Flere bør demonstrere på fotballkamp

Vi må forstå hvorfor det er viktig at flere kan benytte idrettsarrangementer til å demonstrere. Det vi ikke kan vise forståelse for, er pøbler som utøver vold når de får muligheten.

Odd kunne ha sagt nei til å leie ut stadion da det ble klart at Israels G19-landslag skulle spille der.

– Det hadde vært lettere, men det hadde ikke endret noe. Da hadde disse kampene blitt spilt et annet sted i Norge. Vi har norske utøvere som skal møte Israel her, Molde kan trekke motstand fra Israel dersom de går videre i Europa. Alle som driver med idrett på nasjonalt nivå kan møte israelske utøvere slik det er nå, sa Odd-sjef Einar Håndlykken.

Det var før kampene ble spilt.

Og det var også før angivelige Palestina-sympatisører oppførte seg, unnskyld uttrykket, som idioter ved å kaste stein mot politiet og utsatte journalister og fotografer for fysiske angrep i forbindelse med demonstrasjonen som ble avholdt.

– Jeg kan skjønne at folk reagerer på en mer voldsom måte enn vi nordmenn er vant til, og har forståelse for at følelsene til folk fra Palestina kan ta overhånd, sa bystyrepolitiker Michael Backe etter demonstrasjonen.

Den revolusjonære kommunisten er for øvrig uavhengig i bystyret, etter at han meldte seg ut av Rødt. Han forfekter, etter mitt syn, farlig vås. Demonstrantene utøvde eller forsøkte å utøve vold. Å forsvare voldsbruk er en linje som er uhyre ugrei.

«Er du egentlig en kristen fascistisk sionist,» var spørsmålet Vardens sportsleder, Nils-Tore Olsen, fikk etter å ha ment at det var helt riktig å la Israel spille i Skien. Han skrev at «idretten forsøker vanligvis å beskytte ungdomsutøvernes muligheter til å konkurrere og utvikle seg uten å bli fanget opp i politiske stridigheter de overhodet ikke har kontroll over» og påpekte at «jeg synes det er uetisk å demonstrere mot ungdommer på 16, 17 eller 18 år» fordi «de representerer ikke nasjonale politiske eller ideologiske standpunkter».

Dette er et helt kurant standpunkt, som på ingen måte fortjener å bli omtalt som fascist, men jeg er ikke uten videre enig. Det er ikke de israelske fotballspillerne som var i Skien som fører en brutal krig mot terrororganisasjonen Hamas og sivilbefolkningen i Gaza, men de representerer et land og regime som opptrer på en måte som gjør at de må kunne møtes med motstand – og ikke stillhet.

– Det går ikke an å endre noe uten at noe knuses. Da kan det bli ukomfortabelt, og man kommer til å gjøre feil. Men det er utenfor komfortsonen magien skjer, sa fotballpresident Lise Klaveness etter å ha vunnet prisen for «Årets tale» i Norge.

Talen var på FIFA-kongressen i Doha i mars 2022.

Hun gikk til frontalangrep på FIFAs etiske standarder. Hun tordnet mot FIFA for tildelingen av fotballVM til Qatar skjedde «på en uakseptabel måte» og kritiserte fotballorganisasjonen for å ikke ha reagert raskt da Russland invaderte Ukraina.

– Vi har en brutal, pågående krig. Uskyldige mennesker blir drept uten grunn. FIFA nølte først. Men tiden er inne for å reagere, sa Klaveness.

Denne uka har fotballstoltheten i Klaveness hjemby vist mot: Branns kvinnelag er blitt bøtelagt med 5000 euro etter at fansen ropte «UEFA mafia» på en hjemmekamp. «UEFA har ikke utdypet avgjørelsen, som bygger på at ropene ikke egner seg på en idrettsbane fordi de anses som støtende og provoserende,» skriver VG-kommentator Leif Welhaven.

Det er så uhørt som det kan få blitt, men framstår dessverre som en helt integrert del en kultur og praksis i organisasjoner som ikke bare er gjenstand for vedvarende og kontinuerlige beskyldninger om korrupsjon og tvilsom måte å drive forretning på, men som lar seg bruke av regimer som aktivt vil forbedre sitt eget omdømme gjennom sportsvasking.

Det er ikke rart de vil begrense ytringsfriheten, for de kan kritiseres dersom folk har denne i behold.

Et lite, men konkret eksempel: Da Tyskland møtte Ungarn på Allianz arena under fotball-EM i 2021, ville arrangørene lyssette stadion i regnbuefargene etter at Ungarn nylig hadde vedtatt det som må kunne karakteriseres som sterkt homofiendtlig politikk. UEFA nektet plent.

På motsatt side kan Ungarn og statsminister Viktor Orban ufortrødent fortsette med sin fotballsatsing i et land der flere av de største klubbene er eid av Orbanallierte og der politikk (av det til dels ekstreme slaget) og fotball går hånd i hånd. Dét er helt greit.

Idrett er politikk, enten man liker det eller ei. Aktørene som deltar, for eksempel fotballspillerne, er antakelig mest opptatt av spille fotball, men systemet det er en del av, er en del av politikken. Det kan vi ikke stille oss likegyldige til.

Da må vi, som fotballpresidenten er inne på, endre noe. Det kan gå ut over noe eller noen – og noen må gå foran. Hvis alle skal vente på hverandre, skjer det ikke noe.

Og vi må benytte anledning til å si det vi mener. Ved å demonstrere. Idrettsarrangementer er godt egnet til politiske markeringer, etter mitt skjønn. Ikke det motsatte.

Demonstrantene som kastet stein, angrep og forhindret journalistene i å gjøre jobben sin utenfor Odd stadion ventet ikke. De ventet ikke med å ødelegge muligheten til å si fra på en fornuftig måte. De ventet ikke med å gjøre det vanskeligere for andre å protestere på en måte som kan gi gjennomslag.

De ventet ikke med å bruke vold.

Derfor kan vi ikke vente med å fordømme det de gjorde.

Samtidig som vi må oppfordre andre til å bruke idretten som arena for politiske protester.

God helg, Telemark!