KALKULUS
Kalkulus er et verktøy for å jobbe med fenomener som er i bevegelse, fra rennende vann til utvidelsen av kosmos. Derfor ville et bedre navn være «fluksjoner», et navn som først ble brukt av Isaac Newton – en av de to matematikerne som levde på 1600-tallet, og som regnes som metodens oppfinnere. Ikke at Newton så det på den måten. I all hemmelighet hadde han funnet opp metoden på 1660-tallet, og han ble helt forferdet da Leibniz offentliggjorde en liknende metode som han oppdaget ti år senere.
Newton satte i gang en ubegrunnet svartmalingskampanje mot Leibniz, men kunne ikke forhindre at rivalens navn på teknikken – Calculus, som er latin for «regnestein» eller «beregning» – sakte men sikkert ble tatt i bruk. I dag vet vi at visse grunnleggende prinsipper i denne kalkylen var tatt i bruk langt tidligere. Arkimedes viste for eksempel til hvordan man kan regne ut et område omgitt av buer ved å dele det opp i mange små segmenter. Det er et knep som brukes i integralregning for å regne ut den samlede effekten av mange små forandringer. Men ingen av Leibniz og Newtons forgjengere forsto det fulle potensialet i det de holdt på med.