Er byen dårlig nytt for vår mentale helse?

I1950 bodde 746 millioner av verdens innbyggere i urbane strøk. I 2014 hadde tallet økt til 3,9 milliarder, eller 54 prosent av verdens befolkning. Ifølge FN vil 66 prosent av oss bo i byer innen 2050.

Å bo i byen har mange fordeler. Det er en effektiv måte å konsentrere menneskelig aktivitet som handel, utdanning og forskning på. Hvis man organiserer det riktig, har det også betydelige miljøgevinster. Byene bringer oss oftere sammen, og de fleste av oss har et grunnleggende behov for å søke kontakt; vi liker å bo i byen like mye som vi liker å være sammen med andre. Men selv om vi liker byen, er kropp og sinn også fornøyd med det? Kan det tenkes at noen av oss ville blitt gladere og friskere av å bo på landet?

Det populære bylivet er forbundet med økte forekomster av barneastma, hjertesykdommer, diabetes og diverse kreftformer. I tillegg ser man også mer av psykiske lidelser hos barn, depresjon hos voksne og til og med schizofreni. Denne uhyggelige statistikken kommer tydeligst fram ved å se på forekomsten av schizofreni. Sykdommen er klart en av legevitenskapens mest mystiske lidelser og har de lengste røttene innen medisinens historie.

Ifølge FN vil nesten to tredjedeler av verdens befolkning bo i byer innen 2050. Byveksten ser ikke ut til å la seg stoppe. Men er byene bra for helsen vår – eller gjør de oss ulykkelige?

HVA ER SCHIZOFRENI?

Schizofreni rammer omtrent én prosent av verdens befolkning en gang i livet. Årsakene er ukjente, og diagnosen forekommer hyppigere blant menn enn kvinner.

Symptomene begynner med vage endringer hos barns tenkesett og adferd, men disse er så diffuse at de gjenkjennes først i ettertid eller i forskningsstudier. De fleste barn utvikler ikke psykologiske eller psykiske problemer. Likevel kan disse vage endringene bety at hjernen for mange schizofrene utviklet seg i en annen retning på et tidlig stadium, kanskje allerede i mors liv.

De første tegnene blir tydelige i tenårene. Det handler om engstelse, nedstemthet, sosial tilbaketrukkenhet eller fiksering på uvanlige livssyn. Disse symptomene kan mange tenåringer (og voksne) kjenne seg igjen i før eller siden, men det betyr ikke nødvendigvis at personen er psykisk syk. Hvis tegnene imidlertid er sterkt til stede, kan det tyde på en ung person som mest sannsynlig har psykiske problemer.

De klassiske symptomene på schizofreni når den først kommer, er vrangforestillinger og hallusinasjoner. Andre tegn er problemer med å tenke klart og «negative» symptomer som likner på depresjon – nedstemthet, apati, tiltaksløshet og varig sosial tilbaketrukkenhet.

Det finnes mye forskning som sier noe om det biologiske grunnlaget for schizofreni. Likevel er sykdommen fortsatt en av legevitenskapens store gåter. Dette skyldes dels at «schizofreni» egentlig er en sekkebetegnelse som beskriver f lere symptomer som opptrer samtidig. Lidelsen har altså ingen biologisk definert avgrensning. Dermed står schizofreni i sterk kontrast til sykdomstilstander som diabetes, som kan defineres biologisk gjennom måling av blodsukker, eller en hjernesvulst, som diagnostiseres ved hjelp av en hjerneskanning. Verken blodprøver eller hjerneskanning kan avdekke en schizofreni- diagnose. Men vi får stadig flere bevis som peker i retning av schizofreni kan skyldes en alvorlig feilregulering

Byene bringer oss oftere sammen, og de fleste av oss har et grunnleggende behov for å søke kontakt.

av stoffet dopamin, et av hjernens viktigste signalstoffer. Når vi vet at hjernen er et tett sammenvevd system, er det høyst tenkelig at flere signalstoffer også er involvert.

Gener spiller også en rolle i sammenheng med schizofreni, og sannsynligvis er det flere gener som har en moderat til liten betydning som ennå ikke er fullstendig utforsket. Samtidig er det et faktum at de fleste schizofrene ikke har denne lidelsen i sin familiehistorikk. De som derimot har denne sykdommen i familien, utvikler som oftest ikke schizofreni selv. Så selv om familiehistorikk og gener øker faren for schizofreni, utgjør miljøfaktoren en betydelig risiko også. Noe som endelig bringer oss til byen.

SCHIZOFRENI I BYEN

Studier av forekomsten av schizofreni verden rundt viser en klar tendens til at lidelsen er mer utbredt i urbane strøk enn i landlige.

Forskning som ble gjennomført på 1960og 70-tallet, pekte på den mest opplagte forklaringen, som viser seg å være delvis riktig fremdeles: Personer som allerede lider av schizofreni, flytter gjerne til urbane strøk for å søke hjelp og forståelse. Resultatet er dermed en relativt høy konsentrasjon av schizofreni i byer.

Det skulle imidlertid snart vise seg at bildet var mer sammensatt enn som så. Effekten av at folk trakk mot byen, kunne ikke forklare hele sammenhengen mellom byer og schizofreni. Det var flere faktorer som spilte inn. Studier fra 70-tallet og utover kastet nytt lys på fenomenet. Flere studier bekreftet at å bo i bystrøk medførte en betydelig risiko for å utvikle schizofreni. Jo større studiene var og jo bedre metodologi man brukte, jo større risiko ble forbundet med byene.

Vitenskapen kan nå med all sannsynlighet bekrefte at å være født, å vokse opp og å leve i en by er faktorer som kan knyttes til økt fare for å utvikle schizofreni.

På samme måte som familiehistorikk er heller ikke urban livsstil verken nødvendig eller tilstrekkelig for å utvikle lidelsen. Risikoen øker imidlertid fra én prosent til ca. to prosent, ifølge estimatene vi har tilgjengelig. Denne økningen er langt fra nok til å fraråde folk å bo i byer – selv ikke familier med risikofaktorer som schizofreni i familien eller andre ting. Du trenger ikke å flytte på landet – i hvert fall ikke ennå.

Det er likevel et faktum at den lille risikoen er påvist gjentatte ganger i forskjellige studier, ved bruk av forskjellige metoder, på ulike grupper og steder. Derfor er det usannsynlig at funnene bare er tilfeldige. Og når det gjelder årsakssammenheng, er det ikke bare en sterk sammenheng mellom byer og schizofreni. Man finner også bevis på såkalt dose-responseffekt, det vil si at jo mer urbant strøk et barn er født i, jo større risiko har det for å utvikle schizofreni.

Det er helt klart en påvirkning som skjer, en slags uidentifisert biologisk eller psykologisk faktor knyttet til byer, som er med på å endre hjernens utvikling og funksjon slik at noen blir mer utsatt for å utvikle schizofreni. Men hva er det?

PÅ JAKT ETTER SVAR

Det har blitt foreslått f lere forklaringer på sammenhengen mellom byer og schizofreni. Det har for eksempel lenge vært kjent at hvis en kvinne blir syk under svangerskapet, for eksempel av influensa, vil fosteret få en økt risiko for å utvikle en sykdom eller lidelse som ung voksen.

En annen teori går på at byfolk er mer eksponert for katter, og dermed kan få katterelaterte

Schizofreni er mer utbredt i urbane strøk enn på landet – byliv er forbundet med en økt risiko for å utvikle lidelsen.

infeksjoner som toksoplasmose. Men det viser seg at en mulig forbindelse mellom katter og schizofreni (som ennå ikke er bevist) i så fall er uavhengig av forbindelsen mellom byer og schizofreni. Andre mulige forklaringer på høy forekomst av schizofreni i byene er at beboerne er mer eksponert for luftforurensning, og at de mangler vitamin D. Denne sammenhengen finnes det likevel heller ingen bevis for.

Forskerne fikk en sterkt økende interesse for dette feltet utover 90- tallet, og samtidig kunne flere forklaringer utelukkes. Nå vet vi at økningen i risiko faktisk ikke har en veldig sterk sammenheng med sosioøkonomiske forhold i oppveksten, trange boforhold, lav inntekt eller arbeidsledighet hos foreldre, økt bruk av cannabis eller antall eldre søsken. Så hvilke forklaringer står vi da igjen med?

Noe av det mest oppsiktsvekkende innen ny forskning på schizofreni knytter den økte risikoen til «desorganiserte samfunn », herunder sosiale, psykologiske og biologiske effekter. Vi vet for eksempel at migranter har økte forekomster av mange psykiske lidelser, deriblant schizofreni. Hva er grunnen til det? Psykiater Jane Boydell og hennes kolleger har funnet at jo mindre en etnisk gruppe er, jo høyere er risikoen. Med andre ord, størrelsen på en minoritetsgruppe kan fungere som en buffer mot økt risiko for schizofreni: Jo større gruppe, jo mindre risiko. Har disse sosialt bestemte risikofaktorene større utslag i byer enn andre steder? Og i så fall, hvorfor er det slik?

Mange psykiske lidelser, også schizofreni, kan knyttes til forstyrrelser i hvordan kroppen responderer på stress. Det ser vi på nivået av kortisol, som er et hormon som skilles ut av binyrene når det oppstår stressede situasjoner. Når kortisolnivået er kronisk høyt, har det en skadelig virkning på nær sagt alle kroppens systemer, inkludert hjernen. Det er mulig, og til og med sannsynlig, at det å tilhøre en liten migrantgruppe er forbundet med en tilstand av kronisk stress, som fører til økte verdier av kortisol og dermed også økt risiko for schizofreni.

Det er grunn til å tro at denne «stress-effekten» er sterkere i urbane strøk fordi livet her påvirker hjernens respons på stress. Kriminalstatistikk, sosiale ulikheter og urbant forfall er også viktige faktorer. Duke University og King’s College i London tok i bruk en modell som kobler samfunnsmessige faktorer med påvirkningen av individuelle hjerner. De fikk stor støtte da studien ble publisert i Schizophrenia Bulletin i mai 2016. En gruppe forskere fra begge institusjonene analyserte data fra mer enn 2000 britiskfødte tvillinger. De fant ut at redusert sosial tilhørighet og det å ha vært offer for kriminalitet delvis kunne forklare hvorfor barn i byer har større risiko for å utvikle symptomer på lidelser som schizofreni. Det er altså ikke selve byene, men hvordan vi lever i dem, som sannsynligvis er mest avgjørende.

Dette er spennende funn som ikke bare stemmer overens med tidligere studier, men også er solide nok til å underbygge teorien om at desorganiserte samfunn er nært knyttet

TIL HØYRE: Byen tilbyr en effektiv livsstil, men den kan også utgjøre en helserisiko.

til de eventuelle biologiske mekanismene som knytter byer til schizofreni. Men selv om forskningen er på rett vei, er det fortsatt usikkert hva denne kunnskapen vil bety for forebyggingen og behandlingen av personer med schizofreni.

HVA NÅ?

Det finnes en rekke behandlinger for schizofreni, både psykologisk, sosialt og medikamentbasert, og disse er med på å hjelpe pasienter og pårørende i stor grad. Det er viktig at behandlingen er effektiv, virkningsfull og omsorgsfull, slik at de rammede og deres familier opplever bedring og livsmestring. Disse behandlingsformene er imidlertid langt fra perfekte, og ingen av dem kan kurere schizofreni. Utsiktene til en bedre behandlingsform hadde vært langt bedre hvis vi visste eksakt hva det er som forårsaker schizofreni i utgangspunktet. Men på det nåværende tidspunkt vet vi dessverre ikke det.

Når vi jakter på svar, er det viktig å få en større forståelse for urbanismen. Like viktig, om ikke viktigere, er det å knytte urbanismen til andre risikofaktorer, som gener, for tidlig fødsel og fødselsskader, psykiske traumer, cannabisbruk, hodeskader, migrasjon, sosial ulikhet og kronisk stress, blant annet. Alle disse faktorene er knyttet til schizofreni i varierende grad, men vi kjenner ikke betydningen av dem fullt ut.

Sist, men ikke minst, er det en hindring som gjør forskningen vanskelig, og det er det faktum at schizofreni identifiseres gjennom symptomer og ikke biologiske tester. På samme måte som «feber» eller «hodepine» er «schizofreni» en paraplybetegnelse som dekker en mengde ulike, men relaterte underliggende lidelser. Den kan ikke avgrenses som en entydig, biologisk enhet. Til tross for at de underliggende lidelsene har mange fellesstrekk, kan de likevel ha oppstått av forskjellige grunner hos forskjellige personer.

Dermed fortsetter schizofreni å være et stort mysterium. Lidelsen bærer kjennetegnet til alle medisinske gåter: Det finnes kanskje ingen definerbar enhet. De som er diagnostisert med schizofreni, lider åpenbart, og hver og en kan ha vært sårbare overfor ulike kombinasjoner av risikofaktorer som skaper like – men ikke identiske – grupper av symptomer.

I lys av dette er forbindelsen mellom schizofreni og byer kanskje ikke så overraskende. Byer er komplekse, intrikate områder, vanskelig å definere eller forklare, men likevel et fenomen med lange røtter i menneskets historie. Byer er altså litt som schizofreni. Og ettersom schizofreni gjerne går hånd i hånd med tristhet, hadde et svar på lidelsens årsaker og hvordan forebygge den i byen, vært et svar på hvordan vi kan skape et sunnere og gladere samfunn.

Et kronisk høyt kortisolnivå har en skadelig effekt på nær sagt alle kroppens systemer, inkludert hjernen.

Brendan Kelly er professor i psykiatri ved Trinity College i Dublin. Han har skrevet mange bøker, deriblant Mental Illness, Human Rights and the Law (Rcpsych Publications, 2016). Vil du vite mer om schizofreni og andre psykiske lidelser, se psykiskhelse.no