forbund (HEF) har nestledervervet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Grenland, (STL) og dette er et forum som har som formål å nettopp ivareta både tro og ikke-tro i samfunnet.
Helt konkret, å legge til rette for at ingen føler sin trosutøvelse truet, at mennesker med ulike livssyn skal vite hvor de finner støtte i livets store kriser, at sykehus, skoler og Forsvaret skal kunne gi livsveiledning til alle, og at det skal finnes egnede steder til seremonier for alle grupper. Igjen, helt konkret, ønsker vi at det skal bygges et livssynsfleksibelt seremonirom i Eidanger som kan avlaste en verneverdig kirke og et lite kapell, og dette har full støtte i STL som representerer 14 tros- og livssynssamfunn i Grenland, inkludert både HEF og Den norske kirke.
Jeg skulle ønske debatten i medier kunne fungere like godt som samtalene mellom prester, imamer, pastorer og humanister som føler seg trygge i sin tro – eller i sin mangel på tro. Vi er mange i begge grupper.