Ris og ros til sykehuset

Etter elleve dager på sykehus gjør en seg sine betraktninger. Først vil jeg gi uttrykk for takknemlighet. Det er godt å bli tatt hånd om av dyktige leger og annet personell forøvrig når en trenger det. Jeg følte meg trygg og avslappet.

Etter operasjonen blir en overlatt til pleiernes omsorg, vennlighet og dyktighet. Takk til dere gode feer. Krev mer lønn for den viktige jobben dere gjør (men ikke så mye at det er feit lommebok og ikke interesse som blir avgjørende for rekrutteringen i fremtiden).

Jeg ble også gledelig overrasket over maten. Den var skikkelig tilberedt med smak og tiltalende servert.

Jeg takker for at jeg bor i Norge, men selv i dette rike landet er ikke alt på stell. Burde ikke firemanns rom vaere enn saga blott på norske sykehus. Her har vi levd etter lover og påbud ett år og ikke omgitt oss med venner eller familie eller deltatt på noen aktiviteter en ellers har glede av. Så blir en innlagt på sykehus og utsettes for å dele firemanns rom med stadig skifting av medboere. TV stua derimot tillot bare to personer.

Renhold av rommet imponerte meg ikke. En renholder var innom og dro moppen noen strøk over golvet. Alle kriker og kroker slapp unna, også det lille høreapparat batteriet som hadde falt på golvet unnslapp hver gang og lå som et taust vitne.

Jeg må også innom en liten kuriositet. Ved innskriving på avdelingen dagen før operasjonen ble jeg tildelt sengeplass på et rom hvor det allerede befant seg en mannlig pasient. Jeg trodde jeg var utsatt for en spøk, men nei. Jeg plasserte meg i TVrommet i ventemodus og fant ut at verden var i endring i mitt 92 årige liv. Kanskje så jeg litt hjemløs og betuttet ut for ut på kvelden fikk jeg beskjed om at jeg kunne flytte til et annet rom( kun kvinner denne gang).

Likevel, det jeg sitter igjen med er takknemlighet. Takk til dere som jobber på sykehusene våre.

Olaug Skjaeveland