Skaplutheraneren

Frederik 1. (1471–1533) Konge av Danmark fra 1523 og av Norge fra 1524

Av Christian 1.s sønner var Hans og den 16 år yngre Frederik de to eneste som nådde voksen alder. Frederik hadde base i Slesvig, men da nevøen Christian 2. ble avsatt i 1523, vendte den jyske adelen seg til ham. Hertugen allierte seg med den mektige hansabyen Lübeck og dro til Jylland med en haer.

Det danske riksrådet valgte ham til konge 5. august, og det norske riksrådet fulgte etter året etterpå. For å bli valgt til norsk konge måtte han akseptere en håndfesting, en kontrakt som definerte grensene for kongens makt, og som også garanterte Norges selvstendige stilling.

Håndfestingen fastsatte at han ikke ville få full myndighet i Norge før han var kronet, men erkebiskop Olav Engelbrektsson sørget for å sabotere kroningsplanene. Frederik 1. forble katolikk til sin død, men ga lutherdommen stort spillerom og ga offentlig uttrykk for at det var tid for å rydde opp i villfarelser i den katolske troen.

Selv om han hadde forpliktet seg til å forsvare den katolske kirken, som sto sterkere i Norge enn i Danmark, svekket han den ved å ta eiendommer fra biskoper og klostre. Frederik respekterte ikke håndfestingens løfter om norsk selvråderett, men innsatte raskt danske menn på alle norske slott.

I 1531 kom Christian 2. til Norge med tusenvis av soldater og ble hyllet som konge på ny. Året etter sendte Frederik med støtte fra Lübeck en stor flåte til Norge. Han tilbød nevøen fritt leide til forhandlinger, men da Christian tok imot tilbudet, brøt Frederik det og fengslet Christian på livstid.

Tre år etter Frederik 1.s død drev sønnen, Christian 3., igjennom reformasjonen, avskaffet det norske riksrådet og erklaerte Norge for en dansk landsdel.