Verdens nest beste

Det kan fort se ut som det er mye bra her i verden, enda så mye elendighet som det rapporteres om i nyhetene. Stadig vekk hører og leser vi om «verdens beste». For eksempel verdens beste onkel, svigerfar eller hund. Uten å ha noen konkrete eksempler å trekke opp av hatten, så kunne det kanskje vaert en idé å dempe seg litt. Holder det ikke med «en av verdens beste», eventuelt «byens beste»? Det skal godt gjøres at akkurat den onkelen er verdens beste. Hvis det da ikke er snakk om en høydehopper som faktisk hopper høyest i verden, i tillegg til å vaere onkel. Da er han eventuelt verdens beste onkel – i høydehopp.

Ellers kan det vaere greit å ta noen forbehold. En restaurant i Porsgrunn har tidligere reklamert med verdens beste biff. Da ber de folk om å bli skuffet. Til og med verdens nest beste biff blir jo da en nedtur. Derfor kan de i stedet skryte på seg at biffen «ikke er så verst.» Eller: «Du får nok bedre biff enn dette, men ikke på denne restauranten. Det skal vaere sikkert og visst»

I såkalte sosiale medier er det mange som er verdens beste. Spesielt hvis de fyller år. Da hagler det med superlativer. «Verdens beste Amadeus er 15 år i dag. Han er meget begavet og møter alltid presis til dagens gjøremål, som til dømes blokkfløyteøvelse og øvrig undervisning». Hørt på maken! Jeg tror Amadeus ville vaert strålende fornøyd med å bli kalt «en knakende kjekk kar som gjør livet surt med blokkfløytespillingen, enda så velklingende dette instrumentet kan vaere for sterkt hørselshemmede i naboleiligheten». Litt troverdighet er viktig når det skal sendes hilsener. Bare man ikke trekker fram uheldige episoder fra den gangen han gulpet på presten under dåpen i kirka. Der går vel grensa for uthenging av mindreårige. Og vel så det.