Hytter i hytt og vaer

Aviser, radio og fjernsyn er blitt svaert opptatt av hytter. Hyttesalg, hyttekjøp, hyttebygging, hyttebaroner, hyttemillionaerer og millionhytter. Det siste er egentlig smør på flesk. De fleste hytter koster over en million, eller tre millioner med dagens valuta. Hyttejournalistikken er tuftet på at mediene bryr seg om det som folk er opptatt av. For folk er ikke lenger så opptatt av der de bor. Langt viktigere er stedet der de kan overnatte for å slippe å bo hjemme. For å si det som det er så var jeg godt over førti da jeg var på min første

hyttetur. Siden er det blitt noen få til, og jeg må si at jeg liker det ganske godt. Antakelig fordi det blir såpass sjeldent og ikke i hytt og vaer.

Noen er så

ofte på hytta at det blir litt omvendt. De reiser hjem for å komme seg bort fra hytta. Spesielt nå som de fleste kan jobbe fra hytta, er det blitt populaert å reise hjem til byen eller bygda som en flukt fra fjellets kjas og mas.

Det med at

de fleste kan jobbe fra hytta er bare noe jeg har lest i Dagens Naeringsliv eller Aftenposten. Men en stiller seg noe kritisk til slike utsagn. For folk flest jobber vel strengt tatt i butikk, på en fabrikk, i en kafé eller de gjør reint et eller annet sted. I hvert fall gjelder det dem som jobber. Flykapteinen kan ikke ha hyttekontor. Da vil det vel lyde omtrent sånn: «Hallo, dette er kapteinen som prater fra Gautefall. Her er det ryddig kontorpult, overskyet og tolv plussgrader. Jeg befinner meg nå 460 meter over havet». Derfor er jeg alltid veldig skeptisk når begrepet «alle» blir brukt av finansjournalister i Oslo. Som regel koker det ned til noen børsmeglere som kombinerer hyttekontor med å trene til Birken, et renn som for øvrig alle deltar i.