Grått er det nye grønt

Det gjelder å bygge stein på stein. Her lokalt har vi en god del politikere som higer etter et grønnere Grenland. Dette kan fort skape forvirring, spesielt blant fargeblinde. Til flere grønne kroner politikerne får fra Staten og bompengebilistene, desto mer grå betong og hardt stål greier de å spre utover landskapet. Grønne parker er ut. Det lempes på med betong. Her skal selv den mest seigliva løvetannen møte motstand.

Fordelen med betong er at en slipper å klippe den annenhver uke. Der er gress og andre produkter fra vår skaper et dårlig konsept. En plen er dessuten full av snegler, ugress og mose hvis en ikke er skikkelig på vakt. Da er det nok bedre å sette inn en bråkete feiemaskin en gang hver vår.

Humlene er på vei ut, sammen med sommerfugler og andre ville vesener. De kan til nød klamre seg fast på de få buskene og trærne som er tvangsplassert i betongen. Det sies jo at det er blitt så fint på Franklintorget ved Down Town. Hvor kom denne enorme begeistringen for livløse flater midt i en firkanta rundkjøring fra? Men i det minste er det et fint utstillingsvindu for utenlandsk steinindustri. Er det noe Norge mangler, så er det jo stein. Spesielt den grå typen. Midt i Storgata er det laget noen ristefelt som skal få folk til å kjøre saktere. Det skrangler godt i den miljøvennlige bussen. Lyden av en grønn framtid. Den politiske fargeblindheten brer om seg. Grått er den nye grønt. Fordelen med stein, fremfor gress, er at ingen meitemarker må lide når den skal graves opp igjen. Kommunen må jo stundom dukke ned i bakken for å legge nye ledninger, rør og slikt. Mye rør. Når arbeidet er unnagjort, kommer en ny båtlast med granitt fra Kina. Det er et evig kretsløp, men til slutt blir det nok steinbra.