Underholdende og lettlest om norske tungemål
Lingvisten Anders Vaa gir svar på noen av de spørsmålene som norsktalende har om kvensk og samisk, og hva finsktalende lurer på om norsk.
Vaa skriver friskt og fengende. Han forteller direkte og lettfattelig, og har en fin balanse mellom vitenskapelighet og publikumsvennlighet.
Språka og dialektene er i evig bevegelse: Vi flytter på oss eller om vi ikke gjør det, flytter andre dit vi bor, og språket vårt blir påvirket av radio, tv og nettet.
«Ikke bare greit»
I tillegg til å presentere alle de fire hoveddialekta, med både fellestrekk og saeregenheter, lar Vaa tolv kjente personer fortelle om sitt forhold til sin dialekt. Nordmenn er stolte av dialektene sine, som ofte er en stor del av identiteten. Her savna jeg likevel en som ikke har norsk som morsmål, og som skulle fortelle om sitt forhold til det norske dialektet hun eller han har laert.
I kapittelen «Innvandrere i paradis» diskuterer Vaa nettopp temaet «å laere seg norsk». «Det er ikke bare greit», mener Vaa, nettopp på grunn av fri flyt av alle dialektene på alle nivåer i samfunnet. Hans tips er å feriere mer i Norge, snakke mer med naboen og se mer på norske programmer på TV. Norsktalende for sin del bør prøve å tilpasse seg.
Samisk og kvensk
Vaa presenterer også kvensk og samisk. Tanken er inkluderende, men også faglig begrunnet: Samisk og kvensk har påvirka nordlige dialekter av norsk, og de prates av folk som snakker norsk i det daglige.
Han beskriver samisk uttale: Trykk på første stavelse, avvik fra norsk i uttalen av 'o' og 'u' samt av k, p og t, og at ord bøyes i person og kasuser og tall, også nektelseord. Han forteller at samiske substantiver ikke har kjønn og at et eneste ord betyr både «han» og «hun» eller noe annet.
Alt dette gjelder også for kvensk, kunne han ha skrevet.
Når det gjelder kvensk, legger han mest vekt på forskjell mellom finsk og kvensk. Eksemplene han bruker er ikke helt heldige, men som Vaa, sier jeg at «vi skal ikke gå mer inn på det her.»
Misvisende om kvensk skriftspråk
Det er prisverdig at Vaa også presenterer kvensk i en bok om norske dialekter. Men informasjonen han gir om kvensk skriftspråk (s. 205) er ikke riktig: «Mens de tre samiske språka vår har hver sin offisielle ortografi, så har vi ennå ikke noen offisiell skrivemåte for kvensk.»
Det har vi jo hatt i alle år.
Vaa mener at Alf Børsskog-Nilsen måtte «lage sin egen rettskriving» da han ga ut den første kvenske romanen i 2004. Men Alf Nilsen-Børsskog, som andre før han, brukte jo finsk ortografi. Det er den kvenske skrivemåten. Dette ble vedtatt av Kvensk språkting, etter mandat fra Kirke- og kulturdepartementet, i mars 2009. Mer offisielt kan det ikke gjøres!
Vaa bruker ordene ortografi, skrivemåte og rettskrivning delvis overlappende. Kanskje også grammatikk? Børsskog måtte jo, helt riktig, lage et eget grammatisk system for bøyning av verb og nomenene, fordi i en litteraer tekst måtte han også bøye ord som ikke er vanlig i muntlig dagligtale. Det var ut fra disse, og flere eldre tekster, at Eira Söderholm kunne beskrive den kvenske grammatikken i en bok som kom ut i 2014. Men kvensk skrivemåte er eldre enn det.
Jeg er ingen lingvist og måtte spørre Söderholm om en kommentar.
– Kvenske skribenter har brukt finsk ortografi i alle år. Vi trenger ikke å vedta noen kvensk skrivemåte heller: Når du vet hvordan et ord uttales, kan du jo skrive det. I norsk må man jo av og til bestemme seg skrivemåten ord for ord. Det er her misforståelsen kan ha oppstått, mener Söderholm.
Det er litt ergerlig at denne misforståelsen skal stå som det siste i en ellers så fin og informativ bok om språka i Norge.