Er byen dårlig nytt for vår men­ta­le helse?

Vitenskapens vei til lykken - - Innhold - AV: BRENDAN KELLY

I1950 bod­de 746 mil­lio­ner av ver­dens inn­byg­ge­re i ur­ba­ne strøk. I 2014 had­de tal­let økt til 3,9 mil­li­ar­der, el­ler 54 pro­sent av ver­dens be­folk­ning. Iføl­ge FN vil 66 pro­sent av oss bo i byer in­nen 2050.

Å bo i byen har man­ge for­de­ler. Det er en effektiv måte å kon­sen­tre­re men­nes­ke­lig ak­ti­vi­tet som han­del, ut­dan­ning og forsk­ning på. Hvis man or­ga­ni­se­rer det rik­tig, har det også be­ty­de­li­ge miljø­ge­vins­ter. By­ene brin­ger oss of­te­re sam­men, og de fles­te av oss har et grunn­leg­gen­de be­hov for å søke kon­takt; vi li­ker å bo i byen like mye som vi li­ker å være sam­men med and­re. Men selv om vi li­ker byen, er kropp og sinn også for­nøyd med det? Kan det ten­kes at noen av oss vil­le blitt gla­de­re og fris­ke­re av å bo på lan­det?

Det po­pu­læ­re by­li­vet er for­bun­det med økte fore­koms­ter av barne­ast­ma, hjerte­syk­dom­mer, dia­be­tes og di­ver­se kreft­for­mer. I til­legg ser man også mer av psy­kis­ke li­del­ser hos barn, de­pre­sjon hos voks­ne og til og med schi­zo­fre­ni. Den­ne uhyg­ge­li­ge sta­ti­stik­ken kom­mer ty­de­ligst fram ved å se på fore­koms­ten av schi­zo­fre­ni. Syk­dom­men er klart en av lege­vi­ten­ska­pens mest mys­tis­ke li­del­ser og har de lengs­te røt­te­ne in­nen medi­si­nens his­to­rie.

Iføl­ge FN vil nes­ten to tredje­de­ler av ver­dens be­folk­ning bo i byer in­nen 2050. By­veks­ten ser ikke ut til å la seg stop­pe. Men er by­ene bra for helsen vår – el­ler gjør de oss ulyk­ke­li­ge?

HVA ER SCHI­ZO­FRE­NI?

Schi­zo­fre­ni ram­mer om­trent én pro­sent av ver­dens be­folk­ning en gang i li­vet. År­sa­ke­ne er ukjen­te, og dia­gno­sen fore­kom­mer hyp­pi­ge­re blant menn enn kvin­ner.

Sym­pto­me­ne be­gyn­ner med va­ge end­rin­ger hos barns tenke­sett og ad­ferd, men dis­se er så dif­fu­se at de gjen­kjen­nes først i etter­tid el­ler i forsk­nings­stu­di­er. De fles­te barn ut­vik­ler ikke psy­ko­lo­gis­ke el­ler psy­kis­ke pro­ble­mer. Li­ke­vel kan dis­se va­ge end­rin­ge­ne bety at hjer­nen for man­ge schi­zo­fre­ne ut­vik­let seg i en an­nen ret­ning på et tid­lig sta­di­um, kan­skje al­le­re­de i mors liv.

De førs­te teg­ne­ne blir ty­de­li­ge i ten­åre­ne. Det hand­ler om engstel­se, ned­stemt­het, so­si­al til­bake­truk­ken­het el­ler fik­se­ring på uvan­li­ge livs­syn. Dis­se sym­pto­me­ne kan man­ge ten­årin­ger (og voks­ne) kjen­ne seg igjen i før el­ler si­den, men det be­tyr ikke nød­ven­dig­vis at per­sonen er psy­kisk syk. Hvis teg­ne­ne imid­ler­tid er sterkt til ste­de, kan det tyde på en ung per­son som mest sann­syn­lig har psy­kis­ke pro­ble­mer.

De klas­sis­ke sym­pto­me­ne på schi­zo­fre­ni når den først kom­mer, er vrang­fore­stil­lin­ger og hal­lu­si­na­sjo­ner. And­re tegn er pro­ble­mer med å ten­ke klart og «ne­ga­ti­ve» sym­pto­mer som lik­ner på de­pre­sjon – ned­stemt­het, apa­ti, til­taks­løs­het og va­rig so­si­al til­bake­truk­ken­het.

Det fin­nes mye forsk­ning som sier noe om det bio­lo­gis­ke grunn­la­get for schi­zo­fre­ni. Li­ke­vel er syk­dom­men fort­satt en av lege­vi­ten­ska­pens sto­re gå­ter. Det­te skyl­des dels at «schi­zo­fre­ni» egent­lig er en sekke­be­teg­nel­se som be­skri­ver f le­re sym­pto­mer som opp­trer sam­ti­dig. Li­del­sen har alt­så in­gen bio­lo­gisk de­fi­nert av­grens­ning. Der­med står schi­zo­fre­ni i sterk kon­trast til syk­doms­til­stan­der som dia­be­tes, som kan de­fi­ne­res bio­lo­gisk gjen­nom må­ling av blod­suk­ker, el­ler en hjerne­svulst, som dia­gnos­ti­se­res ved hjelp av en hjerne­skan­ning. Ver­ken blod­prø­ver el­ler hjerne­skan­ning kan av­dek­ke en schi­zo­fre­ni- dia­gno­se. Men vi får sta­dig fle­re be­vis som pe­ker i ret­ning av schi­zo­fre­ni kan skyl­des en al­vor­lig feil­re­gu­le­ring

By­ene brin­ger oss of­te­re sam­men, og de fles­te av oss har et grunn­leg­gen­de be­hov for å søke kon­takt.

av stof­fet dopa­min, et av hjer­nens vik­tigs­te sig­nal­stof­fer. Når vi vet at hjer­nen er et tett sam­men­vevd sys­tem, er det høyst ten­ke­lig at fle­re sig­nal­stof­fer også er in­volvert.

Ge­ner spil­ler også en rol­le i sam­men­heng med schi­zo­fre­ni, og sann­syn­lig­vis er det fle­re ge­ner som har en mo­de­rat til li­ten be­tyd­ning som ennå ikke er full­sten­dig ut­fors­ket. Sam­ti­dig er det et fak­tum at de fles­te schi­zo­fre­ne ikke har den­ne li­del­sen i sin fa­mi­lie­his­to­rikk. De som der­imot har den­ne syk­dom­men i fa­mi­li­en, ut­vik­ler som of­test ikke schi­zo­fre­ni selv. Så selv om fa­mi­lie­his­to­rikk og ge­ner øker fa­ren for schi­zo­fre­ni, ut­gjør miljø­fak­to­ren en be­ty­de­lig ri­si­ko også. Noe som en­de­lig brin­ger oss til byen.

SCHI­ZO­FRE­NI I BYEN

Stu­di­er av fore­koms­ten av schi­zo­fre­ni ver­den rundt vi­ser en klar tendens til at li­del­sen er mer ut­bredt i ur­ba­ne strøk enn i land­li­ge.

Forsk­ning som ble gjen­nom­ført på 1960og 70-tal­let, pek­te på den mest opp­lag­te for­kla­rin­gen, som vi­ser seg å være del­vis rik­tig frem­de­les: Per­soner som al­le­re­de li­der av schi­zo­fre­ni, flyt­ter gjer­ne til ur­ba­ne strøk for å søke hjelp og for­stå­el­se. Re­sul­ta­tet er der­med en re­la­tivt høy kon­sen­tra­sjon av schi­zo­fre­ni i byer.

Det skul­le imid­ler­tid snart vise seg at bil­det var mer sam­men­satt enn som så. Ef­fek­ten av at folk trakk mot byen, kun­ne ikke for­kla­re hele sam­men­hen­gen mel­lom byer og schi­zo­fre­ni. Det var fle­re fak­to­rer som spil­te inn. Stu­di­er fra 70-tal­let og ut­over kas­tet nytt lys på fe­no­me­net. Fle­re stu­di­er be­kref­tet at å bo i by­strøk med­før­te en be­ty­de­lig ri­si­ko for å ut­vik­le schi­zo­fre­ni. Jo stør­re stu­die­ne var og jo bed­re me­to­do­lo­gi man bruk­te, jo stør­re ri­si­ko ble for­bun­det med by­ene.

Vi­ten­ska­pen kan nå med all sann­syn­lig­het be­kref­te at å være født, å vokse opp og å leve i en by er fak­to­rer som kan knyt­tes til økt fare for å ut­vik­le schi­zo­fre­ni.

På sam­me måte som fa­mi­lie­his­to­rikk er hel­ler ikke ur­ban livs­stil ver­ken nød­ven­dig el­ler til­strek­ke­lig for å ut­vik­le li­del­sen. Ri­si­ko­en øker imid­ler­tid fra én pro­sent til ca. to pro­sent, iføl­ge es­ti­ma­te­ne vi har til­gjen­ge­lig. Den­ne øk­nin­gen er langt fra nok til å fra­råde folk å bo i byer – selv ikke fa­mi­li­er med ri­siko­fak­to­rer som schi­zo­fre­ni i fa­mi­li­en el­ler and­re ting. Du tren­ger ikke å flyt­te på lan­det – i hvert fall ikke ennå.

Det er li­ke­vel et fak­tum at den lil­le ri­si­ko­en er på­vist gjen­tat­te gan­ger i for­skjel­li­ge stu­di­er, ved bruk av for­skjel­li­ge me­to­der, på uli­ke grup­per og ste­der. Der­for er det usann­syn­lig at fun­ne­ne bare er til­fel­di­ge. Og når det gjel­der år­saks­sam­men­heng, er det ikke bare en sterk sam­men­heng mel­lom byer og schi­zo­fre­ni. Man fin­ner også be­vis på så­kalt dose-re­spons­ef­fekt, det vil si at jo mer ur­bant strøk et barn er født i, jo stør­re ri­si­ko har det for å ut­vik­le schi­zo­fre­ni.

Det er helt klart en på­virk­ning som skjer, en slags uiden­ti­fi­sert bio­lo­gisk el­ler psy­ko­lo­gisk fak­tor knyt­tet til byer, som er med på å end­re hjer­nens ut­vik­ling og funk­sjon slik at noen blir mer ut­satt for å ut­vik­le schi­zo­fre­ni. Men hva er det?

PÅ JAKT ETTER SVAR

Det har blitt fore­slått f le­re for­kla­rin­ger på sam­men­hen­gen mel­lom byer og schi­zo­fre­ni. Det har for ek­sem­pel len­ge vært kjent at hvis en kvin­ne blir syk un­der svan­ger­ska­pet, for ek­sem­pel av in­flu­en­sa, vil fos­te­ret få en økt ri­si­ko for å ut­vik­le en sykdom el­ler li­del­se som ung vok­sen.

En an­nen teori går på at by­folk er mer eks­po­nert for kat­ter, og der­med kan få kat­tere­la­ter­te

Schi­zo­fre­ni er mer ut­bredt i ur­ba­ne strøk enn på lan­det – by­liv er for­bun­det med en økt ri­si­ko for å ut­vik­le li­del­sen.

in­fek­sjo­ner som toksoplas­mo­se. Men det vi­ser seg at en mu­lig for­bin­del­se mel­lom kat­ter og schi­zo­fre­ni (som ennå ikke er be­vist) i så fall er uav­hen­gig av for­bin­del­sen mel­lom byer og schi­zo­fre­ni. And­re mu­li­ge for­kla­rin­ger på høy fore­komst av schi­zo­fre­ni i by­ene er at be­boer­ne er mer eks­po­nert for luft­for­urens­ning, og at de mang­ler vi­ta­min D. Den­ne sam­men­hen­gen fin­nes det li­ke­vel hel­ler in­gen be­vis for.

Fors­ker­ne fikk en sterkt øken­de in­ter­es­se for det­te fel­tet ut­over 90- tal­let, og sam­ti­dig kun­ne fle­re for­kla­rin­ger ute­luk­kes. Nå vet vi at øk­nin­gen i ri­si­ko fak­tisk ikke har en vel­dig sterk sam­men­heng med so­sio­øko­no­mis­ke for­hold i opp­veks­ten, tran­ge bo­for­hold, lav inn­tekt el­ler ar­beids­le­dig­het hos for­eld­re, økt bruk av can­na­bis el­ler an­tall eld­re søs­ken. Så hvil­ke for­kla­rin­ger står vi da igjen med?

Noe av det mest opp­sikts­vek­ken­de in­nen ny forsk­ning på schi­zo­fre­ni knyt­ter den økte ri­si­ko­en til «des­or­ga­ni­ser­te sam­funn », he­r­under so­sia­le, psy­ko­lo­gis­ke og bio­lo­gis­ke ef­fek­ter. Vi vet for ek­sem­pel at migranter har økte fore­koms­ter av man­ge psy­kis­ke li­del­ser, der­iblant schi­zo­fre­ni. Hva er grun­nen til det? Psy­kia­ter Ja­ne Boy­dell og hen­nes kol­le­ger har fun­net at jo mind­re en et­nisk grup­pe er, jo høy­ere er ri­si­ko­en. Med and­re ord, stør­rel­sen på en mi­no­ri­tets­grup­pe kan fun­ge­re som en buf­fer mot økt ri­si­ko for schi­zo­fre­ni: Jo stør­re grup­pe, jo mind­re ri­si­ko. Har dis­se so­si­alt be­stem­te ri­siko­fak­to­re­ne stør­re ut­slag i byer enn and­re ste­der? Og i så fall, hvor­for er det slik?

Man­ge psy­kis­ke li­del­ser, også schi­zo­fre­ni, kan knyt­tes til for­styr­rel­ser i hvor­dan krop­pen re­spon­de­rer på stress. Det ser vi på ni­vå­et av kor­ti­sol, som er et hor­mon som skil­les ut av bi­ny­re­ne når det opp­står stres­se­de si­tua­sjo­ner. Når kor­ti­sol­ni­vå­et er kro­nisk høyt, har det en ska­de­lig virk­ning på nær sagt alle krop­pens sys­te­mer, in­klu­dert hjer­nen. Det er mu­lig, og til og med sann­syn­lig, at det å til­hø­re en li­ten mi­grant­grup­pe er for­bun­det med en til­stand av kro­nisk stress, som fø­rer til økte ver­di­er av kor­ti­sol og der­med også økt ri­si­ko for schi­zo­fre­ni.

Det er grunn til å tro at den­ne «stress-ef­fek­ten» er ster­ke­re i ur­ba­ne strøk for­di li­vet her på­vir­ker hjer­nens re­spons på stress. Kri­mi­nal­sta­ti­stikk, so­sia­le ulik­he­ter og ur­bant for­fall er også vik­ti­ge fak­to­rer. Duke Uni­ver­sity og King’s Col­le­ge i Lon­don tok i bruk en mo­dell som kob­ler sam­funns­mes­si­ge fak­to­rer med på­virk­nin­gen av in­di­vi­du­el­le hjer­ner. De fikk stor støt­te da stu­di­en ble pub­li­sert i Schi­zoph­re­nia Bulle­tin i mai 2016. En grup­pe fors­ke­re fra beg­ge in­sti­tu­sjo­ne­ne ana­ly­ser­te data fra mer enn 2000 bri­tisk­fød­te tvil­lin­ger. De fant ut at re­du­sert so­si­al til­hø­rig­het og det å ha vært of­fer for kri­mi­na­li­tet del­vis kun­ne for­kla­re hvor­for barn i byer har stør­re ri­si­ko for å ut­vik­le sym­pto­mer på li­del­ser som schi­zo­fre­ni. Det er alt­så ikke selve by­ene, men hvor­dan vi le­ver i dem, som sann­syn­lig­vis er mest av­gjø­ren­de.

Det­te er spen­nen­de funn som ikke bare stem­mer over­ens med tid­li­ge­re stu­di­er, men også er so­li­de nok til å un­der­byg­ge teori­en om at des­or­ga­ni­ser­te sam­funn er nært knyt­tet

TIL HØY­RE: Byen til­byr en effektiv livs­stil, men den kan også ut­gjø­re en helse­ri­si­ko.

til de even­tu­el­le bio­lo­gis­ke me­ka­nis­me­ne som knyt­ter byer til schi­zo­fre­ni. Men selv om forsk­nin­gen er på rett vei, er det fort­satt usik­kert hva den­ne kunn­ska­pen vil bety for fore­byg­gin­gen og be­hand­lin­gen av per­soner med schi­zo­fre­ni.

HVA NÅ?

Det fin­nes en rek­ke be­hand­lin­ger for schi­zo­fre­ni, både psy­ko­lo­gisk, so­si­alt og medi­ka­ment­ba­sert, og dis­se er med på å hjel­pe pa­si­en­ter og på­rø­ren­de i stor grad. Det er vik­tig at be­hand­lin­gen er effektiv, virk­nings­full og om­sorgs­full, slik at de ram­me­de og de­res fa­mi­li­er opp­le­ver bed­ring og livs­mest­ring. Dis­se be­hand­lings­for­me­ne er imid­ler­tid langt fra per­fek­te, og in­gen av dem kan ku­re­re schi­zo­fre­ni. Ut­sik­te­ne til en bed­re be­hand­lings­form had­de vært langt bed­re hvis vi viss­te ek­sakt hva det er som for­år­sa­ker schi­zo­fre­ni i ut­gangs­punk­tet. Men på det nå­væ­ren­de tids­punkt vet vi dess­ver­re ikke det.

Når vi jak­ter på svar, er det vik­tig å få en stør­re for­stå­el­se for ur­ba­nis­men. Like vik­tig, om ikke vik­ti­ge­re, er det å knyt­te ur­ba­nis­men til and­re ri­siko­fak­to­rer, som ge­ner, for tid­lig fød­sel og fød­sels­ska­der, psy­kis­ke trau­mer, can­na­bis­bruk, hode­ska­der, mi­gra­sjon, so­si­al ulik­het og kro­nisk stress, blant an­net. Alle dis­se fak­to­re­ne er knyt­tet til schi­zo­fre­ni i va­rie­ren­de grad, men vi kjen­ner ikke be­tyd­nin­gen av dem fullt ut.

Sist, men ikke minst, er det en hind­ring som gjør forsk­nin­gen vans­ke­lig, og det er det fak­tum at schi­zo­fre­ni iden­ti­fi­se­res gjen­nom sym­pto­mer og ikke bio­lo­gis­ke tes­ter. På sam­me måte som «fe­ber» el­ler «hode­pine» er «schi­zo­fre­ni» en pa­ra­ply­be­teg­nel­se som dek­ker en meng­de uli­ke, men re­la­ter­te un­der­lig­gen­de li­del­ser. Den kan ikke av­gren­ses som en en­ty­dig, bio­lo­gisk en­het. Til tross for at de un­der­lig­gen­de li­del­se­ne har man­ge fel­les­strekk, kan de li­ke­vel ha opp­stått av for­skjel­li­ge grun­ner hos for­skjel­li­ge per­soner.

Der­med fort­set­ter schi­zo­fre­ni å være et stort mys­te­ri­um. Li­del­sen bæ­rer kjenne­teg­net til alle medisinske gå­ter: Det fin­nes kan­skje in­gen de­fi­ner­bar en­het. De som er dia­gnos­ti­sert med schi­zo­fre­ni, li­der åpen­bart, og hver og en kan ha vært sår­ba­re over­for uli­ke kom­bi­na­sjo­ner av ri­siko­fak­to­rer som ska­per like – men ikke iden­tis­ke – grup­per av sym­pto­mer.

I lys av det­te er for­bin­del­sen mel­lom schi­zo­fre­ni og byer kan­skje ikke så over­ras­ken­de. Byer er kom­plek­se, in­tri­ka­te om­rå­der, vans­ke­lig å de­fi­ne­re el­ler for­kla­re, men li­ke­vel et fe­no­men med lan­ge røt­ter i men­nes­kets his­to­rie. Byer er alt­så litt som schi­zo­fre­ni. Og et­ter­som schi­zo­fre­ni gjer­ne går hånd i hånd med trist­het, had­de et svar på li­del­sens år­sa­ker og hvor­dan fore­byg­ge den i byen, vært et svar på hvor­dan vi kan ska­pe et sun­ne­re og gla­de­re sam­funn.

Et kro­nisk høyt kor­ti­sol­nivå har en ska­de­lig ef­fekt på nær sagt alle krop­pens sys­te­mer, in­klu­dert hjer­nen.

Brendan Kelly er pro­fes­sor i psy­kia­tri ved Tri­ni­ty Col­le­ge i Dub­lin. Han har skre­vet man­ge bø­ker, der­iblant Men­tal Ill­ness, Hu­man Rights and the Law (Rcp­sych Pub­li­ca­tions, 2016). Vil du vite mer om schi­zo­fre­ni og and­re psy­kis­ke li­del­ser, se psy­kisk­helse.no

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.