MIN­GONG, DET AR­BEI­DEN­DE FOL­KET.

Aftenposten Innsikt - - ASIA - JULIEN HAZEMANN

Fle­re hund­re mil­lio­ner ki­ne­se­re har i lø­pet av 30 år flyt­tet fra lands­byg­da til by­ene for å byg­ge «Det nye Ki­na», som i byen Chongqing. Og på lands­byg­da vokser bar­na de­res opp uten for­eld­re.

Nå er man­ge av bar­na blitt voks­ne, og også de flyt­ter til by­ene. Men de har in­gen pla­ner om å ven­de til­ba­ke.

Chongqing, Ki­na. Da Deng Xia­o­ping åp­net opp den ki­ne­sis­ke øko­no­mi­en på 1980-tal­let – og la til ret­te for over­gan­gen fra plan­øko­no­mi til mar­keds­øko­no­mi – var det fle­re hund­re mil­lio­ner lands­by­bo­ere som for­lot lands­byg­da til for­del for by­ene for å rive det gam­le og byg­ge nytt. Dis­se lands­by­boer­ne kal­les min­gong, «ar­beids­fol­ket», og er Ki­nas mi­grant­ar­bei­de­re og bil­li­ge ar­beids­kraft.

Som ofre for alle ten­ke­li­ge for­mer for so­si­al un­der­tryk­kel­se, har de byg­get det nye Ki­na – uten å ha hatt tid og mu­lig­het til å leve el­ler ta vare på bar­na sine. De over 250 mil­lio­ner min­gon­ge­ne som le­ver over hele Ki­na, er prak­tisk talt ut­len­din­ger i sitt eget land. Fo­to­graf Julien Hazemann har va­ert vit­ne til hvor­dan de rev og gjen­opp­byg­de Chongqing, «byen i tå­ken».

Chongqing, en by kilt inn mel­lom fjel­le­ne i det sen­tra­le Ki­na, reis­te seg der el­ve­ne Jil­a­ling og Yangt­se, Ki­nas vik­tigs­te elv, mø­tes. Etter å ha vokst i 30 år, er det i dag en stor­by med cir­ka 15 mil­lio­ner inn­byg­ge­re. Byen er byg­get av min­gon­ger.

Trappe­byen. Der de to el­ve­ne mø­tes, dan­ner de en slags halv­øy. Det er hjer­tet av Chongqing. Yt­terst på tup­pen er Chao­ti­an­men, som har va­ert den vik­tigs­te inn­falls­por­ten til byen i fle­re år­hund­rer. Det er her skip las­ter og los­ser va­re­ne om bord.

På grunn av by­ens to­po­gra­fi er byen byg­get av trap­per. Det be­tyr at den enes­te må­ten å frak­te va­rer mel­lom bå­te­ne og byen på, var på ryg­gen til ster­ke menn. Chongqings sis­te ba­ere­re bru­ker frem­de­les bam­bus­stok­ker, van­lig­vis kalt bang, til å ba­ere va­re­ne på. Der­for har ba­erer­ne selv fått nav­net bang­bang. De er Chongqings vare­mer­ke. Og i lik­het med ar­bei­der­ne på by­ens bygge­plas­ser kom­mer også de gjen­va­eren­de bang­ban­ge­ne fra lands­byg­da i Ki­na.

På 00-tal­let, da hundre­vis av fa­sjo­nab­le bu­tik­ker blomst­ret opp over hele Chao­ti­an­men, ble byen en del av for­bruks­sam­fun­net. Chongqing kan tak­ke bang­ban­ge­ne og min­gon­ge­ne og de­res har­de ar­beid for at den er blitt en mo­der­ne by. Dis­se men­ne­ne har va­ert en grunn­pi­lar i by­ens ut­vik­ling – en pro­sess som har hatt et kon­stant be­hov for fle­re ar­mer til å ba­ere og ben til å løpe. De job­ber hver enes­te dag, og noen gan­ger net­ter også. De er fan­get ne­derst på den so­sia­le sti­gen og of­rer seg for en ver­den som nek­ter å an­er­kjen­ne dem.

I åre­nes løp har imid­ler­tid løn­nin­ge­ne og pri­sen på å frak­te va­rer økt grad­vis. Og ar­bei­der­ne har fått en kom­pen­sa­sjon, en be­skje­den inn­tekt, for sin inn­sats. Byen, som hi­ger etter nye inn­byg­ge­re, har i noen til­fel­ler gitt dem en plass i sam­fun­net. Noen har va­ert i stand til å kjø­pe seg en lei­lig­het.

Inn­tek­ten de­res ga­ran­te­rer dem en bed­re leve­stan­dard enn hjem­me på lands­byg­da. Li­ke­vel sen­der de meste­par­ten av løn­nin­ge­ne hjem. De fi­nan­sie­rer gjen­opp­byg­gin­gen av hu­se­ne i hjem­by­ene og i lands­by­ene sine for å sik­re seg en be­ha­ge­lig pen­sjo­nist­til­va­er­el­se. Men dis­se pen­ge­ne har også i stor grad kom­met bar­na de­res til gode, som har vokst opp på lands­byg­da hos beste­for­eld­re­ne, men som har fått gå på sko­le og ikke måt­tet job­be på åke­ren.

Vokst opp uten for­eld­re­ne. Bar­na ser sjel­den for­eld­re­ne mer enn en gang i året. Det er for sjel­den til vir­ke­lig å kjen­ne dem, men nok til å bli vant til li­vet i byen. Når bar­na vokser opp, hå­per de fles­te på å bo i en by. Det­te er en ra­di­kal om­velt­ning. Og når de unge min­gon­ge­ne om­si­der er gam­le nok og flyt­ter til by­ene, er det ikke len­ger for å byg­ge by­ene, men for å bo der. De sve­ver mel­lom to ver­de­ner: De er hver­ken lands­by­bo­ere el­ler helt ur­ba­ne ennå. De fø­ler be­hov for å hol­de sam­men og å se like ut. De fin­ner opp sine egne ko­der og uni­for­mer. Sir­li­ge for­seg­gjor­te hår­svei­ser er en del av min­gong-sti­len.

Vans­ke­lig in­te­gre­ring. Dis­se unge men­nes­ke­ne ble født i en ver­den midt i de ver­ste om­velt­nin­ge­ne, en ver­den dømt til å for­svin­ne. For dem er for­and­rin­ge­ne først og fremst kaos. Fa­mi­li­en er blant de få be­stå­en­de re­fe­ranse­ram­me­ne. Men de­res for­eld­re har job­bet hardt, og mens de har byg­get det nye Ki­na, har de ikke hatt tid og mu­lig­het til å leve el­ler ta vare på bar­na sine. De har gitt sine barn en ma­te­ri­ell vel­stand – de har gitt dem alt de kan øns­ke seg. Men det har en bi­smak.

Mo­der­ni­te­ten har ikke over­vun­net ga­pet mel­lom bar­na av min­gon­ge­ne og bar­na til by­be­folk­nin­gen. Men det fin­nes ett om­rå­de av fel­les for­stå­el­se – ett om­rå­de hvor de mø­tes: i mu­sik­ken, den ty­pen mu­sikk med trom­mer som slår gjen­nom tromme­hin­nen, som sleg­gen og ham­me­ren i de­res barn­doms kjen­nings­me­lo­di. Mu­sik­ken spil­les av rocke­band som De­mo­lition Moon, som ikke egent­lig er fra lands­byg­da len­ger, men hel­ler ikke helt ur­bant, som har gått seg litt vill på vei­en mot drøm­men om suk­sess.

En ny by ble født. Man får sjel­den mu­lig­he­ten til å se at en by blir født. Da jeg be­gyn­te ar­bei­det mitt i Chongqing, så jeg for meg de be­skje­dent kled­de an­leggs­ar­bei­der­ne i 1930-tal­lets

New York, som spis­te lunsj på en stål­bjel­ke på en halv­fer­dig sky­skra­per. I lom­men had­de jeg «Son Ex­cel­len­ce Eugè­ne Rou­gon» av Émi­le Zo­la, som de­tal­jert be­skri­ver Haus­s­manns for­vand­ling av «det nye Pa­ris». Den frems­te am­bi­sjo­nen min var å ska­pe et pa­ral­lelt ar­beid som do­ku­men­ter­te «det nye Ki­na» som ble byg­get foran meg.

Jeg dro til Chongqing førs­te gang i 2010 for å se hva som var igjen av det gam­le Ki­na, en arv som i sta­dig stør­re grad ble spist opp av det nye. Mitt pro­sjekt gikk ut på å fan­ge den tra­gis­ke eks­pro­prie­rin­gen av nabo­lag som skul­le jev­nes med jor­den. Inn­byg­ger­ne ble re­vet bort fra sitt liv, sitt hjem og sine na­bo­er. Jeg sup­pler­te det­te ar­bei­det ved å se på ar­bei­der­ne som var tvun­get til å for­la­te sitt tid­li­ge­re hjem på lands­byg­da, for å bo på over­fyl­te sove­sa­ler, etter­som byg­gin­gen av den nye byen be­gyn­te. Chongqing had­de frem­de­les as­pek­ter av den pro­vin­si­el­le byen den en gang had­de va­ert, men den sva­ert ras­ke ut­vik­lin­gen van­net raskt ut den­ne ar­ven. Myn­dig­he­te­nes av­gjø­rel­se om å byg­ge en stor­by, midt mel­lom fjel­le­ne og inn­hyl­let i tåke, gjor­de at be­folk­nin­gen steg raskt fra to mil­lio­ner til 15 mil­lio­ner i lø­pet av 25 år.

Sen­der nes­ten alle pen­ge­ne hjem. Un­der min tid i Chongqing møt­te jeg de sis­te inn­byg­ger­ne i Shi Ba Ti-om­rå­det, det his­to­ris­ke sen­trum av Chongqing, som se­ne­re er jev­net med jor­den. Over­ras­ken­de fant jeg ut at folks frust­ra­sjon ikke hand­let om ta­pet av minner og li­vet de kjen­te, men om en fø­lel­se av utål­mo­dig­het for­di ut­vik­lin­gen ikke gikk raskt nok sam­men­lig­net med res­ten av lan­det.

Det som fa­sci­ner­te meg mest var mø­te­ne med min­gon­ge­ne, el­ler mi­grant­ar­bei­der­ne. De bod­de i en ubrukt byg­ning i Shi Ba Ti som de selv holdt på å rive. De lev­de et hardt liv, men løn­nin­ge­ne var gode. Men i ste­det for å bru­ke dis­se pen­ge­ne til å nyte li­vet i byen, vil­le de hel­ler sen­de dem til­ba­ke til lands­byen for å byg­ge et hus hvor de kun­ne til­brin­ge al­der­dom­men, og ikke minst bi­dra til at bar­na og de eld­re kun­ne slip­pe å job­be på jor­de­ne. Jeg ble med dem hjem til lands­byen un­der ki­ne­sisk nytt­år, den enes­te fe­rien de har. Det var trist å se at dis­se ar­bei-

der­ne na­er­mest var som ukjen­te for sine egne barn. Sam­ti­dig var det dis­se ar­bei­der­ne som had­de med seg nye le­ker, Ip­hone og sma­ken av by­li­vet til lands­byg­da. Det­te gjør at den unge ru­ra­le ge­ne­ra­sjo­nen be­fin­ner seg så langt fra sine for­eld­re, men li­ke­vel så na­er by­ene.

Vil bli i byen. De førs­te min­gon­ge­ne flyt­tet til by­ene på 1980-tal­let, og noen av bar­na de­res er nå voks­ne. Dis­se bar­na er igjen blitt min­gon­ger, men de­res mål er ikke å ven­de til­ba­ke til lands­byg­da og for­bli bøn­der som de­res for­eld­re. Det er å bli en del av byen. Byen har nå et nytt sug etter bøn­der, men ikke bare til å byg­ge høy­blok­ker, men til å bo i dem.

In­te­gra­sjo­nen av dis­se im­mi­gran­te­ne er ikke lett. De­res fas­te holde­punk­ter er knust i mye stør­re grad enn for by­be­folk­nin­gen, men de er nødt til å over­vin­ne det­te, om­fav­ne mo­der­ni­te­ten og gjen­opp­fin­ne seg selv. De opp­da­ger nye livs­sti­ler, nye gle­der og nye hobby­er. Ver­den rundt er mi­gran­ter fra lands­byg­da blitt in­te­grert i byer – de har kjøpt Ip­ho­ner og kjørt på mo­tor­vei­er, men må­ten unge min­gon­ger ut­tryk­ker seg på gjen­nom utro­li­ge hår­fri­sy­rer og stil, er helt unik. Le­ter etter sin plass. His­to­ri­en til Chongqing er his­to­ri­en om Qing-fa­mi­li­en som bor i nye mo­dul­blok­ker, iføl­ge ut­byg­ger­nes si­der. Det er his­to­ri­en om Mr. Wang og hans grup­pe ar­bei­de­re som ri­ver gam­le hus og som en sjel­den gang ny­ter et fiske­mål­tid. Det er his­to­ri­en om We­ny­in som lø­per mens han ba­erer farge­rike le­ker til by­ens bu­tik­ker. Det er his­to­ri­en til He Long, den tren­dy fri­sø­ren som alle de an­sat­te ved kara­oke­ba­re­ne bru­ker. Det er his­to­ri­en om Mang Juan, den tid­li­ge­re min­gon­gen som krys­set det vest­li­ge Ki­na for å spil­le på Nuts, by­ens my­tis­ke un­der­grunns­klubb.

En­ten de er min­gon­ger el­ler by­bo­ere, er de 15 mil­lio­ner inn­byg­ger­ne i Chongqing i ferd med å til­pas­se seg mo­der­ni­te­ten og tre inn i for­bruks­sam­fun­net. Frem­for alt le­ter de alle etter sin plass i den­ne nye ver­de­nen.

In­gen har la­ert dem hvor­dan det skal gjø­res, og his­to­ri­en de­res fort­set­ter.

Alle foto: JULIEN HAZEMANN

Min­gon­ger, ar­beidsmi­gran­ter fra lands­byg­da, frak­ter va­rer i for­ret­nings­dis­trik­tet Chao­ti­an­men i sen­trum av Chongqing. Tra­di­sjo­nelt har by­ens ba­ere­re, bang­bang, frak­tet va­rer ved hjelp av en bam­bus­stokk (bang) over skuld­re­ne på grunn av alle trap­pe­ne i sen­trum, men i dag er gate­bil­det end­ret, og tral­ler er blitt van­li­ge­re.

Wang, den yngs­te av de an­sat­te ved He Longs fri­sør­sa­long, vas­ker hå­ret til en stam­kun­de som er an­satt i en av kara­oke­ba­re­ne i om­rå­det. Han har ak­ku­rat be­gynt i la­ere og vil ikke få klip­pe el­ler style hår før om to–tre år. An­nen ge­ne­ra­sjon min­gon­ger sø­ker seg til job­ber som ikke er like fy­sisk kre­ven­de som de for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen tok.

Shi Kun er an­satt i en natt­klubb be­lig­gen­de i Deyi Fashion Mall, et shop­ping­sen­ter hvor de unge inn­flyt­ter­ne fra lands­byg­da opp­hol­der seg mye, etter hvert som de har fått en mer tren­dy, ur­ban livs­stil.

På 30 år har ti­talls tu­sen høye bo­lig­blok­ker vokst frem i Chongqing. Tid­li­ge­re var det bare små tre­hus uten inn­lagt vann i byen. Li­ke­vel er kon­tras­ten til de land­li­ge om­rå­de­ne rundt byen enda mer slå­en­de. For de unge min­gon­ge­ne er det et ra­di­kalt sprang inn i mo­der­ni­te­ten. Det var for­eld­re­ne de­res som byg­get byen, men nå må an­nen ge­ne­ra­sjon min­gon­ger la­ere å leve i den.

Li Jia­bao job­ber med å rive et gam­melt hus i Chongqing. Han kom hit som «bonde­ar­bei­der» fra Guan­guan, Deng Xiao Pings føde­by, i Sichuan-pro­vin­sen.

Yang Zhong­li­ang svin­ger søn­nen sin i en sei­ers­dans på top­pen av va­re­ne de har frak­tet til Chongqing. De fei­rer at de­res størs­te last det­te året,10 000 sek­ker med korn, er kom­met vel frem. Fa­mi­li­en Yang ei­er laste­bå­ten som de bru­ker til å frak­te va­rer på Yangt­ze-el­ven, mel­lom Chongqing og Shang­hai. Fa­mi­li­en på åt­te per­soner – beste­far, beste­mor, to søn­ner, en dat­ter og hen­nes mann, og to barne­barn – bor om bord i bå­ten og mø­ter sjel­den and­re men­nes­ker enn brygge­sjau­er­ne som las­ter og los­ser va­re­ne de frak­ter.

Stran­den Ciqikou fyl­les med men­nes­ker en tå­ke­te søn­dag i mars. Hver vår, rundt mars, syn­ker vann­stan­den i el­ven Jialing, og en slags strand kom­mer til syne i et par uker før vann­stan­den sti­ger igjen. Stran­den lig­ger ved en ut­ran­gert bro midt i Chongqing, men her­fra blir mil­lion­byen bare en vag stri­pe i ho­ri­son­ten.I man­ge­len på and­re til­gjen­ge­li­ge fri­lufts­al­ter­na­ti­ver, er det­te etter hvert blitt et po­pu­la­ert ut­farts­sted i hel­ge­ne.

En mid­del­klasse­fa­mi­lie er på vei til stran­den Ciqikou en søn­dag i mars. Stran­den lig­ger midt i byen Chongqing.

For noen år si­den var det noen som fant på å set­te opp pa­ra­sol­ler, noen sto­ler og bord på stran­den Ciqikou. De be­gyn­te å sel­ge te og kort­stok­ker, og folk kom.

Inn­flyt­te­de ung­dom fra lands­byg­da spil­ler bil­jard sam­men med unge som er vokst opp i byen, i et gam­mel­dags kjøpe­sen­ter i Chongqing. Det er skar­pe skille­lin­jer mel­lom de to ung­doms­grup­pe­ne, men noen fel­les møte­plas­ser fin­nes.

An­sat­te ved en Piz­za Hut-res­tau­rant i Jie Fang Bei har jobb­strekk før de star­ter på sitt skift i res­tau­ran­ten. An­nen­ge­ne­ra­sjons min­gon­ger fore­trek­ker ser­vi­tør­job­ber frem­for job­ber på en bygge­plass, som er har­de­re og mer skit­tent ar­beid – og len­ger borte fra­a­duegnupsult­se2r0e1n8de by­kjer­nen.inn­sikt

Li Bei­na har job­bet ved den­ne res­tau­ran­ten i seks må­ne­der, si­den hun kom til Chongqing fra en li­ten lands­by i Sichuan. For an­nen ge­ne­ra­sjon min­gon­ger er ikke byen bare et mid­del for å for­bed­re leve­stan­dar­den for fa­mi­li­en på lands­byg­da, men et sted hvor de byg­ger seg et eget liv. De har bed­re ut­dan­nel­se enn sine for­eld­re, første­ge­ne­ra­sjons min­gon­ge­ne, og kre­ver i stør­re grad å få ta del i «det nye Ki­na». Li­ke­vel hø­rer de ikke helt hjem­me i by­ene, og er fan­get mel­lom to ver­de­ner.

I for­grun­nen ser man Shi Ba Ti-dis­trik­tet slik det så ut i 2013. I bak­grun­nen ru­ver sky­skra­per­ne i Jie Fang Bei. Byg­gin­gen av dis­se høy­blok­ke­ne krev­de ar­beids­inn­sat­sen til tu­sen­vis av min­gon­ger. Shi Ba Ti, det his­to­ris­ke sen­trum av Chongqing, er se­ne­re blitt re­vet.

Wang (t.h.) er 17 år gam­mel. Han og to kol­le­ger job­ber i He Longs fri­sør­sa­long. I til­legg til løn­nin­gen han be­ta­ler dem, gir han dem også hus­ly. Lei­lig­he­te­ne er et sym­bol på mo­der­ne, ur­ban livs­stil. De re­pre­sen­te­rer en be­ty­de­lig for­bed­ring fra leve­stan­dar­den på lands­byg­da, men kan ofte min­ne om sove­sa­le­ne som for­eld­re­ne de­res– den førs­te ge­ne­ra­sjon min­gon­ger – bod­de på.

He Long og dat­te­ren Ying til­brin­ger en dag i en for­nøy­el­ses­park. Han er fri­sør og dri­ver sin egen sa­long i Chongqing, men har reist hjem til lands­byen sin i for­bin­del­se med ki­ne­sisk nytt­år. Det­te er enes­te gang i året han ser den nå fem år gam­le dat­te­ren sin, som vokser opp hos for­eld­re­ne hans på lands­byg­da.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.