Sto ansikt til ansikt med terroristen
Ti år siden terroraksjonen i Oslo og på Utøya
➤ Skiensmann og tidligere AUF-er Svein Gustaf Martinsen (35) sto ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik på landssiden overfor Utøya rett før terroristen tok ferja over og skjøt ned og drepte mange av vennene hans.
Den da 25 år gamle AUF-eren er på sommerleir på Utøya for Gud vet hvilken gang. Siden han er for veteran å regne går en del av leirtiden hans på praktiske oppgaver, istedenfor politiske verksted.
Kunne berolige
– Jeg jobbet i det vi kalte for innsjekk og parkering på fastlandet. Der får man leirbåndet på og dette er det første du møter før du går om bord i båten. Kanskje møter du noen som er nervøse og lurer på hva de går til, så kunne jeg vaere der for å slå av en liten prat og berolige foreldre som var litt bekymret.
Snart skulle de få grunn til å vaere livredde. Mange av dem skal dø.
Dette var den beste Utøyajobben Svein Gustaf kunne tenke seg. Til og med på en stille fredag med øs-pøs regnvaer, så likte han oppgaven han var tildelt.
– Jeg synes det var gøy å vaere det første ansiktet da deltakerne kom. Vi var to som stod i innsjekkingen. Det var dårlig vaer. Vi våknet til regn og skjønte at de som hadde tenkt å komme på dagsbesøk, de kom mest sannsynlig ikke.
Men det er vanlig å vaere to, og om det skulle komme et busslast eller skje noe ekstraordinaert, så var det best å vaere to.
Det skulle det, ganske snart. Norgeshistoriens største terroraksjon i fredstid var bare minutter unna.
Svein Gustaf og makkeren hans, Simen Braenden Mortensen, rakk skiftet deres så vidt.
– Simen og jeg var på vakt. Vi rakk akkurat vakta fra Gro var ferdig å snakke i storsalen, til siste båten gikk over. Så vi sitter egentlig bare der. Det er rolig og få folk som reiser med båten. Noen reiste også hjem siden vaeret var så dårlig. Selv om det er sol dagen etter, så setter det en demper på campinglivet når det er sånt regnvaer.
Når nå Svein Gustaf forteller om «Gro» så er det selvsagt tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland han mener. Møtene med de politiske storhetene ved tidligere Utøya-besøk gjør ham opprømt og glad.
– Jeg har jo møtt alle. Flere ganger. Jeg møtte Jens og Gro. Det er herlig å kjenne at de er like folkelige som deg sjøl når vi for eksempel står og venter på mat i kantina. Det er helt fantastisk. Til tross for stramt tidsskjema så har ingen av dem det travelt, minnes han.
Idyllen sprekker
– Så hører vi på radioen hva som skjer i Oslo. Jeg henter bilen min og parkerer den ved teltet vi sitter under, og setter på radioen så vi kan høre nyhetene om Oslo. Etter hvert kommer båten inn igjen med noen som vil reise hjem. Så gikk båten tilbake til øya. Planen var at den ikke skulle komme til oss før neste vaktskifte.
«Båten» er MS Thorbjørn. Oppkalt etter tidligere statsminister Thorbjørn Jagland går den i skytteltrafikk mellom Utøya og fastlandet for å frakte utstyr og leirdeltakere.
– Det neste vi biter oss merke i er at den sølvgrå varebilen kommer ned bakken. Så ser det ut som det sitter en politimann inni. Han kjører nedover og vet tydeligvis hvor han skal parkere. Så går kollegaen min bort og prater med ham først. Vi kaller opp øya for å høre hva vi skal gjøre. Det at politiet kom var jo litt over vårt hode, og det blir bestemt at båten skal komme over igjen for å hente politimannen.
Til tross for at Svein Gustaf forsøker å vaere minst mulig bastant når han forteller, og ofte legger til noen tilbakeholdne «litt», «kanskje», «ganske» og «egentlig», så har han minnene av detaljene på plass. Også i sitt eget hode.
– Midt opp i dette med en politimann på plass, så er tankene mine andre steder og det slår meg at «Jeg skal jo på dansekurs om noen minutter. Jeg håper han som skal avløse meg kommer snart», forteller han og ler og rister på hodet.
Møtet med Behring Breivik
«Den sølvgrå varebilen» er en Fiat Doblo. Det var den bilen Anders Behring Breivik parkerte på landsida, gikk ned til Svein Gustaf og kollegaen og presenterte seg som «Martin Nilsen fra PST» (Politiets sikkerhetstjeneste). På skulderen hadde han et falsk politiemblem, og til låret en pistol festet til et hylster.
– Snakket du med Breivik? – Ja, men ikke veldig mye. Det var mest Simen som tok seg av den praten borte ved bilen. – Hva snakket dere om?
– Det var ikke mye. Det var mest at han måtte komme seg
over og sikre øya. I etterpåklokskapens navn så kan man jo spørre seg «hvorfor var det ikke flere enn én?» Men jeg tenkte jo ikke sånn.
– Var det noe unaturlig i det han sa eller gjorde som du så?
– Det eneste jeg syntes var rart, var at han kom i en veldig anonym bil. Det burde kanskje gått en alarm allerede der. Men man tenker liksom sånn at «alle politiets biler er opptatt i Oslo». Jeg gikk ikke opp til ham da vi pratet heller. Jeg kikket ikke naermere på merker eller skilt han hadde. Kanskje jeg hadde reagert litt mer om jeg var naermere, og at jeg kunnes sett at noe var laminert og ikke ekte? Han var ikke snakkesalig. Resten av tiden sto han bare ute i regnet og ventet på at båten skulle komme.
MS Thorbjørn legger til kai. Det var en del som gikk av båten, men bortsett fra Breivik var det ingen som gikk på. Blant dem som gikk av var ingen av dem Svein Gustafs avløser.
– Jeg tenkte først «Herregud, det var kjipt. Nå gikk jeg glipp av den dansetimen.»
Skuddene kommer
Så smeller det. Minutter etter at båten har lagt til ved Utøya skyter og dreper Anders Behring Breivik tre personer.
– Vi fikk til slutt bekreftet via sambandet «Ja, det er en mann som skyter. Han er kledd ut som politi.» Først er det skuddene ved hovedhuset. Vi får med oss kaoset på sambandet.
Det blir stadig bekreftet «Det er en uniformert politimann som går og skyter». Vi hørte bruddstykker av hvor han var på øya. Så hører vi flere skudd. Det bare varer og varer.
Minuttene som, går føles som timer.
– Så fikk vi melding om å komme oss vekk fra kaia. Man visste jo ikke hva som befant seg i bilen til Breivik. Det kunne vaere en bombe som han kunne sette i gang, eller som gikk på tid. Tanken var nå bare å kjøre vekk. Men så ser vi at det er folk som svømmer over fra sørspissen av øya.
Like ved er det en grusvei som går ned mot vannet.
– Jeg satt min bil på toppen og løp rundt til naboene for å få tak i en båt. Det var ikke mange som var hjemme, mens de som var hjemme hadde ikke båt. Til slutt fant vi en båt. Vel, eller vi stjal den kanskje litt. Men vi var desperate. Motoren startet ikke, så vi rodde båten utover så langt vi klarte. Men det var håpløst. Han skøyt jo ut i vannet også på det tidspunktet.
Svein Gustaf ser kulene som treffer vannskorpa.
– Jeg har ikke peiling på skytevåpen, men tenker at han sikkert kan skyte over hit hvis han vil det. Så vi konsentrerte oss heller om å hjelpe de som kom svømmende over.
Hjelp meg!
En av de aller første Svein Gustaf plukket opp var Elise Røe fra Bamble AUF.
– Hun var en viktig brikke. Det var flere i vannet som var skeptiske. Jeg hadde på meg en mørk jakke med et AUF-skilt rundt halsen. Når de hadde sett det de hadde sett på øya, så ville de jo ikke opp her heller. Men Elise sa «Jeg kjenner han! Han kan vi stole på!». Jeg ga henne bilnøklene mine og sa hun må fylle opp bilen og skru på varmen. Vi holdt på med dette en stund, men etter hvert var det faerre som kom svømmende inn.
Den heltedåden er ikke gått ubemerket hen. Svein Gustaf ble året etter hedret for sine gjerninger ved Utøya. Sammen med 102 andre ble han hedret av Kronprinsparet og justisministeren som delte ut hedersmedaljer for innsatsen deres den 22. juli.
Mens redningsaksjonen pågår, høres også skytingen konstant. Ute på øya får han meldinger fra venner. Han snakket også med en kompis.
– Det som var det vanskeligste var at han ba jo om hjelp. «Du må komme og hjelpe meg!»
Når det drøye timelange virkelige marerittet er over reiser Svein Gustaf til Sundvollen hotell hvor overlevende og pårørende er samlet.
– Det var en tøff ventetid, sier Svein Gustaf.
På Sundvollen hjelper han til med deltakerlister og for å skaffe best mulig oversikt. I etterkant har han tenkt mye på hvorfor han ikke passet på å ta med den baerbare PC-en som