ITALIAS MAJESTETISKE MARMORBRUDD.
I Italias mest marmorrike område, kjent som Apuan-alpene i nord, er omfanget av marmor nesten ikke til å fatte. Naeret av en umettelig etterspørsel, saerlig fra gulfstatene, hentes mer hvit stein ut av naturen enn noen gang.
Carrara, Toscana. Historien om den italienske marmoren er en historie om besvaerlig bevegelse – voldelig, geologisk – hjemsøkt av fiasko, ødeleggelse og tapte formuer, preget av avhugde fingre, knuste drømmer – og menn. Sjelden er et materiale som er så vanskelig å flytte på, blitt rykket så innstendig ut av sine naturlige omgivelser og fraktet så langt vekk fra sitt opprinnelsessted.
Hver eneste centimeter av denne bevegelsen har krevd hardt arbeid. «Vektens tyranni er ikke til å unngå», sa kunsthistorikeren William E. Wallace. Han snakket om utfordringene italienerne i renessansetiden hadde hatt med å installere Michelangelos nesten 8000 kilo tunge David-statue.
Og dette var bare den siste fasen i den episke sagaen – fra fjell til piazza – som faktisk startet før Michelangelo ble født, og som involverte primitive maskiner tilpasset akkurat dette arbeidet og fremfor alt en haerskare av svettende og stønnende arbeidere. Vektens tyranni som marmoren representerer, hadde imidlertid vaert gjeldende lenge før dette – og gjelder fortsatt den dag i dag.
Fra havdyp til hvite topper. Det vi beundrer som ren, hvit stein oppsto for flere hundre millioner år siden i et overveldende mørke. Utallige generasjoner av bitte små skapninger levde, døde og ble sakte drevet ned til bunnen av havet, der kroppene deres etter hvert ble presset sakte sammen av tyngdekraften. Lag på lag, tettere og tettere, helt til de ble harde og forsteinet og vevd sammen til de hvite krystallene vi i dag kjenner som marmor. Italienerne kaller det ‘marmo’ – et forunderlig mykt og rundt ord for et så hardt og tungt materiale.
En evighet senere har bevegelsene i de tektoniske platene løftet opp en enorm fjellrygg i Sør-europa. Den gamle havbunnen steg opp, og de krystalliserte skapningene steg opp med den. I noen områder er de høyere enn 2000 meter.
I Italias mest marmorrike område, kjent som Apuanalpene i nord, er omfanget av marmor nesten ikke til å fatte. Om du sitter på en benk i en av de naerliggende byene (Forte dei Marmi eller Viareggio) kan det se ut som om du ser opp på snødekte fjelltopper. Men dette er snø som ikke smelter og som ikke endrer seg med sesongene.
De fleste av Michelangelos statuer er laget av stein herfra. Han var så besatt av denne regionen at han fantaserte om å skjaere ut et helt hvitt fjell. Senere forkastet han denne ideen og avfeide det som midlertidig galskap. «Dersom jeg hadde vaert sikker på at jeg skulle leve fire ganger så lenge som jeg allerede har levd, hadde jeg påtatt meg oppdraget», skrev han. Mennesker har nemlig begrensninger som marmor ikke har.
Sjelden er et materiale som er så vanskelig å flytte på, blitt rykket så innstendig ut av sine naturlige omgivelser og fraktet så langt vekk fra sitt opprinnelsessted.
Italienerne kaller det 'marmo' – et forunderlig mykt og rundt ord for et så hardt og tungt materiale.
Store hvite steiner, skåret ut av fjell og fraktet til fjerntliggende områder, er et symbol på velstand og makt.
Eksklusiv eksportvare. Dessuten er hele poenget ikke å skjaere ut den italienske marmoren på dens opprinnelsessted. Materialets høye verdi har alltid kommet av at den er blitt fraktet vekk derfra.
Siden romertiden har det vaert hundrevis av steinbrudd i Apuan-alpene. (Romerne hentet ut steinen med en slik manisk intensitet at marmoren ble en arkitektonisk signatur for rikets makt. Keiser Augustus skrøt av at han overtok en by med murstein og etterlot seg en by av marmor.)
Disse steinbruddene er langt unna Italias mest besøkte turistruter, og det er ikke mange besøkende som ser dem. De fleste av oss kjenner til italiensk marmor hovedsakelig som et sluttprodukt i en forbrukerkjede – ikke bare som renessansestatuer på kjente museer, men også som gravstøtter, bokstøtter og kjøkkenbenker i enorme amerikanske villaer. Bryllupet til Kim Kardashian og Kanye West var visstnok preget av iøynefallende luksus – inkludert møbler laget av italiensk marmor.
Opprørsk og underlig. Steinbruddene utgjør i seg selv, som disse bildene til fotograf Luca Locatelli viser, en egen isolert verden – vakker, merkelig og streng. Det er et helt univers i hvitt. Industrielt og naturlig på samme tid, der menn med stumper til fingre står på vakre klipper og dirigerer traktorer som om de var et symfoniorkester.
I løpet av århundrene har den underlige geologien i marmorfjellene skapt et tilsvarende underlig samfunn – underlig selv i italiensk målestokk, der regionale subkulturer er utbredt. Menneskene der bor i hvite byer, puster hvitt støv, snakker en egen dialekt og pleier sin egen politikk. Området rundt Carrara har en stolt historie preget av anarkisme og opprør.
Selv om verktøyene som brukes til utvinningen har endret seg i løpet av århundrene – okse og meisel er, for eksempel, blitt byttet ut med traktor og sager med diamanttenner – er sakens kjerne fortsatt den samme: Store hvite steiner, skåret ut av fjell og fraktet til fjerntliggende områder, er et symbol på velstand og makt. På samme måte som gull, har marmor en spesiell iboende verdi. Den har et karakteristisk utseende og er svaert upraktisk.
Nye økonomiske maktsentra. Om man følger Italias marmor, ser man de store bevegelsene i den globale velstanden i menneskets historie – fra romertiden til det viktorianske London og til det
20. århundrets New York.
I dag fraktes Italias marmor lenger enn noen gang tidligere. Nå transporteres den ikke lenger bare 30 mil til Roma eller 100 mil til London, men 500 mil til Abu Dhabi, 600 mil til Mumbai og 800 mil til Beijing.
Om man følger Italias marmor, ser man de store bevegelsene i den globale velstanden i menneskets historie – fra romertiden til det viktorianske London og til det 20. århundrets New York. I dag fraktes Italias marmor lenger enn noen gang tidligere.
Rikdommens sentre har flyttet seg, slik de alltid kommer til å gjøre. Og marmoren følger etter – slik den alltid gjør.
Det siste tiåret har dette sammenfalt med voldsomme marmorbaserte byggeprosjekter i området rundt Mekka i Saudi-arabia. I 2014 kjøpte det saudiarabiske selskapet Binladin Group, en av regionens største byggefirmaer, en stor andel i et av de største steinbruddene i Carrara.
Den verdenskjente hvite steinen blir ikke lenger bare brukt i mindre partier til å lage kunst, men i store mengder til enorme byggeprosjekter som moskeer, palasser, kjøpesentre og hoteller.
Holdbar, men ikke uuttømmelig. Hvor lenge kan dette holde på? I likhet med nordamerikansk tømmer og isen på Antarktis er heller ikke Italias marmor en uuttømmelig ressurs. Etter hvert kommer vi til å ha brukt opp vårt urgamle lager av forkalkede skapninger, og prosessen som skapte dem om til stein kommer trolig ikke til å skje igjen innenfor en tidshorisont som vi kan forestille oss. Dette er sykluser som strekker seg over mye lengre tid enn det noen arter gjør.
Selv om den hvite steinen sannsynligvis kommer til å eksistere lenger enn dagens steinbrudd, akkurat som de har eksistert lenger enn de gamle romerne og Michelangelo, kommer det meste av marmoren ikke lenger til å vaere i Apuan-alpene.
Den kommer til å vaere spredt rundt om i verden – i vasker, på fliser, på altre, i skyskrapere, i lobbyer og i byster.