Hyllest til den norske gårdsbadstua
«Det kan strides om, når badstubadet gikk av bruk i de norske bygdelag, og det kan strides om årsakene. Men hvad det ikke kan strides om, er at det var et stort tap for folkets helse og arbeidskraft.»
Slik åpner lege Robert Kloster boka Badstubadet - En gammel og god norsk folkeskikk, utgitt i Bergen i 1934. Boka er digitalisert av Nasjonalbiblioteket.
«En gammel og god folkeskikk»
Førsteopplaget kom ut i 1923. Boka er skrevet i en tid da dårlig hygiene i norske hus og hjem skapte store helseproblemer og dødelighet. Badstubading ble sett som en mulig løsning, og det ble bygget offentlige badstuer over det ganske land. Kloster hadde sett at badstusaken likevel ikke tok helt av, og han fremmet ideen om private badstuer i hver gård og grend.
Han konstaterer at badstubading ikke er noe nytt i Norge.
«Det er en gammel og god folkeskikk, som atter kommer til heder og verdighet. De gamle nordmenn anså badstubadet som et utmerket middel mot slett og gikt, og med god grunn.» Kvenene ble sett som forbilder. «I Nord-Norge holdt kvenene skikken ved like, og i Finlands bygder rådet stadig en grunnfestet tro på badstubadets betydning for ung og gammel, for friske og syke.»
Gode og detaljerte byggeråd
Lurer du hvordan å bygge ei badstu, så er det bare å lese sidene 5-7! Det står alt om bygging av en enkel badstu som «er ingen vanskelighet for vårt gløgge og nevedyktige folk» - fra fundament til tak. Til utvendig maling anbefales tretjaere alene eller rødmaling eller en blanding av disse. Inne i badsturommet anbefales varm rå linolje eller kalkmelk. Der fins også tips for benker, belysning og ovn.
På sidene 17-24 har du detaljerte arbeidstegninger for en liten, mellomstor og stor gårdsbadstu, tegnet av arkitektene Paul Lambach og Harald E. Namtvedt.
«Kan man støpe badstuen i betong? Er et vanlig spørsmål, da betongstøpning har fått stor utbredelse i bygdene.»
Nei. Forfatteren viser til erfaring fra Finland, og fraråder ei badstu i betong.
«Det blir aldri så fint bad som i et trehus. Legg ikke badet i en kjeller. Den trenges til andre ting, og det blir aldri et koselig bad i kjelleren. »
Praktiske råd om bruken
Han skriver at det er heller ikke nødvendig med styrt (dusj) i badstu. Dette begrunner han med sin erfaring fra Finland:
«Jeg så ikke styrt i en eneste gårdsbadstu i Finland. De blandet varmt og koldt vann i en treskål og heldte det over sig.»
Trenger man fuktighetsmåler i badstua? Nei, sier forfatteren også her.
«Blanding av hete, vanndamp og frisk luft samles på finsk i ordet löyly. Og det finnes ikke noget finere apparat til å kontrollere löyly enn vår nese. Riktignok en erfaren nese! Men det kommer efter hvert, og kan ikke laeres av bøker.»
Bruken av badsturis beskrives følgende: «Pisking med birkeris letter svettingen og styrker kroppen. Birkeris bør skjaeres før St.Hans, og bindes sammen i passelig størrelse og lagre i et tørt rum. Før bruken dyppes de i vann og vendes forsiktig på stenene i ovnen, uten å sives. Det blir som friskt birkeløv, og sprer aroma i badstuen.»
Som lege anbefaler han badstu for medisinske årsaker. Han forteller om en mann og kone i Nord-Trøndelag som helberedet isjiasen i badstu, og at slitne, støle og stive muskler etter arbeid og idrett mykes opp i badstua.
«Det har det finske folk erfart fra sitt strevsomme arbeide og et strengt klima,» skriver han som bevis.
Kvinnene bestemmer
Det ble bygd mange offentlige badstuer i det ganske land i 1920og 1930-tallet, saerlig i byene. Badstua hadde mange tilhengere, men badstubading ble aldri den store folkebevegelsen. Forfatteren mener at en av årsakene var at det var kvinnen i huset som valgte ikke å bruke de offentlige badene.
«Kanskje skyldtes det bluferdighet, og undertiden bluferdighet og forfengelighet, at kvinnen ikke likte byens offentlige bad, og valgte karbadsavdelingen, hvis det skulde vaere noget,» mente Kloster.
Han konstaterte at en husmor kan ha det vanskelig for å komme seg løs fra hjemmet og arbeidet.
«Det er en stor mangel; for det vet alle som har vokset op i en bygd det er husmor som preger hjemmet og skaper dets rykte for renslighet og godt stell, eller det motsatte. Derfor skal landsens kvinner kreve et bad som passer dem. Og det er gårdsbadstuen, der kvinnene velger sin tid, og den enkelte kvinne kan bade alene, hvis hun ønsker det. […] Så vinner vi kvinnene, skal det ikke gå mange årene, før vi er kommet over fra badesak til badevane,» skrev legen Robert Kloster optimistisk og entusiastisk i 1934.