Krigshelten forsvarte mishandling
Krigshelten reddet fire jøder og kan snart få sin egen statue i Skien.
Men Kjell Staal Eggen var også ansvarlig for et brutalt avhør av to skiensmenn rett etter krigen tok slutt.
Kjell Staal Eggen var krigshelten fra Skien, som drev sabotasje mot tyskerne og reddet livet til fire jøder. Han er kjent som en av Grenlands største krigshelter, og ordfører Hedda Foss Five (Ap) og Skien formannskap er nå positive til å få reist en statue av Staal Eggen og to jødiske barn i Skien sentrum.
Redningsaksjonen av jødene har han selv skrevet bokmanus om, men det finnes en mindre kjent historie: To dager etter krigen ble to karer fra Limi i Skien arrestert av hjemmestyrkene og anklaget for å vaere angivere. Under forhøret ble de utsatt for så grov mishandling at de skal ha blødd ut gjennom ører, munn og nese i flere dager etterpå. Kjell Staal Eggen, etterretningssjef i hjemmestyrkenes fylkeskommando, påtok seg ansvaret for dette i et avisinnlegg der han forsvarte volden.
– Jeg er kjent med historien om mishandling av fanger, men det forandrer ingenting når det gjelder å reise et monument. Det er for lettvint i dag å holde oppe den moralske pekefingeren for hva som fant sted av tenning og temperatur 10. mai 1945, to dager etter at fem år med trussel, død, angst og nedverdigelse var over, sier Helge Pedersen.
Heltestatue til 2,8 mill.
Han er en av drivkreftene i komiteen som skal samle inn 2,8 millioner kroner for å reise et minnesmerke over motstandsmannen Kjell Staal Eggen. Tanken er at redningsmannen skal stå på sokkel med et Becker-barn i hver arm, i det de flykter.
Jorunn Sem Fure er krigshistoriker og direktør ved Telemark Museum. Hun synes det kan vaere grunn til å ta seg tid før man reiser en heltestatue:
– Dette er en viktig minnepolitisk sak, når første et monument er reist er narrativet frosset. Det er bedre å bruke god tid og belyse saken og ta debatten i forkant, enn å starte rivingsdebatten før bronsen har stivnet, sier hun.
Sem Fure tror historien om Kjell Staal Eggen kan vaere litt for ensidig bygget på én kilde: Nemlig Kjell Staal Eggen selv.
Reddet fire jøder
Mer om det til slutt i artikkelen. La oss begynne med historien om Kjell Staal Eggens innsats under krigen: Han var født i 1919 og døde i 1999. Da tyskerne okkuperte Norge laget han en illegal avis og ble etter hvert aktiv sabotør og motstandsmann med tilknytning til Milorg D17, Telemark.
Den største heltegjerningen gjorde han høsten 1942, da han hjalp fire jøder i Skien med å flykte til Sverige. Dermed reddet han Signe Becker og hennes tre barn fra å bli sendt til tyskernes utryddingsleirer.
Under denne aksjonen satte han sitt eget liv i fare, og forteller dessuten at han trosset Milorg-ledelsen, som skal ha sagt at jødene kunne settes på gata så tyskerne kunne ta dem.
Men i dagene etter krigen tok han på seg ansvaret for mishandling av to norske fanger. De to Gjerpen-mennene Johan Gjermundsen og Alf Moe var mistenkt for å ha fortalt tyskerne om en hytte på Mofjellstulen i Luksefjell, som ble brukt av motstandsstyrkene. Men dette ble de funnet uskyldige i.
5. mai – bare tre dager før krigen var slutt – kom nemlig en tropp tyske SS-soldater og omringet hytta. Da var det fire motstandsmenn der. De klarte å komme seg unna i live, og skjøt en av tyskerne. Etterpå ble det en jakt på hvem som kunne ha sladret om hytta.
– Dere får bare skyte
Johan Gjermundsen og Alf Moe bodde i samme hus på Limi i Skien. En bussjåfør hadde sett dem i Luksefjell-området, og i en steinrøys rett ved huset deres ble det funnet noen effekter som stammet fra hytta og fra flyslipp i Mofjell-området. Det var blant annet noen fallskjermer og litt kaffe og sjokolade som trolig stammet fra engelske flyslipp. I tillegg skal en av mennene ha tatt en Stengun maskinpistol. De ble derfor mistenkt både for tyveri og angiveri.
10. mai 1945 ble de arrestert og tatt inn til avhør i Turnhallen (bygningen som i dag huser pinsemenigheten Tabernaklet). Der ble de tatt ned i kjelleren og utsatt for grov vold og trusler om at de ville bli skutt, dersom de ikke tilsto at de hadde sladret til tyskerne om hytta på Mofjellstulen.
Dette ble omtalt i et leserbrev i Varden 30. juli 1945, som hadde tittelen «Mishandlingen av fanger i Turnhallen». Innsenderen kalte seg «En fanges pårørende» og skrev at den ene fangen hadde blitt slått i ansiktet «helt til vedkommende segnet sammen, han fikk da ½ times betenkningstid for å tilstå angiveriet, hvis ikke ville han bli skutt. Etter ½ time kom karene tilbake og spurte om han nå ville tilstå. Fangen svarte at jeg har ikke noe å tilstå, jeg er ingen angiver, så dere får bare skyte. De dengte da løs på ham igjen, alle tre, så tenner løsnet.»
Husker pappas tannverk
Denne beskrivelsen gjaldt mishandlingen av Johan Gjermundsen. Han døde av kreft i 1991. Sønnen hans forteller at faren aldri snakket om hva som hadde skjedd i Turnhallen, men han husker én ting:
– Far hadde veldig mye tannverk da jeg var liten – saerlig i fortennene. Han fikk gebiss da han var i første del av 40åra, forteller han.
Alf Moe skal ha fått samme slags behandling; tenner løsnet og nesa brakk. Varden har fått opplyst at han hadde skjev nese resten av livet som følge av dette. «Begge fangene var i flere dager sterkt opphovnet i munnen så spise var umulig. For begge fangenes vedkommende rant det blod av nese, øre og munn i flere dager etterpå,» skrev den pårørende, som krevde en redegjørelse og at fangene ble behandlet etter norsk lov og rett.
Vardens redaktør satte leserbrevet på trykk, og tilbød hjemmestyrkene å svare. Kjell Staal Eggen, som var etterretningssjef i Fylkeskommandoen, svarte på kritikken og forsvarte den brutale behandlingen.
Han skrev at de pårørende skulle vaere glade for at Moe og Gjermundsen ikke ble tatt et par dager før, for da hadde de neppe fått se dem igjen. Han var opprørt over at den pårørende hadde kalt det «Gestapo-metoder»:
«Først nektet de det meste av sine synder, men et godt måltid real juling fikk dem til å legge alle kort på bordet samtidig som det ble mulig å hente tilbake det meste av de stjålne saker. Alt med hensyn til angiveriet nektet de imidlertid å vaere implisert i, og heldigvis for dem er det no bragt på det rene at de intet hadde med dette å gjøre,» skrev Staal Eggen og fortsatte:
«Det kan gjøres oppmerksom på at det gjeldende forhold fant sted umiddelbart etter krigens avslutning og at det fortsatt hersket en slags krigstilstand i landet. Vi mener av den grunn at behandlingen fullt ut var på sin plass. Til slutt kan slås fast at dersom denne behandling ikke var blitt benyttet i disse tilfeller, vilde Alf Moe og Johan Gjermundsen fortsatt gå med mistanke for angiveri over seg.»
Men andre ord sier Kjell Staal Eggen at fangene naermest skal vaere takknemlige, for hvis de ikke hadde fått juling, ville de ikke blitt renvasket.
Det Alf Moe og Johan Gjermundsen ble utsatt for, ville blitt kalt tortur etter dagens definisjoner.
I FNs torturkonvensjon definerer man tortur slik: «Bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson. For at det skal regnes som tortur må handlingen påføres av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embedets medfør.»
I maidagene 1945 opptrådte hjemmefronten som en mellomting av militaerstyrke og politi.
Pappa Eggen sier stopp
Dagen etter svaret fra Kjell Staal Eggen, presiserte fylkeskommandoen at dette var noe de sto samlet bak. De tok ikke avstand fra det og kunne ikke love at det ikke ville gjenta seg.
Det kom en rekke sjokkerte svar fra Skiens innbyggere: «Det er en hån mot alle dem som ble prylt i hjel av Gestapo, hvis vi skal begynne å bygge opp det de ga livet for med de samme metoder som tok deres liv,» skrev Leif K. Roksund, som selv var hjemmefrontmann. Han utfordret de tre voldelige fangevokterne til å stå fram.
En annen innsender kaller de skyldige fangevokterne for «norske gestapister». Prost Henrik Seip engasjerte seg også i debatten og sa klart ifra at «pinlig avhør» (det vil si pining for å få folk til å tilstå) var forbudt etter grunnloven.
Etter noen dager kommer Kjells far, Olaf Staal Eggen, på banen. Han viser til sønnens modige innsats under krigen og tar ham i forsvar: «Nå synes jeg det burde bli slutt med videre avisskriveri for å forsøke å sverte min sønn – Kjell», skriver han.
De tre mennene som mishandlet Moe og Gjermundsen sto aldri fram, slik de ble oppfordret til. Ingen som var til stede under de redselsfulle forhørene lever lenger, men Varden har snakket med flere annen- og tredjehånds kilder. Noen sier Kjell Staal Eggen selv var en av dem, andre sier han ikke var det.
«Kriminell lømmel»
I 1995 ble hendelsen nevnt igjen i Vardens spalter, og det ble trykket en faksimile av Kjell Staal Eggens forsvar for «et måltid real juling». Da levde fortsatt Eggen, og han svarte skriftlig nok en gang.
Da avviste har at han noen gang hadde lagt hånd på folk, og at det var ikke juling som var blitt servert i Turnhallen. Det var kun én sabotør som hadde gitt en «kriminell lømmel» en ørefik. Og lømmelen hadde selv valgt ørefiken, for å slippe å bli anmeldt.
Dette er omtrent det samme som han fortalte barna sine hjemme, ifølge sønnen Trym Staal Eggen.
– Ingen er dømt for det som skal ha skjedd i Turnhallen. Slik faren min beskrev det for oss, var det en fjaer som ble blåst opp til en hel hønsegård. Ingen av oss var der og så hva som skjedde, men når det er sagt mener jeg at selv ikke en ørefik fra en politimann er riktig, sier Trym.
Trym Staal Eggen stusser imidlertid over at museumsdirektør og historiker Jorunn Sem Fure mener historien om Kjell bare er basert på Kjells egne beretninger.
– Så vidt jeg vet har hun selv vaert hjemme hos Sigurd Becker og hørt historien om flukten og redningsaksjonen fra hans egen munn, sier han.
«8 plater sjokolade»
Alf Moe og Johan Gjermundsen ble anmeldt og straffet for tyveriet på Mofjellstulen, sammen med en ikke navngitt 20-åring. De satt i varetektsarrest fra 10. mai til 19. oktober 1945. Da kom saken opp for Gjerpen herredsrett. Neste dag hadde Varden et fyldig referat fra rettssaken:
«Johan Gjermundsen var satt under tiltalte for 26. april 1945 å ha borttatt 6 bajonetter og 45 rifleskudd på Mofjellet, og tiltalte nr. 2 Alf Moe for den 24. april 1945 å ha tatt 2 fallskjermer og en stengun også på Mofjellet. Sakene tilhørte hjemmestyrkene. Samtlige 3 har den 5. eller 6. mai 1945 fra Mofjellet tatt 4 fallskjermer, noen bokser margarin, 8 plater sjokolade og 5–6 bokser salt.»
Gjermundsen og Moe sa at de kom over hytta og gjenstandene ved en tilfeldighet. De innrømmet at de tok med seg noen ting, men hevdet de trodde det kom fra flyslipp på avveie, og at de ville de ta tingene for at ikke tyskerne skulle få fatt i dem. Alf Moe hadde fortalt en mann i Milorg at han skulle ut å kikke etter noen militaereffekter fra flyslipp, så de ikke falt i tyskernes hender. Dette bekreftet Milorg-mannen under rettssaken.
Ingen av de tiltalte hadde noen tilknytning til NS eller nazistene. Gjermundsens familie tror han var «på skauen» selv – altså motstandsmann. Dette har ikke Varden holdepunkter for å bekrefte eller avkrefte.
«Blodet fløt»
I retten fikk både Moe og Gjermundsen forklare seg om mishandlingen de ble utsatt for av hjemmestyrkene da freden kom:
– Jeg ble brakt ned i kjelleren og banket av tre menn så blodet fløt. Litt etter fikk jeg en ny omgang og en av karene sa: «Skal jeg skyte deg fordi du har sladret til tyskerne?» Det ble overhodet ikke snakket om sakene vi hadde tatt og dette var heller ikke nødvendig all den stund vi hadde tilstått alt, sa Gjermundsen.
Alf Moe forklarte seg om slag som påførte ham både brudd og bevisstløshet.
– Jeg ble satt på en stol med en mann med stengun foran meg. De slengte mange styggord til meg, kalte meg angiver og sa at jeg skulle vaere hengt på stedet. Så ble jeg ført ned i kjelleren og slått av tre mann. Blodet fløt, noen tenner løsnet og nesa knakk. Jeg var borte en stund og da jeg kom til meg selv igjen, spurte den ene «Hvorfor sladret du til tyskerne?» Jeg nektet for dette. «Vil du ha kula?» sa han. Jeg svarte at de kunne bare skyte, men angiver var jeg ikke. De sa jeg skulle få en halv time til å betenke meg på, sa han.
Dommerne var altså villige til å høre om mishandlingen, selv om det var Moe og Gjermundsen selv som satt på tiltalebenken for tyveri. Dommen falt neste dag og sto på trykk i Varden mandag 22. oktober:
«Både Alf Moe og Johan Gjermundsen fikk 5 måneders fengsel. 20-åringen fikk 60 dager, som ble ansett ferdig sonet i varetektsarrest.»
Vaktene slapp tiltale
Mishandlingen ble anmeldt, men den fikk aldri noen konsekvenser for de tre mennene fra hjemmestyrkene. Dette står beskrevet i Stortingsmelding 64 fra 1950: «Om angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne». Den forteller at saken ble henlagt:
«Denne sak sees å vaere henlagt av statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder 14. september 1946 med bemerkning om at saken ikke var bra, 'men når de fornaermede selv har frafalt sin påtalebegjaering er det ikke grunn for påtalemyndigheten til å forfølge saken av almene hensyn.»
Alf Moe skal på sine eldre dager ha nektet for at han noen gang frafalt påtalebegjaeringen, men noen rettssak mot motstandsmennene ble det ikke.
Johan Gjermundsens sønn har en klar oppfatning av at Kjell Staal Eggen hadde med mishandlingen å gjøre, men han vil ikke ta stilling til om det bør komme en statue av mannen i Skien sentrum.
– Det skal jeg ikke mene noe om; jeg vet ikke så mye om krigshistorie, sier han til Varden i dag.
Utukt med fanger
Stortingsmeldingen fra 1950 beskriver for øvrig flere andre overtramp mot fanger i Grenland etter krigen. En fangevokter ble dømt for å ha truet en kvinnelig fange med pistol mot hodet. Meldingen forteller videre at «3 fangevoktere har pleiet utuktig omgang med noen kvinner som satt i varetektsarrest» i leirene Grenland ungdomsskole på Eidanger og Miltenberg på Vestsida i Porsgrunn.
– Det var mange slike saker der gutta på skauen gikk over stag for å hevne seg etter krigen, sier museumsdirektør Jorunn Sem Fure.
Hun mener likevel at Kjell Staal Eggen og redningen av familien Becker fortjener å minnes, men ønsker å løfte en fane for kildekritikken.
– Aksjonen er så spektakulaer og historisk viktig at det er flott den blir tatt fram og man ønsker et varig minnesmerke. Personen Staal Eggen og omstendighetene rundt aksjonen er også verdt å minnes, men redningsaksjonen er kanskje litt for lite belyst av historiske kilder. Vi har bare én versjon og det er Staal Eggens manuskript fra 70-tallet, som sønnen hans utga i 2008. Før man laget en statue hadde det vaert på sin plass å gjøre en større historisk undersøkelse av det som skjedde, sier Sem Fure.
Hun mener blant annet at Milorg kommer ufortjent dårlig ut når Kjell Staal Eggen skriver at de nektet å hjelpe den
jødiske familien Becker, og sa: «Sett dem på gata og la tyskerne overta. Vi er en militaer organisasjon og vil intet ha med jødene å gjøre. Det er en ordre!»:
– Det er den lokale Milorg-lederen, kaptein Holmboe, som blir tillagt disse ordene. Vi har ikke grunn til å tro at det var noe en samlet Milorg-ledelse sto for. Kjell Batzer var også en hovedperson i redningsaksjonen for familien Becker, og han var en sentral Milorg-mann selv. Ifølge rapporten han skrev i Stockholm i 1944 var det han som tok initiativ til å få Sigurd Becker i dekkleilighet i sitt eget hjem, påpeker hun.
– I våre dager diskuterer man statuer, og det kan vaere en fordel å gjøre før man reiser dem. Det er kanskje litt gammeldags med heltestatuer, men Beckerfamiliens historie fortjener absolutt en prominent plass: Skien var også åsted for folkemordet, avslutter Jorunn Sem Fure.