Spis chips og vaer glad

Norske styringsmakter og foreldre, som ofte går ut på det samme, har vaert opptatt av å gjemme bort pilsner og snop i butikkene. Voksne skal ikke bli unødvendig fristet av et glass alkohol til maten, og ungene skal ha null hull. Likevel er sunne livsnødvendigheter fra meieriene plassert innerst i lokalet. Da må man gå forbi alle fristelser før dagens melkekvote er i boks.

Vi som mer eller mindre er avhengig av både melk og potetgull («chips» blant venner) har lett for å gå på en smell. Posene med snadder fra Sørlandschips og Maarud er nemlig plassert i depoter rundt i lokalet. Så hvis man mot formodning skulle gå glipp av hovedchipshylla, så er det alltids ei råd. For de av oss som sliter med chips-avhengigheten, er dette bare mindre greit. Egentlig er det ikke det en gang. Mye verre, si. Gammel vane er vond å vende. Uvane er enda verre å bli kvitt. Riktig nok føles det ganske godt å vaere helt uansvarlig og kjøpe seg en pose på en helt vanlig mandag. Men så kommer blåtirsdagen. Nyere forskning viser at det tar snaue 20 minutter å fortaere en potetgullpose av standard størrelse. Av en eller annen grunn bruker man omtrent like kort tid på de posene som er ekstra store. Jeg vet ikke om det finnes noen støttegrupper for chipsavhengige. Anonyme chipsere (AC), for eksempel. «Jeg heter Per Arne. Jeg er chipsaholiker, men jeg chipser ikke lenger». Det som står etter kommaet er selvsagt bare utopi. Toget har gått.

Ved naermere ettertanke finnes det verre ting å vaere avhengig av enn foredlede nypoteter fra bønder på Sørlandet. Men det finnes også bedre ting. Skotske fotballresultater og Kveldsnytt. Sånn sett går det opp i opp. Summen av laster er for øvrig konstant. Og vel så det. Spis chips og vaer glad! Plutselig kan det vaere for seint.