Hukka-navn
Ordet hukka (i stedsnavn) betyr ‘ulv’. Dyrenavnet hukka er fra gammelt brukt i østfinske og nordfinske dialekter og i karelsk, og det er også vanlig i kvensk og meänkieli og i andre østersjøfinske slektsspråk. Ordet hukka kan også ha mange andre betydninger, bl.a. ‘tap, svinn, undergang’. Den betydninga er for øvrig ofte ført opp først i ordbøkene, og noen ganger også som den eneste. På kvensk har vi f.eks. uttrykket se meni hukhaan som betyr at noe er borte eller forsvunnet, eller gikk i vasken.
I finsk, meänkieli og kvensk er hukka også brukt som synonym til susi ‘ulv’.
Opprinnelig er hukka ei omskriving for et annet navn på det aktuelle dyret, eller det vi kaller noanavn. På norsk kalles jo ulven også for «gråbein» og «varg». Slike omskrivinger blei brukt når man måtte vokte seg for å såre eller påkalle et dyr som man hadde respekt for, eller var redd for; da var den beste beskyttelsen å ikke bruke dyret sitt rette navn.
I Kartverket sitt Norgeskart.no er det ti navn med forleddet Hukka-, ni av navna er i Troms og Finnmark. Det tiende navnet, Hukkaso, er i Trysil i Hedmark, i det aktuelle «ulvefylket». Navnet er kategorisert som et «norsk navn». Men navnet er skogfinsk, og etterleddet so er ei fornorsking eller omskriving av ordet suo ‘myr’. (I kvensk brukes ordet jänk(k)ä for myr.)
Skrivemåten av de skogfinske navna følger norske rettskrivingsprinsipp (jf. § 4 i lov om stadnamn). En kan vaere enig eller uenig i dette prinsippet, men slik er loven og praksisen. Vi har også andre slike «ulvenavn» på Finnskogen, bl.a. Hokkamaensuo, som er navn på ei myr i Kongsvinger. Om vi skulle ha normert skrivemåten etter finske (og kvenske) skriveregler, så ville det blitt Hukkamäensuo (hukka ‘ulv’, mäen av mäki ‘bakke’, suo ‘myr’).
Det finnes mange hundre navn med forleddet Hukka- i Finland (Karttapaikka), og også flere i Sverige (Ortnamnsregisteret). På nettstedet www.kvenskestedsnavn.no er det registrert 15 navn med Hukka- til forledd, og fire navn der forleddet er Hukan- (genitiv), f.eks. Hukanaapa (aapa ‘stor myr’) i Sør-Varanger og Hukanjärvi i Nordreisa.
I bygda Børselv/Pyssyjoki i Porsanger finnes en eiendom som har navn på norsk og kvensk, nemlig Ulveskog og Hukkaruto (ruto ‘skog). Både norsk og kvensk skrivemåte er vedtatt. Dette eiendomsnavnet er nok et tidligere naturnavn. En som er vokst opp der fortalte at mor hans, som var født i 1922, som barn hadde sett at sauene blei jaget av ulv et stykke lenger oppe i bygda. Både bønder og jegere var hele tida på vakt for ulv som kunne naerme seg. Folk meinte at ulven kunne komme naert bygda; i Hukkaruto var det tett bjørkeskog på 1920-tallet.
Som nevnt brukes også susi om ulven; vi har stedsnavn som Susilampi (lampi ‘tjern’) i Sør Varanger, norsk parallellnavn er Ulvetjørna. I bygda Väkkärä i Porsanger finnes navna Susihautaluokka (susihauta ‘ulvefelle’; luokka ‘bakke’) og Susihautalantto (lantto ‘tjern, dam’). Dette er navn som nok vitner om tidligere tiders ulvefangst. Det interessante er at disse stedene ikke er langt fra Hukkaruto.
Hva er så historia til ordet hukka? Iflg. kildene (f.eks. Lexikon der älteren germanischen Lehnwörter in den ostseefinnischen Sprachen. 1991) er det snakk om et gammelt, germansk lånord i de østersjøfinske språka. I norrønt språk (ca 900-1300) er formen sukk, som betydde ‘støy, larm; lettsindig levemåte(!)’. Det er mao. et langt sprang mellom den betydninga og dagens dyrebetegnelse i kvensk o.a. språk.
Det mangfoldige ordet hukka har også gitt navn til ringleken hukkasilla/hukkasille. Leken er kjent sørøst i Finland og i den svenske Tornedalen. Leken går ut på at man ser ut en som kan vaere hukka, som skal forsøke å fange de andre deltakerne. Man lager en ring som har et fristed inne i ringen, og det er fire veier inn til fristedet. På norsk side, i alle fall i Bugøynes/Pykeä, har man, etter det jeg vet, hatt en tilsvarende ringlek som kaltes karhusille (karhu ‘bjørn’). Det var gjerne en lek man lekte når høstmørket kom, og «alle var med», fortalte en dame i bygda (f. 1947).