Ja til luksus, nei til Petro. Han ble jaget
Han ble jaget av kommunen, som heller ville ha luksusbåter ved gjestebrygga. Der kommunen lot ham seile sin egen sjø, tok lokalbefolkningen ansvar.
November 2020: Varden skriver om Petro (48) som stortrives i sin flytende bolig ved gjestebrygga. Snart er det jul. Like etter vårt møte med den båtglade mannen er kommunen på plass med en utkastelsesordren. Båten må fjernes. Da hadde ikke Petro gjort en flue fortred. Men kommunens folk ga klar beskjed om at de ikke ønsket å ha slike båter der.
For politikerne må
det ha vaert vondt å ha sett farkosten i den noe lavere prisklasse ligge ved gjestebrygga:
– Det har
vaert for mange uønskede båter ved den brygga. Vi er blitt bedt av politikerne om å ta tak i det, sa kommunens talsmann da Varden skrev om saken.
Du har altså
de ønskede båtene og så har du de uønskede båtene.
Utover våren 2021
skjedde det noe. Gjestebrygga ble oppgradert. Det ble ryddet plass til seks luksusbåter fra Canal Boats Telemark. En berikelse for Porsgrunn og noe helt annet enn den balja de hadde sørget for å bli kvitt.
I mellomtiden hadde
Petro seilt sin egen sjø, eller elv, i retning Osebakken. Der ble båten løftet på land. Bråten Båtforening har nå ettergitt en regning på flere tusen kroner. Også de så det menneskelige i en sak der kommunen bare så en person som levde litt på utsiden av A4samfunnet.
I det siste
har lokalbefolkningen gått sammen om å samle inn penger slik at Petro kan få båten på vannet igjen, og dermed oppfylle drømmen om en jordomseiling i den gamle Colin Archerskøyta.
Men tilbake til
hvordan storsamfunnet har sett på ham. Det som forundrer meg er at ingen politikere brummet da en fredelig arbeidskar havnet i uføret. Ingen sa noe den gangen Varden skrev om at han var forvist fra en brygge som er offentlig tilgjengelig.
Trenden har vaert
der lenger og den blir hele tiden forsterket: Det kan virke som om politikerne i Porsgrunn er blitt mer opptatt av seg selv og et pent ytre. For noen år siden kunne jeg vaere skråsikker på en ting, hvis jeg skrev en artikkel om romfolk som måtte sove ute eller en rusmisbruker som ble kastet ut fra et kjøpesenter:
Det dukket alltid
opp en politiker som dirret av sinne over urettferdigheten. Det kunne vaere Siren Johnsen eller det kunne vaere Bjørn Erik Kristiansen. Eller Unni Walaas. Eller det kunne vaere Helge Maeland. Ofte var det en slik i hvert parti. Det dirret i munnviken når de tok kampen på vegne av de som var blitt overkjørt av byråkrati og regelverk.
Dette var i
en tid da politikerne brukte ordet «raus» med stolthet. Nå handler det mer om grafer og søyler og et voldsomt kjørt for å trekke til seg «ressurssterke» innflyttere – ved å fjerne turområder og legge til rette for solrike utsiktsboliger som folk faerrest har råd til. Mange folkevalgte er i best humør når de kan skryte av egen innsats på Facebook og bokføre gode driftsmarginer ved å legge ned sykehjemsplasser.
I mangel på
raushet er politikerne mer opptatt av å diskutere seg selv og de utallige utspillene fra ordføreren. Litt for mange i bystyret er blitt Facebookpolitikere. Når de er i bystyret legger de ut på Facebook at de er i bystyret. Men de er egentlig på Facebook. Engasjementet for folk
flest og de som faller utenfor er av den mer bedagelige sorten.Vi ser det hver gang fattigdomsproblematikken dukker opp. Nesten null respons. Både KrF, Rødt og SV har prøvd seg i det siste. Det ender opp med svada-svar. Dette har ingen
direkte kobling til båtbohemen Petro, men det gjenspeiler en holdning og en nesegrus beundring av egen innsats – og en mangel på empati. Men luksusbåtene på
den nye milliongjestebrygga tar seg pent ut og vitner om mye glamour og en «høy på seg selv»holdning i rådhuset. Det hjelper lite med attraktiv by-priser når ikke alle føler seg velkomne.