Minneord over Arne Runar Svendsen

Så er Arne Runar borte. Det kom som et sjokk, selv om vi visste at han hadde slitt med en medfødt lungeproblematikk i lang tid. Selv når sykdommen snørte seg til, bar han sine plager på en tapper måte,- alltid med omtanke for andre.

Første gang jeg møtte Arene Runar, var på Notodden laererskole, midt på 1970-tallet. Jeg var student, og Arne Runar ble en av mine musikklaerere. Sammen med Egil Skotte var han en av nestorene i laererskolens musikkseksjon. Både Egil og Arne Runar var høyt kvalifiserte lektorer med en solid klassisk bakgrunn. Sammen med organisten i Notodden kirke, Odd Jakob Unhammer, ble de en stor inspirasjonskilde for meg til å fortsette med høyere musikkutdanning.

Notodden laererskole stod både for høy faglig kvalitet og solid verdiformidling, med vekt på kristne verdier. Elevene ble sett og ivaretatt med omsorg og interesse. Arne Runar speilet disse verdiene med sin vennlighet, åpenhet og lune vesen. Kjemien mellom Arne Runar og meg var veldig god. Vi hadde mye kontakt, og vi spilte 4-hendig piano sammen. Det ble også en spennende tur til Isalmi i Finland, sammen med laererskolekoret, Arne Runar dirigerte og jeg akkompagnerte.

Aldersforskjellen på 10 år ble fort utjevnet, og laerer-elev-forholdet utviklet seg til et fint kameratskap. Etter laererskoletida ble det brev, telefonsamtaler, Olslo-turer m.m. Arne Runar var stadig i Skien, der han hadde beholdt sitt barndomshjem i Løvenskjoldsgate.

Vi møttes på ulike kaféer, der vi testet byens bløtkaker. Det ble mye skravling, alt fra muntre skråblikk på tilvaerelsen til faglig prat. Med vår omfattende musikkfaglige bakgrunn og mange felles interesser, så var disse treffene alltid en berikelse.

Arne Runar hadde mye humor og alltid en morsom kommentar. Han var en mester i ordspill, noe som framkalte mye latter. Han var en venn med stor interesse for andre, og kom alltid med positive og støttende kommentarer. Han var et menneske som løftet andre opp.

Arne Runars klassiske musikkbakgrunn lot seg aldri fornekte. Med sitt våkne blikk trakk han fram mye fin populaermusikk, som han forskjønnet med sine raffinerte arrangement.

I sine velmaktsdager kunne han leke med tangentene, og skape de fineste musikalske fantasier.

Etterhvert ble også ektefellene våre inkludert i dette fellesskapet. Vi etablerte en tradisjon med julegrøt, som i år ble avholdt uten Arne Runar. Med jevne mellomrom svingte jeg innom Løvenskjoldsgate i Skien. Hvis han ikke var hjemme, satte jeg kosten foran døra. Da varte det ikke lenge før han tok kontakt.

Jeg har igjen vaert der og satt kosten utenfor døra, - denne gangen for å tenne et lys av uforglemmelige minner for ham.

Med dette vil jeg takke laererskolen, Sidsel og Marie for at vi fikk bli kjent med Arne Runar.

På gjensyn, gode venn, vi savner deg veldig!