Norsk minoritetspolitikk – før og nå
En viktig utgivelse innen for et vanskelig og konfliktfylt fagfelt, sa forlagsredaktøren i Cappelen Damm forlag da han ønsket velkommen til Akademisk frokost og lansering av antologien Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016.
Boken, som er en artikkelsamling, tar for seg konsekvensene av minoritetspolitiske tiltak overfor samene som urfolk, og de fem gruppene som i 1998 fikk status som nasjonale minoriteter: rom, romani, kvener, skogfinner og jøder.
Tilstede i salen var byråkrater, nesten hele avd. Sami i KD var der, forskere, folk fra utdanningssektoren, mennesker direkte berørt av bokens tema.
– Dette er første gang politikken og behandlingen av samene og våre fem nasjonale minoriteter sammenliknes bredt. Det er en bok HL-senteret er stolte over å ha bidratt til, sa direktør Guri Hjeltnes, som også ledet paneldebatten.
Hva er hensikten med boken?
Ingvild Plessner svarte at det er å få til en systematisert sammenstillning av det som foreligger av kunnskap og forskning på dette området, hvordan politikken overfor gruppene er, og hvordan samfunnsutviklingen påvirker denne gruppen og nye innvandrere.
Hva kjennetegner politikken?
Det er tre sentrale begreper som kjennetegner politikken; assimilering, ekskludering og det nye kjennetegnet, integrering.
Assmileringspolitikk ble først kjent blant romani folket og tatere, senere fornorskningnspolitikken som ble ført ovenfor spesielt samer og kvener.
Ekskluderingspolitikken rammer saerlig romfolket og jøder, men også samer på grunn av kjennetegn. Felles for alle grupper er at de har et språk som ikke er mulig å bruke i skolen eller i møte med storsamfunnet.
Integreringspolitikken. Den nye tenkningen og rettighetsvesenet har også effekt inn i ulike former for integreringspolitikk hvor man til en viss grad kan åpne for en bredere form for rettighetstenkning.
– Ja, alle har de samme indiviuelle rettigheter og ytringsfrihet, men det hjelper lite hvis du ikke kan språket, sier Alexa Døving.
Det fins få gruppebaserte rettigheter i Norge, men i virkeligheten er det flere kollektive rettigheter i virksomhet enn det som er nedfelt i statlige dokument. Et unntak er samene som gruppe som på 1970-tallet fikk gunstigere betingelser enn andre ved opptak til høyere utdanning. Nye innvandrere får ofte bedre språkopplaering enn det som er tilfelle for gamle innvandrere, her nevnes kvenene spesielt.
Ny politikk
Etter andre verdenskrig kom oppreisningspolitikken. Ikke først og fremst utformet av norske myndigheter, men takket vaere den oppreisningspolitikken canadiske myndigheter førte ovenfor sine minoriteter.
Det formelle rettighetsvesenet ble nedfelt i FN, i 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoritetar, ILO konvensjonen, grunnloven §108 og samelova gir samene rettigheter.
Panelet diskuterte også Velferdsstaten, som sier at du får rettigheter som statsborger og bidragsyter. Du skal ha hus, arbeid, betale skatt. De som ikke oppfyller disse kravene, blir delvis ekskludert og faller utenfor og får ikke de samme rettighetene til for eksempel pensjon og støtteordninger som de som er innenfor dette systemet har. Det ble konkludert med at velferdsstatens sluttproduktet ikke er mangfold og at mange har falt «utenfor radaren» .
Hvilke laerdommer kan vi trekke av politikken inn i dagen?
I Vesten i dag ser vi økt nasjonalisme på fremmarsj. Kan vi laere noe av mellomkrigstiden i Europa?
– Laerdommen av mellomkrigstidene trakk man i etterkrigstiden. Det er en fundamental endring vi ser i dag. Minoritetsstemmene er en stemme i norsk offentlighet i dag. Politikken er ulik fra den gang og nå. Utenfor politikken er det felles trekk. Som minoriteter er man mer synlige, ofte påført en markør og usynliggjort i forhold til makt. Mangfold i majoritetespolitikken forsvinner ofte når man møter/ ser mot minoritetspolitikken, kommenterte Lars Lian.
Selv om man i forhold til ny innvandring ser en tendens til økt segregering og tvungen assimilering, er det på den annen side også en tendens til en ny integreringspolitikk internasjonalt og forhold til menneskerettigheter, hvor staten som nye innvandrere skal inn i, anerkejnner mangfold.
Hvem har dere laget boken for?
– Boken er en Laerebok rettet mot høyskole og universitetssektoren, men bokens form og uttrykk passer alle, svarte Ingvild Plesner. – Assimileringsbegrepet er på full vei inn igjen med tanke på mangfold. Boka er ikke en bok for å lukke debatten-den må gå videre», avsluttet hun.
Utenfor radaren
Tilstede i salen var også Advokat Geir Johan Harila Nilsen, han synes kvenene ble lite omtalt og spurte om boka behandlet Jordsalgloven som rammet kvener og om de hadde sett på kirken som maktfaktor på 1900 tallet.
– I mitt eget område i Nord-Norge hvor det er både samer og kvener hadde vi eksempelvis kirken som en sterk maktfaktor den gangen. For å kunne gifte deg måtte du vaere konfirmert , konfirmasjonen foregikk på norsk. Dersom du strøk kunne du ikke gifte deg – det var et alvorlig forhold den gangen. En annen sak er retten til å erhverve jord som i lang tid var knyttet til det å kunne norsk, så jeg forstår det slik at man ikke kunne ha gått helt utenom radaren, avslutter han.
Lars Lien konkluderte med at Norge er et spredt land med grisgrendte områder. På 1970-tallet hadde man ikke den samme kunnskapen om borgerne som man har i dag. Det var derfor ikke mulig å iverksette tiltak. Mange levde derfor på det man kan betegne som på siden av samfunnet /«utenfor radaren», uten tilnytning til statlige avtaler.
– Det stemmer, de kunne ikke gifte seg hvis de ikke kunne språket. Du har rett, hvis man ville leve et alminnelig liv ble man sånn sett tvunget inn i systemet og måtte leve på en måte som var tilpasset det, sa Lars Lien.