Når sulten gnager og det kreves handlekraft

De som har greie på sånt, selvplagerne, mener man ikke skal gå i matbutikken hvis en er sulten. For da kan det havne en god del fy-varer i handlevogna. Merkelig påstand. Hvis jeg ikke hadde vaert sulten, hadde jeg knapt kommet på å handle. Det er jo sulten som driver oss fra skanse til skanse, fra frysedisk til varmdisk og muligens en snartur innom salatbaren.

Når det gjelder oppførsel inne på butikken, så savner jeg en håndbok. Er det for eksempel greit å spise litt av brødet en nettopp har kjørt gjennom skjaeremaskinen? Den lille skalken har en tendens til å havne i munnen i stedet for å bli med hjem. Det samme gjelder jordbaer. Tross alt har man til hensikt å kjøpe kurva, så da er det vel greit å snafse i seg noen enheter på vei mot kassa og oppgjørets time. Muligens kunne man risikert å bli tatt for butikktyveri. Tross alt er varen ikke betalt for ennå.

Jeg må nok ta problemstillingen opp med naermeste Meny- eller Rema-butikk i Hovenga. Eller en annen kjede med kort navn. Det er viktig å få det avklart før en havner i uføret. Jeg kan til og med forestille meg den faele situasjonen i det en vekter slår deg mer eller mindre kameratslig på skuldra: «Det som du stappet i munnen, hadde du tenkt å betale for det?». Men en har jo en god sak. Ransaking blir vanskelig. Beviset er slukt og er på vei mot videre foredling. Siden noen leser denne spalta til frokost, skal vi ikke gå naermere inn på det. For det skal vi ikke. Det lureste er nok å holde seg på den smale sti; ta med brødskalkene ut av butikken og nyte dem som snacks i bilen. Skalk og skorpe er det beste på hele brødet. Det som er inni er mer en dyd av nødvendighet.