ITALIAS MA­JES­TE­TIS­KE MAR­MOR­BRUDD.

Aftenposten Innsikt - - EUROPA - LUCA LOCATELLI SAM ANDERSON

I Italias mest mar­mor­rike om­rå­de, kjent som Apuan-al­pe­ne i nord, er om­fan­get av mar­mor nes­ten ikke til å fat­te. Na­e­ret av en umet­te­lig etter­spør­sel, sa­er­lig fra gulf­sta­te­ne, hen­tes mer hvit stein ut av na­tu­ren enn noen gang.

Car­ra­ra, Tos­ca­na. His­to­ri­en om den ita­li­ens­ke mar­mo­ren er en histo­rie om be­sva­er­lig be­ve­gel­se – vol­de­lig, geo­lo­gisk – hjem­søkt av fias­ko, øde­leg­gel­se og tap­te for­muer, pre­get av av­hug­de fing­re, knus­te drøm­mer – og menn. Sjel­den er et ma­te­ria­le som er så vans­ke­lig å flyt­te på, blitt ryk­ket så inn­sten­dig ut av sine na­tur­li­ge om­gi­vel­ser og frak­tet så langt vekk fra sitt opp­rin­nel­ses­sted.

Hver enes­te centi­me­ter av den­ne be­ve­gel­sen har krevd hardt ar­beid. «Vek­tens ty­ran­ni er ikke til å unn­gå», sa kunst­his­to­ri­ke­ren Wil­liam E. Wal­lace. Han snak­ket om ut­ford­rin­ge­ne ita­lie­ner­ne i re­nes­sanse­ti­den had­de hatt med å in­stal­le­re Miche­l­ange­los nes­ten 8000 kilo tun­ge Da­vid-sta­tue.

Og det­te var bare den sis­te fa­sen i den epis­ke sa­ga­en – fra fjell til piaz­za – som fak­tisk star­tet før Miche­l­ange­lo ble født, og som in­volver­te pri­mi­ti­ve ma­ski­ner til­pas­set ak­ku­rat det­te ar­bei­det og frem­for alt en ha­er­ska­re av svet­ten­de og støn­nen­de ar­bei­de­re. Vek­tens ty­ran­ni som mar­mo­ren re­pre­sen­te­rer, had­de imid­ler­tid va­ert gjel­den­de len­ge før det­te – og gjel­der fort­satt den dag i dag.

Fra hav­dyp til hvi­te top­per. Det vi be­und­rer som ren, hvit stein opp­sto for fle­re hund­re mil­lio­ner år si­den i et over­vel­den­de mør­ke. Utal­li­ge ge­ne­ra­sjo­ner av bit­te små skap­nin­ger lev­de, døde og ble sak­te dre­vet ned til bun­nen av ha­vet, der krop­pe­ne de­res etter hvert ble pres­set sak­te sam­men av tyngde­kraf­ten. Lag på lag, tet­te­re og tet­te­re, helt til de ble har­de og for­stei­net og vevd sam­men til de hvi­te krys­tal­le­ne vi i dag kjen­ner som mar­mor. Ita­lie­ner­ne kal­ler det ‘mar­mo’ – et for­un­der­lig mykt og rundt ord for et så hardt og tungt ma­te­ria­le.

En evig­het se­ne­re har be­ve­gel­se­ne i de tek­to­nis­ke pla­te­ne løf­tet opp en enorm fjell­rygg i Sør-euro­pa. Den gam­le hav­bun­nen steg opp, og de krys­tal­li­ser­te skap­nin­ge­ne steg opp med den. I noen om­rå­der er de høy­ere enn 2000 me­ter.

I Italias mest mar­mor­rike om­rå­de, kjent som Apua­nal­pe­ne i nord, er om­fan­get av mar­mor nes­ten ikke til å fat­te. Om du sit­ter på en benk i en av de na­er­lig­gen­de by­ene (For­te dei Mar­mi el­ler Viareg­gio) kan det se ut som om du ser opp på snø­dek­te fjell­top­per. Men det­te er snø som ikke smel­ter og som ikke end­rer seg med se­son­ge­ne.

De fles­te av Miche­l­ange­los sta­tu­er er la­get av stein her­fra. Han var så be­satt av den­ne re­gio­nen at han fan­ta­ser­te om å skja­ere ut et helt hvitt fjell. Se­ne­re for­kas­tet han den­ne ide­en og av­fei­de det som mid­ler­ti­dig gal­skap. «Der­som jeg had­de va­ert sik­ker på at jeg skul­le leve fire gan­ger så len­ge som jeg al­le­re­de har levd, had­de jeg på­tatt meg opp­dra­get», skrev han. Men­nes­ker har nem­lig be­grens­nin­ger som mar­mor ikke har.

Sjel­den er et ma­te­ria­le som er så vans­ke­lig å flyt­te på, blitt ryk­ket så inn­sten­dig ut av sine na­tur­li­ge om­gi­vel­ser og frak­tet så langt vekk fra sitt opp­rin­nel­ses­sted.

Ita­lie­ner­ne kal­ler det 'mar­mo' – et for­un­der­lig mykt og rundt ord for et så hardt og tungt ma­te­ria­le.

Sto­re hvi­te stei­ner, skå­ret ut av fjell og frak­tet til fjernt­lig­gen­de om­rå­der, er et sym­bol på vel­stand og makt.

Eks­klu­siv eks­port­vare. Dess­uten er hele po­en­get ikke å skja­ere ut den ita­li­ens­ke mar­mo­ren på dens opp­rin­nel­ses­sted. Ma­te­ria­lets høye ver­di har all­tid kom­met av at den er blitt frak­tet vekk der­fra.

Si­den ro­mer­ti­den har det va­ert hundre­vis av stein­brudd i Apuan-al­pe­ne. (Ro­mer­ne hen­tet ut stei­nen med en slik ma­nisk in­ten­si­tet at mar­mo­ren ble en ar­ki­tek­to­nisk sig­na­tur for ri­kets makt. Kei­ser Au­gus­tus skrøt av at han over­tok en by med mur­stein og etter­lot seg en by av mar­mor.)

Dis­se stein­brud­de­ne er langt unna Italias mest be­søk­te tu­rist­ru­ter, og det er ikke man­ge be­sø­ken­de som ser dem. De fles­te av oss kjen­ner til ita­li­ensk mar­mor ho­ved­sa­ke­lig som et slutt­pro­dukt i en for­bru­ker­kje­de – ikke bare som re­nes­sanse­sta­tu­er på kjen­te mu­se­er, men også som grav­støt­ter, bok­støt­ter og kjøk­ken­ben­ker i enor­me ame­ri­kans­ke vil­la­er. Bryl­lu­pet til Kim Kardashi­an og Ka­nye West var visst­nok pre­get av iøyne­fal­len­de luk­sus – in­klu­dert møb­ler la­get av ita­li­ensk mar­mor.

Opp­rørsk og un­der­lig. Stein­brud­de­ne ut­gjør i seg selv, som dis­se bil­de­ne til fo­to­graf Luca Locatelli vi­ser, en egen iso­lert ver­den – vak­ker, mer­ke­lig og streng. Det er et helt uni­vers i hvitt. In­du­stri­elt og na­tur­lig på sam­me tid, der menn med stum­per til fing­re står på vak­re klip­per og di­ri­ge­rer trak­to­rer som om de var et sym­foni­or­kes­ter.

I lø­pet av år­hund­re­ne har den un­der­li­ge geo­lo­gi­en i mar­mor­fjel­le­ne skapt et til­sva­ren­de un­der­lig sam­funn – un­der­lig selv i ita­li­ensk måle­stokk, der re­gio­na­le sub­kul­tu­rer er ut­bredt. Men­nes­ke­ne der bor i hvi­te byer, pus­ter hvitt støv, snak­ker en egen dia­lekt og plei­er sin egen po­li­tikk. Om­rå­det rundt Car­ra­ra har en stolt histo­rie pre­get av anar­kis­me og opp­rør.

Selv om verk­tøy­ene som bru­kes til ut­vin­nin­gen har end­ret seg i lø­pet av år­hund­re­ne – okse og mei­sel er, for ek­sem­pel, blitt byt­tet ut med trak­tor og sa­ger med dia­mant­ten­ner – er sa­kens kjer­ne fort­satt den sam­me: Sto­re hvi­te stei­ner, skå­ret ut av fjell og frak­tet til fjernt­lig­gen­de om­rå­der, er et sym­bol på vel­stand og makt. På sam­me måte som gull, har mar­mor en spe­si­ell iboen­de ver­di. Den har et ka­rak­te­ris­tisk ut­se­en­de og er sva­ert uprak­tisk.

Nye øko­no­mis­ke makt­sen­tra. Om man føl­ger Italias mar­mor, ser man de sto­re be­ve­gel­se­ne i den glo­ba­le vel­stan­den i men­nes­kets histo­rie – fra ro­mer­ti­den til det vik­to­ri­ans­ke Lon­don og til det

20. år­hund­rets New York.

I dag frak­tes Italias mar­mor len­ger enn noen gang tid­li­ge­re. Nå trans­por­te­res den ikke len­ger bare 30 mil til Ro­ma el­ler 100 mil til Lon­don, men 500 mil til Abu Dha­bi, 600 mil til Mum­bai og 800 mil til Bei­jing.

Om man føl­ger Italias mar­mor, ser man de sto­re be­ve­gel­se­ne i den glo­ba­le vel­stan­den i men­nes­kets histo­rie – fra ro­mer­ti­den til det vik­to­ri­ans­ke Lon­don og til det 20. år­hund­rets New York. I dag frak­tes Italias mar­mor len­ger enn noen gang tid­li­ge­re.

Rik­dom­mens sent­re har flyt­tet seg, slik de all­tid kom­mer til å gjø­re. Og mar­mo­ren føl­ger etter – slik den all­tid gjør.

Det sis­te ti­året har det­te sam­men­falt med vold­som­me mar­mor­ba­ser­te bygge­pro­sjek­ter i om­rå­det rundt Mek­ka i Saudi-ara­bia. I 2014 kjøp­te det saudi­ara­bis­ke sel­ska­pet Bin­la­din Group, en av re­gio­nens størs­te bygge­fir­ma­er, en stor an­del i et av de størs­te stein­brud­de­ne i Car­ra­ra.

Den ver­dens­kjen­te hvi­te stei­nen blir ikke len­ger bare brukt i mind­re par­ti­er til å lage kunst, men i sto­re meng­der til enor­me bygge­pro­sjek­ter som mos­ke­er, pa­las­ser, kjøpe­sent­re og ho­tel­ler.

Hold­bar, men ikke uut­tøm­me­lig. Hvor len­ge kan det­te hol­de på? I lik­het med nord­ame­ri­kansk tøm­mer og isen på An­tark­tis er hel­ler ikke Italias mar­mor en uut­tøm­me­lig res­surs. Etter hvert kom­mer vi til å ha brukt opp vårt ur­gam­le la­ger av for­kal­ke­de skap­nin­ger, og pro­ses­sen som skap­te dem om til stein kom­mer tro­lig ikke til å skje igjen in­nen­for en tids­ho­ri­sont som vi kan fore­stil­le oss. Det­te er syk­lu­ser som strek­ker seg over mye leng­re tid enn det noen ar­ter gjør.

Selv om den hvi­te stei­nen sann­syn­lig­vis kom­mer til å ek­sis­te­re len­ger enn da­gens stein­brudd, ak­ku­rat som de har ek­sis­tert len­ger enn de gam­le ro­mer­ne og Miche­l­ange­lo, kom­mer det mes­te av mar­mo­ren ikke len­ger til å va­ere i Apuan-al­pe­ne.

Den kom­mer til å va­ere spredt rundt om i ver­den – i vas­ker, på fli­ser, på al­tre, i sky­skra­pe­re, i lob­by­er og i bys­ter.

Foto: LUCA LOCATELLI

Ved stein­brud­det Bettog­li hen­ter 13 stein­bry­te­re år­lig ut rundt 12 000 tonn mar­mor: Sta­tua­rio og Cala­ca­ta (de to mest ver­di­ful­le sort­e­ne), Cre­mo, Ze­bri­no; Bian­co Ve­nato og Ci­pol­li­no. Pri­sen va­rie­rer fra 100 til 3000 euro pr. tonn. Det av­hen­ger av...

En di­ger mar­mor­blokk er skå­ret ut fra mar­mor­brud­det Miche­l­ange­lo. Virk­som­he­ten ved det­te stein­brud­det be­gyn­te rundt 100 år f.kr. un­der ro­mer­ti­den, og det er et av de vik­tigs­te brud­de­ne hva gjel­der høy kva­li­tet. Histo­ri­ke­ren Pli­ni­us den eld­re re­fe­re­rer...

Mar­mor­ut­vin­nin­gen på­går ved ett av de fire stein­brud­de­ne som hø­rer til Ca­nal­gran­de. Det er et ko­ope­ra­tiv av stein­bry­te­re som har ut­vun­net mar­mor si­den 1951. I dag er det 44 stein­bry­te­re i mar­mor­brud­det. De er alle ak­sje­ei­ere og sel­ger mar­mor­blok­ker til...

Det in­nen­dørs stein­brud­det Ra­vac­cione er et av de mest im­po­ne­ren­de mar­mor­brud­de­ne i Car­ra­ra-om­rå­det. År­lig fin­ner rundt 10 000 tu­ris­ter vei­en hit, de fles­te av dem fra USA, Ne­der­land, Tysk­land og Frank­ri­ke. Og ste­det blir ofte valgt som lo­ka­sjon for...

Ett av de fire mar­mor­brud­de­ne i Ca­nal­gran­de.

Laste­ski­pet Nasip Pa­na­ma un­der laste­ope­ra­sjo­nen av 2000 tonn mar­mor, for­delt på 106 mar­mor­blok­ker. I fjor frak­tet bå­ten 157 000 tonn mar­mor to­talt.

ITALIAS MA­JES­TE­TIS­KE MAR­MOR­BRUDD.

Stu­di d’arte Ca­ve Miche­l­ange­lo er et la­e­rings­sen­ter for unge stein­hug­ge­re. Verk­ste­det har en egen av­de­ling for kunst­pro­duk­sjon (skulp­tur, ar­ki­tek­tur, mo­sa­ikk, de­sign og res­tau­re­ring), hvor ele­ve­ne får plass og ma­te­ria­ler til å ut­vik­le...

Verk­ste­det ved Cam­po­long­hi mar­mor­sel­skap. Ope­ra­en i Bjør­vi­ka er kledd med 33 000 mar­mor­blok­ker, 25 000 kvad­rat­me­ter, av ty­pen Bian­co Car­ra­ra la Fac­cia­ta fra Cam­po­long­hi. Mar­mo­ren kos­tet ca. 57 mil­lio­ner kro­ner i 2004.

Over t.v. Run­de sag­blad bru­kes til å kut­te mar­mo­ren ved verk­ste­det Cam­po­long­hi, et av de vik­tigs­te i om­rå­det.

En kopi av en kris­tus­sta­tue opp­rin­ne­lig la­get av den dans­ke bil­led­hug­ge­ren Ber­tel Thor­vald­sen (1770–1844). Tor Art, et sel­skap som dri­ver med ro­bo­tikk in­nen mar­mork­ut­ting, bru­ker men­neske­lig­nen­de ar­mer til å ut­for­me stei­nen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.