Tynnslitt tillit truer samfunnet etter korona
Tillit er limet I samfunnet, og har lenge vaert trukket fram som det fremste skandinaviske konkurransefortrinnet.
Der andre land er avhengig av lange forhandlinger og kompliserte kontrakter har vi her i nord klart oss med et håndtrykk og en muntlig avtale, fordi vi stoler på hverandre og fordi vi tror at de fleste tross alt er ordentlige folk som handler i beste mening. Dessverre kan det virke som om koronasituasjonen er i ferd med å endre på dette.
Bent Høie var tidlig ute med å si «ikke skam deg, test deg», da folkedypet begynte å rope på straff og uansvarlighet. Dessverre har Høies oppfordring druknet mer og mer i fordømmelser av dem som er så uheldig å bli smittet. Vi kjefter på ungdommen, vi kjefter på folk som står i kø (mens vi selv står i køen ved siden av), vi kjefter på dem som reiser og nå sist på dem som deltok på den mye omtalte festen i Porsgrunn, helgen 9–11 april.
Kommentarene hagler i sosiale medier, politikerne og måten avisene dekker sakene på bidrar også. Det ropes på straff og på gapestokk. Men hva fører dette til? Jo, det fører til det vi ser etter den siste hendelsen: Folk føler på skam, de ønsker å beskytte vennene sine, og derfor «glemmer» de hvem som var der, fordi å si fra føles som tysting. Og dermed oppnår vi det motsatte av hva vi ønsker, nemlig at vi får stoppet videre smittespredning når skaden først har skjedd. Og dette handler absolutt om tillit. Når man driver personliggjøring av ansvar, truer med straff og bøter og i tillegg møter en gapestokk i medier og sosiale medier, så gjør det noe med denne grunnleggende troen på våre medmennesker, og dette kan få store konsekvenser også etter korona.
En rekke studier viser hvordan manglende tillit sliter på samfunnet, og gjør det meste vanskelig. USA er kanskje det fremste eksemplet i den vestlige verden. Der de fleste i nord forstår at det er dumt å kaste søppel på bakken finner vi i USA plakater på annethvert gatehjørne med informasjon om hva som er ulovlig og hvor stor boten er for å bryte loven. Vi ser det i politikken, hvor to jevnstore partier ikke klarer å samarbeide, og vi ser det i naeringsliv og forvaltning, hvor kontroll og hierarki bidrar til at arbeidet blir mindre effektivt og løsningene tar lengre tid. Vi ser det også i synet på velferdsstaten, hvor man i nord tenker at offentlig skole, trygdeordninger og helsevesen er et gode, mens land med lavere tillit er mest opptatt av at andre ikke skal få misbruke ordningene, og derfor svekker dem eller lar vaere å ha dem i det hele tatt.
Mest av alt ser vi det i hverdagen, på hvordan vi snakker og tenker om andre menneskers intensjoner. Og det er nettopp dette som gjør meg bekymret for årene som kommer. Hvordan vil det norske samfunnet se ut når vi etter hvert forhåpentligvis kan leve mer som normalt, nå som vi er vant til å fordele skyld og skam på folk som blir syke? Vil vi overføre disse holdningene til andre sykdommer, og dermed kreve økt egenbetaling? Vil vi stole litt mindre på folk når vi gjennomfører transaksjoner, og dermed bidra til byråkratisering og ineffektivitet? Vil vi skule litt mer på naboen når han inviterer til fest?
Summen av slike små ting kan få store konsekvenser for den videre samfunnsutviklingen. Derfor er min bønn til hver enkelt av oss at neste gang vi kjenner på trangen til å straffe, fordele skyld og fordømme, så kan vi i stedet trekke pusten dypt og tenke "det kunne like gjerne vaert meg – så jeg tilgir". Så kan vi kanskje fortsette å leve i det gode og tillitsfulle samfunnet vi hadde fram til mars 2020.
Marius Rohde Johannessen
Førsteamanuensis, handelshøyskolen Universitetet i Sørøst-Norge