Historieløs statuedebatt
Det skal godt gjøres å ikke bli berørt av historiene som har kommet fram de siste ukene. Om alle som blir utsatt for rasisme og diskriminering. Jo, vi har et problem, vi også. Vi kan ikke løpe fra det. Eller gjemme oss. Vi må gjøre noe med det.
Likevel: Det er grunn til å stille spørsmål ved om vi, nok en gang, er i ferd med å bevitne at en offentlig diskusjon sklir over i det håpløse. «Statuedebatten» har åpenbart blitt slik. Det argumenteres for å fjerne statuer av Winston Churchill og andre statuer fjernes. Helt faktisk. Ludvig Holberg ligger tynt an. Kristoffer Columbus har heller ingen høy stjerne.
Det hele er imidlertid og dessverre en total avsporing av den virkelige og viktige debatten som det er gjennomført historieløst. Aftenposten brakte denne uken et svaert interessant intervju med danske Hassan Preisler. Han er kjent for norske radiolyttere for sin deltagelse i programmet Norsken,
svensken og dansken. Han peker på at «vi nå skiller gode venner og naboer fra hverandre og skjaerer et moralsk snitt mellom antirasister og de andre». Selv har han bakgrunn som relativt radikal identitetsaktivist og antirasist, men er nå for en konservativ stemme å regne. Selv mener han at han, som aktivist, var tett på å innta en rolle som «sektleder».
– En sekt har sine regler og språk. De gode er i sekten, og de onde er utenfor. Man utvikler raskt et retorisk system for å overbevise andre. Man bruker de nyeste begrepene for å forvirre utenforstående slik at man selv kan forklare dem ordenes betydning, sier han til Aftenposten.
«Den renhetsfanatismen som brer seg i disse dager er dømt til å ende opp i en sinnelagsetikk, og en gransking av hjerte og nyrer, som minner om mørkemannskristendommen: Hvordan kan vi vaere HELT sikre på at et menneske både i ord, tanker, følelser og gjerninger er absolutt syndfri?» skriver kunsthistoriker Tommy Sørbø på sin Facebookprofil. Han er nokså fortørnet over statuedebatten og den plutselige iver etter å rense bort alt og alle som, på et eller annet vis, hadde en lyte ved seg. Han tillater seg å spørre: Er antirasismen en religion?
Jeg tror ikke det. Virkelig. Men ytringsrommet er blitt mindre. Historieløsheten er blitt større. Og det vil alltid vaere slik at vi ikke kommer noe fornuftig sted om vi tåler dårligere å høre hverandre eller om vi forsøker å viske ut historien. Det er det bare diktatorer som har for vane å gjøre. Vi verken kan eller skal unnskylde det som har skjedd. Vi må heller laere av det. Rasismen er for viktig til at vi reduserer den til en meningsløs debatt om statuer.