Så tilfeldig husannonsen på finn. Da bare bestemte hun seg for flytte til Telemark. Nå er Benedikte toppkandidat
Et tilfeldig søk på finn endret livet for Benedikte Nes. Familien slo til, kjøpte huset på Dalen og ble telemarkinger over natten.
Huset litt oppe i bakkene fra Dalen sentrum dukket plutselig en dag opp på finn.no. Familien på tre hadde lenge hatt en drøm om å flytte på landet. Flytte fra et mer stressende liv midt i hovedstaden. De slo til og kjøpte huset med stor tomt – uten å ha jobber og uten å kjenne noen i bygda.
Ti år etter møter vi Tokkes varaordfører, leder for kommunens biblioteket, fylkets toppkandidat for Miljøpartiet De Grønne og trebarnsmor – Benedikte Nes.
Nyforelsket til Finnmark
Inne på kommunehuset legger 43-åringen saueskinnskåpa på stolen. Gjør seg klar for intervju, og legger ikke skjul på at det fortsatt er en litt fremmed setting.
– Dette er ikke det jeg liker best, akkurat. Men det må vel til når du ønsker å bidra i politikken.
– Vi må begynne med starten da. Hvordan reisen til Dalen har vaert?
– Jeg er jo født og oppvokst i Holmestrand, men har slekt både på fars og morssiden fra Telemark. På farssiden er det 12–13 generasjoner bakover fra gården Nes i Nissedal. Morsslekten er fra Skien. Men at det skulle bli Telemark på meg var tilfeldig, selv om jeg alltid har hatt en dragning mot kulturen og naturen her.
– Etter videregående ble det det en masterutdanning i bibliotek og informasjonsvitenskap på Oslo Met. Ferdig utdannet følte jeg meg eventyrlysten og søkte på den første og beste jobben. Det var biblioteksjef i Loppa kommune. Jeg tok jobben, selv om jeg akkurat hadde møtt David.
– Så du dro nyforelsket til Finnmark? – Ja, men det ble bare snaut to år. Det var nok. Vi overlevde avstanden, sier Nes, og ler litt når hun tenker tilbake på eventyret i nord.
Begynte å drømme om å …
Tilbake i Oslo ble hun og mannen David Hauer etter hvert gift og flyttet i leilighet på Bislett. Det ble ti år i jobb ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek på Solli plass.
– Etter mange år i Oslo, begynte vi å drømme om å flytte ordentlig ut på landet. Vi begynte å se litt etter eiendommer på finn.no. Så en dag dukket det plutselig opp en eiendom litt oppe i lia her på Dalen. Det så fint ut med egen eplehage og romslig tomt. Vi bare slo til uten at noen av oss hadde jobbe her eller noen kjente. Jeg fulgte bare magefølelsen – igjen. Har egentlig gjort det gjennom livet, og det har jo gått bra så langt.
Jobbsøkingen endte med at Nes ble samlingsansvarlig på Vest-Telemark museum. Mannen, som er konservator, har i stor grad pendlet, og er nå leder for flyttingen av Gokstadskipet og Osebergskipet ved Kulturhistorisk museum på Bygdøy. Han har tidligere jobbet med fredningen av Telemarkskanalen.
Mange perler av noen mennesker
– Hva tenker du nå – ti år etter at dere tok det spenstige livsvalget?
– Det har på mange måter overgått forventningene mine – både når det gjelder jobb og sosialt. Mangfoldet her har vaert mye større enn jeg trodde. Vi har møtt mange perler av noen mennesker her i Vest-Telemark. Jeg tror ikke livet ville vaert rikere sosialt og karrieremessig i byen. Det er lettere «å oppdage» hverandre i et lite samfunn – spesielt når du er litt bevisst på å engasjere deg i samfunnet. Du må gjøre en innsats selv, men da får du også betalt. Og nå har vi tre barn som stortrives på skolen og hjemme, der vi har prøvd å dyrke litt selv i en kjøkkenhage og har fått oss tre sauer. Det ligger mye kunnskap i å laere seg hvor maten kommer fra.
– Klart det har vaert travle år. Det er lett å gå på en smell når du har litt høye ambisjoner. Det er arbeidskrevende det livet vi har valg, men det er også veldig meningsfylt.
Gikk ut av Jehovas vitner
– Hva har vaert den største oppturen og nedturen i livet så langt?
– Det har jo vaert flere, men i den seinere tid var det jo en stor opptur at vi klarte å etablere lokallag av MDG i Vest-Telemark og kom inn med to representanter i Tokke med 9.8 prosent.
Å plukke ut nedturen sitter litt lengre inne. Nes grubler litt før hun forteller:
– Da må jeg vel si det at jeg gikk ut av Jehovas vitner i slutten av 20-årene, og at det har ført til at jeg har mistet kontakten med gode venner og deler av familien på grunn av våre ulike livsvalg. Det peker seg nok ut som den største nedturen, men det ble riktig for meg, forteller hun.
Enten resignere eller bidra
– Men hvorfor ble det MDG – og nå topplass til stortingsvalget? Du kan jo havne i Oslo igjen!
– Jeg er et samfunnsengasjert menneske. Du kan for føle deg veldig sliten av at samfunnet utvikler seg i feil retning – saerlig opp mot natur og miljø. Da kan du jo enten resignere eller gå inn aktivt for å prøve å bidra i positiv retning. Det trengs stemmer som kan stå for et virkelig alternativ nå. Da ble MDG et naturlig valg for meg i 2015. Og i 2019 kom vi inn i lokalpolitikken, selv om vi vel knapt hadde noen i gruppa med politisk erfaring. Nå bygger vi stein på stein, og det har vaert veldig moro så langt.
– Og du sa ja til toppen av stortingslista?
– Jeg gikk i tenkeboksen, men igjen var det denne magefølelsen som sa: «Ja, dette skal du faktisk prøve!» Nå føler jeg at jeg kan ha noe å bidra med fra min plassering i Distrikts-Norge. Jeg liker spenningsfeltet mellom det pragmatiske og det ideologiske i politikken.
– Men har du hørt dagens nyhet om at MDG har valgt side?
– Ja, signalet fra sentralstyret er at MDG vil støtte venstresiden etter valget.
– Det har jeg sansen for. Det er vel der vi kan få største gjennomslag for våre viktigste saker. Nå må vi ha et retningsskifte. Vi må bygge opp småskala naeringer innen skog, avfall, bio …
Listetoppen snakker seg fort varm om politiske hjertesaker. Men hvordan er miljøvalgene på hjemmebane?
– Nå har jeg fått byttet ut den gamle bensinbilen med en elbil. Vi prøver å handle lokalt når det er mulig, og vi ferierer stort sett i Norge. Flyturer er veldig begrenset her i familien. Så har vi et gammelt og kaldt hus. Når det blir kaldt, er det på med ullgenser og tøfler. Det er såpass at ungene blir litt satt ut når de besøker venner i hus med vannbåren varme og varmekabler.
– Det er ingen som klarer å leve 100 prosent miljø- og klimavennlig, er Nes rask til å legge til. – Likevel er det viktig at vi prøver litt og litt. Jeg er veldig bevisst på å laere ungene å bli glade i naturen. Det er i det jeg finner størst håp for framtiden. Blir bare mange nok virkelig glade i naturen, er det håp.