Jeg blir flau. På menns og redaktørers vegne

Jeg verken kan eller vil ta ansvar for hva andre avisredaktører gjør og ikke gjør, men vi har alle et ansvar for å si fra når det går for langt.

« Kranglefanten vil for ordens skyld minne Hedda på at hun og Svennis faktisk lever ganske fett på blå resept i sin 10-millionersvilla i Nordbygdas minst forslummede område. Akkurat det eksempelet med tamponger og bind på skattebetalernes regning var kanskje ikke en innertier når du suger 4–5 millioner kroner ut av kommunekassa hvert jaevlige år.»

Formuleringen kom i helgens spalte av «Kranglefanten» i PD, og pekte tilbake på Vardens intervju med tre generasjoner Foss Five i anledning kvinnedagen 8. mars. I intervjuet uttalte Hedda Foss Fives mor, Torgunn Foss Five, blant annet om «hadde menn hatt mensen, hadde bind og tamponger vaert på blå resept».

Selv fikk jeg passet greit påskrevet: «Redaktør Thorsen, og alle andre menn, har visstnok en lastebil der nede, som tuter to ganger når den er klar og kjører ut av garasjen.

Harding han Thorsen som turte å stille opp sammen med flere hundre «opptrekte», våryre og småfrekke Nordbygda-fruer. Vardens reporter kunne som ventet fortelle at ikke et sete var tørt denne elleville kvelden, som stort sett inneholdt ulike temaer om sex.»

For egen del lever jeg veldig greit med karakteristikkene. Såpass må jeg tåle. Hver gang, for det er ikke første gang jeg omtales i spalta. Det er helt greit – og det er sikkert en grunn til at PD og Erik Enger har behov for å skrive såpass mye om meg.

Poenget er imidlertid dette: PD og redaktør Erik Enger har valgt en linje der saerlig damer omtales på en måte som ikke er greit. Det er litt «1950-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake» over hvordan kvinner omtales.

Terskelen for å omtale damer som «megger», for eksempel. Davaerende Gjerpen-styreleder – og Høyrepolitiker – Helene Røsholt ble karakterisert som «megge» i spalta i 2019. Da «Kranglefanten» skrev om Turid Berg i Brevik, ble ordet «megge» brukt 11 ganger i den relativt korte teksten.

Det er ikke mer enn et par uker siden PD-redaktøren rykket ut med et underlig forsvar for Jan Terje Olsen. Varden og TA hadde dekket bredt varslingssaken mot Olsen. Seksuell trakassering og upassende oppførsel mot flere kvinner i Høyre var temaet.

Forsvaret var underlig fordi Enger ikke hadde lagt to pinner i kors selv for å sette seg inn i saken, noe han også skrev rett ut, men dette forhindret han ikke fra å mene, på lederplass i PD, at omtalen av varslene var «tidenes karakterdrap og drittpakke».

Vi skal vokte oss vel for å innskrenke ytringsrommet. Satiren skal ha vide rammer og det skal vaere høyt under taket. Problemet er bare at satiren trenger finesse for å fungere. Å bare øse på med plumpe og dumme karakteristikker blir nettopp det; plumpt og dumt.

Hedda Foss Five og Sven Tore Løkslid er maktpersoner som ikke bare skal ha et kritisk blikk på seg. På hva de sier, gjør, mener og foretar seg. Samtidig er det ingen som helst tvil om at de har det. Her i avisa har vi, i en årrekke, utvilsomt bedrevet store mengder kritisk journalistikk på ordføreren.

Men et sted går grensa. Erik Enger har funnet den nå.

Noen mener Enger bedriver mobbing og at skriveriene bør klages inn til PFU. Det første er i overkant og vi trenger ikke belemre pressens selvdømmeordning med det som er flaut og dumt.

For det er først og fremst flau jeg blir.