Sortering for to- og firbeinte
Det er mange former for sortering. Søppelsortering er en av dem. Sist jeg telte over hvor mange poser, bokser og spann jeg fordelte søpla i, kom jeg til sju.
Regnestykket er slik: to i kjøkkenbenken; den ene til matavfallet i den grønne posen og det andre til det jeg har døpt "gud veit hva detta er for noe"-posen. Det blir puttet oppi en vrengt baerepose. Så har jeg to spann på altanen; det ene med lyspaerer og batterier og det andre med knust krystall og den typen glass som glassbeholderen ikke skal ha fordi da går hele sorteringssystemet til RIG (renovasjon i Grenland) ad undas. Så er det den grønne boksen som står på gangen og fylles med papir. I tillegg er det dunken for glass og metall som blir fylt på uten mellomlagring verken på kjøkkenet, altanen eller gangen, og så den siste og sjuende; den blå posen hvor man skal kaste plasten.
Det er den som er den mest interessante her i huset. Det har seg nemlig slik at det er ikke plass til den i kjøkkenbenken, så den henger og dingler på et kjøkkenskapshåndtak. Det betyr sånn cirka i snutehøyde for en halvmeter høy frøken med nese for plasten som har omsluttet en entrecôte, for ikke snakke om en kilo kjøttdeig eller for den saks skyld Jarlsbergosten …
Hvis man innbiller seg at det mulig å vaske bort lukt- eller smaksstoffer fra plast, da har man ikke delt hus med en hund. Det vaskes og slikkes. En liten ostepose kan, tro det eller ei, dissekeres til det ugjenkjennelige. Det er bare å finne fram støvsugeren, for puslebitene er spredt over hele gulvet.
Men hvis du tror at hun er like slepphendt som meg og kaller plast plast, da må du tro om igjen. Plast rundt ukeblad, vedkubber eller stearinlys? Nei, hallo. Har man snute, ja da har man nese …