Lykke i springen

Forestill deg at helsen, adferden og humøret vårt i framtiden vil være bestemt av kjemikalier i drikkevannet. Det høres kanskje ut som et utdrag fra Aldous Huxleys dystopiske roman Vidunderlige nye verden, men tanken er faktisk ikke så fjernt fra virkeligheten. Forskere undersøker nå om litium i drikkevannet kan ha en «antisuicidal effekt».

Forskningen blir gjort på bakgrunn av at litium er en kjent humørstabilisator. Det brukes faktisk i behandlingen av bipolar lidelse. Etter at stoffets terapeutiske egenskaper ble oppdaget i 1949, har det fått æren for å halvere selvmordsrisikoen hos pasienter med psykiske lidelser. Og nå kan det altså være at vi alle kunne hatt godt av en slurk litium nå og da.

Ekspertene vet ennå ikke fullt ut hvordan litium virker, men de tror at det forsterker nervecellenes forbindelser i området som regulerer humør og adferd. Dermed reduseres symptomene på mani, impulshandlinger og depresjon. Noen forskere går enda lenger og hevder at litium også reparerer nerveskader og beskytter mot demens. Så nå tester

Hvis litium kan forhindre drap og selvmord, kan vi da også bli lykkeligere hvis drikkevannet vårt ble tilsatt litium? Forskere undersøker saken.

ekspertene om daglig eksponering av små mengder litium i miljøet kan ha en helsegevinst – ikke bare for dem som allerede lider av depresjon, men for hele befolkningen. De f leste er allerede eksponert for noe litium, ettersom det finnes naturlig i springvannet. Dette dreier seg imidlertid om bare ca. to mg daglig, selv i områdene med høyest forekomst. En behandlingsdose begynner som regel på 300 mg om dagen.

En nylig studie i Litauen fant en sammenheng mellom litiumnivået i drikkevannet og selvmordsratene. Det ble tatt prøver av det offentlige drikkevannet i ni byer spredt ut over landet, som så ble sammenliknet med tall fra selvmordsstatistikken. Forskerne fant at et høyere litiumnivå kunne knyttes til lavere selvmordstall blant menn (men vel å merke ikke blant kvinner).

Tidligere studier i Japan, Østerrike og USA har også påvist en sammenheng. I 1989 ble det publisert en studie i USA med tittelen Litium i drikkevannet og forekomstene av kriminalitet, selvmord og narkotikarelaterte arrestasjoner. Forskerne gransket litiumnivået i drikkevannet i 27 fylker i Texas. Området med høyest litiumnivå hadde utrolig nok nesten 40 prosent færre selvmord enn området med lavest litiumnivå. Og ikke nok med det; fylkene med de høyeste litiumnivåene hadde også en betydelig statistisk nedgang i tilfellene av drap og voldtekt.

En studie fra 2009 i Japan fant også at økte forekomster av litium i drikkevannet samsvarte med lavere selvmordstall. Liknende resultater ble også forsket fram i Østerrike i 2011. Forskerne tok vannprøver i hele landet og målte litiumnivået i til sammen 6460 prøver. Disse ble så knyttet til selvmordstallene i alle 99 av Østerrikes distrikter. Resultatet

Høyt nivå av litium i drikkevannet ble knyttet til et lavere selvmordstall.

viste igjen den samme trenden – jo høyere litiumnivå et distrikt hadde, jo færre selvmord. Tendensen var markant selv da dataene ble justert for sosioøkonomiske faktorer. Forskerne konkluderte med at så mye som 4–15 prosent av landets geografiske variasjon i selvmordstall kunne tilskrives variasjonene i det regionale drikkevannets litiumnivå.

SPA OG BRUS

I lys av disse resultatene er det mange som argumenterer for at dette sporstoffet bør tilsettes drikkevannet vårt, slik at vi holder oss mer stabile. Men tanken på at myndighetene skal medisinere drikkevannet, er kontroversielt. Det fikk professor Allan Young ved Institute of Psychiatry i London merke – han mottok drapstrusler mens han studerte litiumets innvirkning på humøret. Men faktum er at kjemiske tilsetninger i drikkevannet ikke er noe nytt.

Tilsetting av fluor i drikkevannet for å motvirke karies ble vanlig i 40- årene. I Norge er likevel ikke dette innført fordi forskning viser både fordeler og ulemper ved å gjøre det. Det er imidlertid vanlig i USA og i rundt 10 prosent av britenes drikkevann. En nylig, offentlig britisk helserapport viste at 28 prosent av femåringene og 21 prosent av tolvåringene fikk mindre tannråte i disse områdene.

Tanken om at litium i vannet har en helbredende virkning, er eldre enn kunnskapen om fluorens fortreffeligheter. Mellom 1785 og 1949 valfartet folk til de litiumrike sjøene ved Pitkeathly Wells i Skottland. Her kunne man kureres for blant annet «nervøse problemer». Mark Twain og Theodore Roosevelt besøkte Lithia Springs i Georgia i USA på grunn av kildens kurerende kraft.

Litium ble også tilsatt mange populære drikker på grunn av den angivelig helsebringende effekten. En av disse var Bib-label Lithiated Lemon-lime Soda – mer kjent som 7 Up (litium var «opp»-kvikkende, og atommassen er på sju – trolig forklaringen på brusens navn). Etter 1940 ble litium i drikke fjernet, som følge av at industrien ble regulert og en generell bekymring for om litium var skadelig. Etter at man oppdaget stoffets fordeler i psykisk helseomsorg, ble bruken stort sett forbeholdt dette segmentet i samfunnet.

NESTE STEG

Resultatene fra den litauiske studien kan kanskje sparke i gang en ny debatt om hvorvidt litium bør tilsettes drikkevannet, på samme måte som fluor tilsettes i USA. Det er per nå ingen steder i verden som har tilsatt stoffet med bedre folkehelse som formål.

Professor Young sier at det er « mange vitenskapelige hindre » man må over før en slik idé kan gjennomføres. «Men det bør undersøkes», sier han videre. «Vi trenger flere studier av hvordan naturlig høyt litium virker. Selv om vi ikke kan tilsette det i drikkevannet, kan vi gi lave doser til personer og studere dem over lang tid. Jeg synes det er ganske merkelig at man ikke har lagt ned en større innsats på dette området.»

Muligheten for at litiumvann blir like vanlig som for 50 år siden, er heller liten. Men når vi vet at en million mennesker begår selvmord årlig på verdensbasis, er det et overveldende argument for i det minste å forske videre.

Jo Carlowe er vitenskapsjournalist og skriver for The Times og The BMJ.