Psyke­de­lisk be­hand­ling

Folke­helse­in­sti­tut­tet an­slår at mel­lom seks og tolv pro­sent av den nors­ke be­folk­nin­gen har de­pre­sjon til en­hver tid. Noen, som Kirk Rut­ter, opp­le­ver ikke bed­ring til tross for be­hand­ling. Kan det hen­de at psilo­cy­bin – et psyke­de­lisk stoff som fin­nes na­tur

Vitenskapens vei til lykken - - Innhold - AV: KAT ARNEY

AD­VAR­SEL Flein­sopp inne­hol­der psilo­cy­bin som er opp­ført på Helse­di­rek­to­ra­tets liste over nar­ko­ti­ka. Bruk og be­sit­tel­se av flein­sopp er for­budt og ram­mes av straffe­lo­ven på lin­je med nar­ko­ti­ka. Øns­ker du mer in­for­ma­sjon og hjelp ved­rø­ren­de stoff­mis­bruk og stoff­av­hen­gig­het, kan du gå til

Kirk kom ald­ri helt over mo­rens død. Da hun døde i 2011 etter lang tids sykdom, var den 47-åri­ge It-spe­sia­lis­ten opp­tatt med å or­ga­ni­se­re be­gra­vel­sen og and­re prak­tis­ke opp­ga­ver som føl­ger med et fa­mi­lie­med­lems død. Etter hvert som fa­ren og bro­ren sak­te, men sik­kert klar­te å kom­me til­ba­ke til hver­da­gen og vi­de­re i li­vet, slet Kirk fort­satt med å ak­sep­te­re mo­rens død.

«Da be­gra­vel­sen var over­stått, var det in­gen­ting mer å ord­ne el­ler gjø­re, og jeg be­fant meg i et slags tom­rom. Det var en lam­men­de fø­lel­se som jeg ikke klar­te å kom­me ut av», sier han. «Jeg snak­ket sta­dig om dø­den hen­nes seks må­ne­der se­ne­re, og lur­te på om jeg ikke snart skul­le kom­me over det. Bur­de jeg ikke gå vi­de­re? Bur­de jeg ikke føle meg bed­re snart? Men jeg føl­te meg bare ver­re og ver­re, og til slutt var jeg lei meg hele ti­den.»

Til slutt falt Kirk ned i en dyp de­pre­sjon som pre­get alle si­der av li­vet hans. Han søk­te hjelp og gikk til te­ra­peut hver uke i ett år. Det hjalp ikke. Fast­le­gen hans skrev ut for­skjel­li­ge anti­de­pres­si­va, men til li­ten nyt­te. «Jeg ble helt zom­bie av medi­si­ne­ne», sier han. «Og selv om jeg snak­ket om alle mu­li­ge ting i li­vet mitt un­der te­rapi­ti­me­ne, klar­te jeg ikke å snak­ke om sor­gen.»

An­tal­let som ram­mes av psy­kis­ke pla­ger i Nor­ge er øken­de, og anti­de­pres­si­va er en ut­bredt be­hand­lings­form. Li­ke­vel ty­der forsk­ning på at over halv­par­ten av pa­si­en­te­ne ikke re­spon­de­rer på medi­si­nen førs­te gang de får den. Det er en stor pa­si­ent­grup­pe som ikke fin­ner en medi­sin som vir­ker for dem, og en­der der­for i en evig rund­dans av be­hand­ling og til­bake­fall.

I jak­ten på en mer effektiv til­nær­ming har fors­ke­re ved Im­pe­ri­al Col­le­ge Lon­don sett nær­me­re på psy­ke­de­lis­ke stof­fer, som psilo­cy­bin (som er virke­stof­fet i flein­sopp). Stof­fet

end­rer tanke­mønst­re og sinns­stem­ning, og fors­ker­ne øns­ker å fin­ne ut om det­te kan være til hjelp i be­hand­lin­gen av psy­kia­tris­ke li­del­ser. Fors­ker­team­et, med dr. Ro­bin Car­har­tHar­ris i spis­sen, har ut­ført kli­nis­ke tes­ter for å do­ku­men­te­re ef­fek­ten av psilo­cy­bin på en li­ten grup­pe per­soner med gjen­stri­dig de­pre­sjon. Sån­ne som Kirk.

ET PSYKE­DE­LISK SPA

«Vi har tatt bil­der av hjer­ne ak­ti­vi­te­ten og stu­dert psilo­cy­bi­nens ef­fekt på hjer­nen. Den kan se ut til å ha anti­de­pres­siv virk­ning», for­kla­rer Car­hart-har­ris. «Sam­ti­dig vet vi at psy­ke­de­lis­ke stof­fer mid­ler­ti­dig kan opp­løse ego­et [fø­lel­sen av ‘sel­vet’]. Det be­tyr også at det kan åp­nes opp for en fø­lel­ses­mes­sig, per­son­lig, fi­lo­so­fisk og ek­sis­ten­si­ell inn­sikt, og da kan man jo leg­ge to og to sam­men.»

Car­hart-har­ris ble vi­de­re an­spo­ret etter å ha lest en tid­li­ge­re stu­die som vis­te at per­soner som tok psilo­cy­bin, meld­te om va­rig bed­ring i psy­kisk helse. Dess­uten var stof­fet ut­prøvd med suk­sess i be­hand­ling av angst og de­pre­sjon hos ter­mi­na­le kreft­pa­si­en­ter. Der­med øns­ket han å tes­te om stof­fet kun­ne hjel­pe de­pri­mer­te som ikke had­de re­spon­dert på an­nen be­hand­ling.

I 2012 mot­tok pro­sjek­tet mid­ler av Me­di­cal Rese­arch Coun­cil, men ble li­ke­vel mot­ar­bei­det av etis­ke og by­rå­kra­tis­ke reg­ler. I til­legg var det en ut­ford­ring å få tak i kje­misk fram­stilt psilo­cy­bin. Etter tre frust­re­ren­de år kun­ne imid­ler­tid Car­hart-har­ris en­de­lig be­gyn­ne å re­krut­te­re pa­si­en­ter til det ukon­ven­sjo­nel­le kli­nis­ke for­sø­ket – der­iblant Kirk.

«Jeg var åpen for å prø­ve noe som kan­skje kun­ne hel­bre­de meg, i ste­det for bare å glat­te over fø­lel­se­ne el­ler dem­pe dem kje­misk », sier Kirk. Han ble først in­ter­vju­et over te­le­fon og de­ret­ter in­vi­tert til Im­pe­ri­al Col­le­ges av­de­ling for kli­nisk forsk­ning for en leng­re dis­ku­sjon og et om­fat­ten­de spørre­skje­ma. Nes­te steg var til­venn­ing, der han skul­le bli vant til om­gi­vel­se­ne hvor stof­fet skul­le inn­tas. Han fikk en inn­fø­ring i hvor­dan han kun­ne tak­le angst og hol­de seg for­ank­ret i vir­ke­lig­he­ten. Så fikk han bind for øyne­ne og hode­te­le­fo­ner som spil­te en spe­si­elt ut­valg av mu­sikk, fra am­bi­ent og tri­bal-ryt­mer til ope­ra, ispedd kor­te pe­rio­der med still­het. «Jeg kom inn på et syke­hus­rom som var om­gjort til et psyke­de­lisk spa!» ler han. «Det var stea­rin­lys i LED, tep­per, aroma­te­ra­pi – vel­dig av­slap­pen­de, kan du si. Så da jeg fak­tisk skul­le ta den førs­te do­sen psilo­cy­bin, føl­te jeg meg trygg for­di jeg had­de sett rom­met og hørt mu­sik­ken. Det var et kjent og be­ha­ge­lig sted å være.»

PRØVETRIPPING

Fors­ker­ne tes­tet 19 fri­vil­li­ge med to do­ser psilo­cy­bin med en ukes mel­lom­rom, først 10 mg og de­ret­ter 25 mg. Beg­ge gan­ge­ne ble det ut­ført Mr-skan­ning før og etter. Den førs­te do­sen var re­la­tivt li­ten, slik at del­ta­ker­ne skul­le bli vant til opp­le­vel­sen. Den and­re had­de der­imot en ad­skil­lig stør­re psyke­de­lisk ef­fekt.

«Det er en stor ‘tripp’, og sann­syn­lig­vis en stør­re dose enn det folk vil­le tatt som re­krea­sjon », for­kla­rer Car­hart- Har­ris. « Do­sen er nød­ven­dig for å opp­nå en til­stand der ego­et opp­lø­ses – fø­lel­sen av å være i ett med alt, som sies å være kjer­nen i psy­ke­de­lia­ens mys­tis­ke egen­ska­per. Det er en kraf­tig ‘tripp’, men her gjør de den i kon­trol­ler­te omgivelser med kli­nis­ke fors­ke­re og psy­kia­te­re, vak­ker mu­sikk, dem­pet be­lys­ning, fine møb­ler og et me­di­sinsk krise­team som står klart hvis noe går galt.»

For Kirk had­de den høye do­sen en dypt­gå­en­de virk­ning. «Etter å ha tatt den høye do­sen be­gyn­te jeg å se en mer­ke­lig skrift på san­skrit, og så ble det mye mer psyke­de­lisk», sier han. «Mu­sik­ken var en stor del av opp­le­vel­sen – den var som en elv som le­det meg gjen­nom land­ska­pet. Jeg hus­ker sær­lig et opera­styk­ke som jeg føl­te ak­ku­rat som om det løf­tet meg opp, og det

«Jeg var åpen for å prø­ve noe som kan­skje kun­ne være hel­bre­den­de, i ste­det for å bare glat­te over fø­lel­se­ne el­ler dem­pe dem.»

skyl­te over meg. Så le­det det meg til et trist sted hvor all sor­gen kom opp. Jeg slapp ut så mye sorg at jeg på et tids­punkt måt­te vri opp sove­mas­ken min.»

Den­ne in­ten­se fri­gjø­rin­gen av fø­lel­ser gjor­de Kirk i stand til en­de­lig å ta tak i fø­lel­se­ne han had­de skjø­vet vekk si­den mo­rens død.

«Rett etter­på føl­te jeg meg vel­dig ro­lig og num­men, og jeg sov skik­ke­lig godt den nat­ten», sier han. «Det var en del å be­ar­bei­de, og jeg måt­te for­so­ne meg med sor­gen. Jeg vil all­tid føle på et tap, men jeg er ikke like tyn­get av det som før, og jeg er mye mind­re til­bake­truk­ket på jobb og på fri­ti­den. En uke etter be­hand­lin­gen var jeg ute på shop­ping med en venn, og da fikk jeg en vir­ke­lig fø­lel­se av rom­met rundt meg. Jeg for­sto at det var en op­ti­mis­tisk fø­lel­se jeg ikke had­de kjent på len­ge, og det føl­tes så godt.»

Re­sul­ta­tet av tes­ten var im­po­ne­ren­de. Psilo­cy­bi­nen had­de in­gen be­ty­de­li­ge bi­virk- nin­ger, an­net enn lett kval­me og hode­pine hos noen. In­gen opp­lev­de ube­ha­ge­li­ge flash­backs. Og det vik­tigs­te av alt: Det så ut til å vir­ke. Samt­li­ge del­ta­ke­re opp­lev­de re­du­ser­te de­pre­sjons sym­pto­mer, og de som had­de de ster­kes­te psy­ke­de­lis­ke opp­le­vel­se­ne, opp­lev­de også de størs­te for­bed­rin­ge­ne – en ef­fekt som var­te over lang tid. To år etter at Kirk del­tok i for­sø­ket, fø­ler han seg fort­satt bra og har ikke be­gynt med anti­de­pres­si­va igjen.

Car­hart-har­ris så også end­rin­ger i hjerne­skan­nin­ge­ne etter at de had­de vært i be­hand­ling. Han opp­da­get at vis­se nett­verk i hjer­nen så ut til å bry­te sam­men un­der på­virk­ning av psilo­cy­bin for så å kob­le seg opp igjen etter­på. Det­te gjaldt sær­lig nett­ver­ket som kal­les den hvi­len­de hjer­nen – et sys­tem som knyt­tes til vår in­ter­ne ver­den og fø­lel­sen av sel­vet (mer om det til venst­re). Han re­gist­rer­te også en økt re­spon­s­ivi­tet i den de­len av hjer­nen som

«Jeg slapp ut så mye sorg at jeg på et tids­punkt måt­te vri opp sove­mas­ken min.»

kal­les amygdala, som knyt­tes til fø­lel­ser – alt­så mot­satt av den emo­sjo­nel­le for­flat­nin­gen som man­ge opp­le­ver når de tar kon­ven­sjo­nel­le anti­de­pres­si­va.

«Hos de­pres­si­ve men­nes­ker er den hvi­len­de hjer­nens nett­verk over­ak­tivt, og det er vans­ke­lig å slå av. Der­med blir de sit­ten­de fast i ett spor i ho­det. For per­soner som får in­ten­se psy­ke­de­lis­ke opp­le­vel­ser, vil det­te nett­ver­ket i stor grad lø­ses opp», sier han og pe­ker på at de som vis­te de ty­de­ligs­te teg­ne­ne på en gjen­opp­ret­ting av den hvi­len­de hjer­nens nett­verk etter på­virk­ning, var de som fikk det al­ler best etter be­hand­ling.

« Psilo­cy­bin tar et sys­tem som fun­ge­rer uvan­lig, rø­rer det opp, smel­ter det og ris­ter det sam­men og lar det re­for­ma­te­re – og da har man kan­skje null­stilt det slik at det på en el­ler an­nen måte har blitt fris­ke­re. Man får rik­tig­nok en fø­lel­se av å mis­te seg selv og sin egen iden­ti­tet, men som er­stat­ning fø­ler man en til­knyt­ning til na­tu­ren, and­re men­nes­ker og hele uni­ver­set», sier Car­hart-har­ris.

IKKE PRØV DET­TE HJEM­ME

Re­sul­ta­te­ne fra un­der­sø­kel­se­ne er lo­ven­de, men Car­hart-har­ris ad­va­rer mot å prø­ve psykedelia uten me­di­sinsk til­syn. For det førs­te er psilo­cy­bin og flein­sopp klas­si­fi­sert som nar­ko­ti­ka, og be­sit­tel­se og bruk med­fø­rer al­vor­lig straff. Dess­uten føl­ger det en stor psy­ko­lo­gisk ri­si­ko.

«Psykedelia fram­kal­ler en til­stand av føl­som­het og sår­bar­het», for­kla­rer han. «Per­sone­ne får en helt spe­si­ell psy­ko­lo­gisk plas­ti­si­tet, ak­ku­rat som barn, og de er mer sen­si­ti­ve over­for om­gi­vel­se­ne og fø­lel­se­ne – i mye stør­re grad enn van­lig. Det er vik­tig at de om­gis av om­sorg og be­skyt­tel­se – hvis for­hol­de­ne ikke er rik­ti­ge, kan de få en dårlig opp­le­vel­se, og du kan ri­si­ke­re å ska­de noen.»

Car­hart-har­ris er etter pla­nen i gang med en ny un­der­sø­kel­se i dis­se da­ger, der han har re­krut­tert opp­til 50 pa­si­en­ter. Her vil han sam­men­lik­ne en en­kelt­dose psilo­cy­bin med en seks ukers kur med det kraf­ti­ge anti­de­pres­si­ve medi­ka­men­tet esci­tal­o­pram. Han tror også at psilo­cy­bin-te­ra­pi kan være for­del­ak­tig når det gjel­der and­re psy­kis­ke li­del­ser, som inn­grod­de el­ler gjen­ta­gen­de tanke­pro­ses­ser, der­iblant angst, spise­for­styr­rel­ser, tvangs­li­del­ser (OCD), kro­nis­ke smer­ter og post­trau­ma­tisk stressyn­drom (PTSD). Han har også lyst til å fin­ne ut av om stof­fet kan for­hind­re per­soner i en tid­lig de­pre­sjons­fase å syn­ke len­ger ned i dyp for­tvi­lel­se, slik som Kirk opp­lev­de.

«An­tal­let re­sep­ter på anti­de­pres­si­va øker år for år, men det er man­ge som helst ikke vil ta dem – og det med ret­te – så vi bur­de ikke hol­de igjen mu­lig­he­ten til psilo­cy­bin-be­hand­ling», sier han.

Til tross for stof­fets sto­re po­ten­si­al sit­ter spon­so­rer og myn­dig­he­ter på gjer­det, mye på grunn av udo­ku­men­tert og uetisk forsk­nings­prak­sis f le­re ti­år til­ba­ke i tid. Der­med må Car­hart-har­ris’ forsk­ning ty til pri­va­te do­na­sjo­ner for støt­te. Den bri­tis­ke be­drif­ten Com­pass Pat­hways er også i gang med å søke mid­ler til å set­te i gang en stor­ska­la kli­nisk un­der­sø­kel­se i Euro­pa. Car­hart-har­ris sy­nes det er spen­nen­de å ut­fors­ke hvil­ket po­ten­si­al psy­ke­de­lis­ke stof­fer kan ha. Sam­ti­dig er han fullt klar over at han tren­ger mye mer forsk­ning på grunn­leg­gen­de nivå for å få en so­lid data­base. Det er mas­se ar­beid som gjen­står.

Dr. Kat Arney er med­pro­gram­le­der i BBC 5 li­ve Scien­ce. Hen­nes se­nes­te ut­gi­vel­se er How To Co­de A Hu­man.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.