MINGONG, DET ARBEIDENDE FOLKET.

Flere hundre millioner kinesere har i løpet av 30 år flyttet fra landsbygda til byene for å bygge «Det nye Kina», som i byen Chongqing. Og på landsbygda vokser barna deres opp uten foreldre.

Nå er mange av barna blitt voksne, og også de flytter til byene. Men de har ingen planer om å vende tilbake.

Chongqing, Kina. Da Deng Xiaoping åpnet opp den kinesiske økonomien på 1980-tallet – og la til rette for overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi – var det flere hundre millioner landsbyboere som forlot landsbygda til fordel for byene for å rive det gamle og bygge nytt. Disse landsbyboerne kalles mingong, «arbeidsfolket», og er Kinas migrantarbeidere og billige arbeidskraft.

Som ofre for alle tenkelige former for sosial undertrykkelse, har de bygget det nye Kina – uten å ha hatt tid og mulighet til å leve eller ta vare på barna sine. De over 250 millioner mingongene som lever over hele Kina, er praktisk talt utlendinger i sitt eget land. Fotograf Julien Hazemann har vaert vitne til hvordan de rev og gjenoppbygde Chongqing, «byen i tåken».

Chongqing, en by kilt inn mellom fjellene i det sentrale Kina, reiste seg der elvene Jilaling og Yangtse, Kinas viktigste elv, møtes. Etter å ha vokst i 30 år, er det i dag en storby med cirka 15 millioner innbyggere. Byen er bygget av mingonger.

Trappebyen. Der de to elvene møtes, danner de en slags halvøy. Det er hjertet av Chongqing. Ytterst på tuppen er Chaotianmen, som har vaert den viktigste innfallsporten til byen i flere århundrer. Det er her skip laster og losser varene om bord.

På grunn av byens topografi er byen bygget av trapper. Det betyr at den eneste måten å frakte varer mellom båtene og byen på, var på ryggen til sterke menn. Chongqings siste baerere bruker fremdeles bambusstokker, vanligvis kalt bang, til å baere varene på. Derfor har baererne selv fått navnet bangbang. De er Chongqings varemerke. Og i likhet med arbeiderne på byens byggeplasser kommer også de gjenvaerende bangbangene fra landsbygda i Kina.

På 00-tallet, da hundrevis av fasjonable butikker blomstret opp over hele Chaotianmen, ble byen en del av forbrukssamfunnet. Chongqing kan takke bangbangene og mingongene og deres harde arbeid for at den er blitt en moderne by. Disse mennene har vaert en grunnpilar i byens utvikling – en prosess som har hatt et konstant behov for flere armer til å baere og ben til å løpe. De jobber hver eneste dag, og noen ganger netter også. De er fanget nederst på den sosiale stigen og ofrer seg for en verden som nekter å anerkjenne dem.

I årenes løp har imidlertid lønningene og prisen på å frakte varer økt gradvis. Og arbeiderne har fått en kompensasjon, en beskjeden inntekt, for sin innsats. Byen, som higer etter nye innbyggere, har i noen tilfeller gitt dem en plass i samfunnet. Noen har vaert i stand til å kjøpe seg en leilighet.

Inntekten deres garanterer dem en bedre levestandard enn hjemme på landsbygda. Likevel sender de mesteparten av lønningene hjem. De finansierer gjenoppbyggingen av husene i hjembyene og i landsbyene sine for å sikre seg en behagelig pensjonisttilvaerelse. Men disse pengene har også i stor grad kommet barna deres til gode, som har vokst opp på landsbygda hos besteforeldrene, men som har fått gå på skole og ikke måttet jobbe på åkeren.

Vokst opp uten foreldrene. Barna ser sjelden foreldrene mer enn en gang i året. Det er for sjelden til virkelig å kjenne dem, men nok til å bli vant til livet i byen. Når barna vokser opp, håper de fleste på å bo i en by. Dette er en radikal omveltning. Og når de unge mingongene omsider er gamle nok og flytter til byene, er det ikke lenger for å bygge byene, men for å bo der. De svever mellom to verdener: De er hverken landsbyboere eller helt urbane ennå. De føler behov for å holde sammen og å se like ut. De finner opp sine egne koder og uniformer. Sirlige forseggjorte hårsveiser er en del av mingong-stilen.

Vanskelig integrering. Disse unge menneskene ble født i en verden midt i de verste omveltningene, en verden dømt til å forsvinne. For dem er forandringene først og fremst kaos. Familien er blant de få bestående referanserammene. Men deres foreldre har jobbet hardt, og mens de har bygget det nye Kina, har de ikke hatt tid og mulighet til å leve eller ta vare på barna sine. De har gitt sine barn en materiell velstand – de har gitt dem alt de kan ønske seg. Men det har en bismak.

Moderniteten har ikke overvunnet gapet mellom barna av mingongene og barna til bybefolkningen. Men det finnes ett område av felles forståelse – ett område hvor de møtes: i musikken, den typen musikk med trommer som slår gjennom trommehinnen, som sleggen og hammeren i deres barndoms kjenningsmelodi. Musikken spilles av rockeband som Demolition Moon, som ikke egentlig er fra landsbygda lenger, men heller ikke helt urbant, som har gått seg litt vill på veien mot drømmen om suksess.

En ny by ble født. Man får sjelden muligheten til å se at en by blir født. Da jeg begynte arbeidet mitt i Chongqing, så jeg for meg de beskjedent kledde anleggsarbeiderne i 1930-tallets

New York, som spiste lunsj på en stålbjelke på en halvferdig skyskraper. I lommen hadde jeg «Son Excellence Eugène Rougon» av Émile Zola, som detaljert beskriver Haussmanns forvandling av «det nye Paris». Den fremste ambisjonen min var å skape et parallelt arbeid som dokumenterte «det nye Kina» som ble bygget foran meg.

Jeg dro til Chongqing første gang i 2010 for å se hva som var igjen av det gamle Kina, en arv som i stadig større grad ble spist opp av det nye. Mitt prosjekt gikk ut på å fange den tragiske eksproprieringen av nabolag som skulle jevnes med jorden. Innbyggerne ble revet bort fra sitt liv, sitt hjem og sine naboer. Jeg supplerte dette arbeidet ved å se på arbeiderne som var tvunget til å forlate sitt tidligere hjem på landsbygda, for å bo på overfylte sovesaler, ettersom byggingen av den nye byen begynte. Chongqing hadde fremdeles aspekter av den provinsielle byen den en gang hadde vaert, men den svaert raske utviklingen vannet raskt ut denne arven. Myndighetenes avgjørelse om å bygge en storby, midt mellom fjellene og innhyllet i tåke, gjorde at befolkningen steg raskt fra to millioner til 15 millioner i løpet av 25 år.

Sender nesten alle pengene hjem. Under min tid i Chongqing møtte jeg de siste innbyggerne i Shi Ba Ti-området, det historiske sentrum av Chongqing, som senere er jevnet med jorden. Overraskende fant jeg ut at folks frustrasjon ikke handlet om tapet av minner og livet de kjente, men om en følelse av utålmodighet fordi utviklingen ikke gikk raskt nok sammenlignet med resten av landet.

Det som fascinerte meg mest var møtene med mingongene, eller migrantarbeiderne. De bodde i en ubrukt bygning i Shi Ba Ti som de selv holdt på å rive. De levde et hardt liv, men lønningene var gode. Men i stedet for å bruke disse pengene til å nyte livet i byen, ville de heller sende dem tilbake til landsbyen for å bygge et hus hvor de kunne tilbringe alderdommen, og ikke minst bidra til at barna og de eldre kunne slippe å jobbe på jordene. Jeg ble med dem hjem til landsbyen under kinesisk nyttår, den eneste ferien de har. Det var trist å se at disse arbei-

derne naermest var som ukjente for sine egne barn. Samtidig var det disse arbeiderne som hadde med seg nye leker, Iphone og smaken av bylivet til landsbygda. Dette gjør at den unge rurale generasjonen befinner seg så langt fra sine foreldre, men likevel så naer byene.

Vil bli i byen. De første mingongene flyttet til byene på 1980-tallet, og noen av barna deres er nå voksne. Disse barna er igjen blitt mingonger, men deres mål er ikke å vende tilbake til landsbygda og forbli bønder som deres foreldre. Det er å bli en del av byen. Byen har nå et nytt sug etter bønder, men ikke bare til å bygge høyblokker, men til å bo i dem.

Integrasjonen av disse immigrantene er ikke lett. Deres faste holdepunkter er knust i mye større grad enn for bybefolkningen, men de er nødt til å overvinne dette, omfavne moderniteten og gjenoppfinne seg selv. De oppdager nye livsstiler, nye gleder og nye hobbyer. Verden rundt er migranter fra landsbygda blitt integrert i byer – de har kjøpt Iphoner og kjørt på motorveier, men måten unge mingonger uttrykker seg på gjennom utrolige hårfrisyrer og stil, er helt unik. Leter etter sin plass. Historien til Chongqing er historien om Qing-familien som bor i nye modulblokker, ifølge utbyggernes sider. Det er historien om Mr. Wang og hans gruppe arbeidere som river gamle hus og som en sjelden gang nyter et fiskemåltid. Det er historien om Wenyin som løper mens han baerer fargerike leker til byens butikker. Det er historien til He Long, den trendy frisøren som alle de ansatte ved karaokebarene bruker. Det er historien om Mang Juan, den tidligere mingongen som krysset det vestlige Kina for å spille på Nuts, byens mytiske undergrunnsklubb.

Enten de er mingonger eller byboere, er de 15 millioner innbyggerne i Chongqing i ferd med å tilpasse seg moderniteten og tre inn i forbrukssamfunnet. Fremfor alt leter de alle etter sin plass i denne nye verdenen.

Ingen har laert dem hvordan det skal gjøres, og historien deres fortsetter.

Alle foto: JULIEN HAZEMANN Mingonger, arbeidsmigranter fra landsbygda, frakter varer i forretningsdistriktet Chaotianmen i sentrum av Chongqing. Tradisjonelt har byens baerere, bangbang, fraktet varer ved hjelp av en bambusstokk (bang) over skuldrene på grunn av alle trappene i sentrum, men i dag er gatebildet endret, og traller er blitt vanligere.

Wang, den yngste av de ansatte ved He Longs frisørsalong, vasker håret til en stamkunde som er ansatt i en av karaokebarene i området. Han har akkurat begynt i laere og vil ikke få klippe eller style hår før om to–tre år. Annen generasjon mingonger søker seg til jobber som ikke er like fysisk krevende som de foreldregenerasjonen tok.

Shi Kun er ansatt i en nattklubb beliggende i Deyi Fashion Mall, et shoppingsenter hvor de unge innflytterne fra landsbygda oppholder seg mye, etter hvert som de har fått en mer trendy, urban livsstil.

På 30 år har titalls tusen høye boligblokker vokst frem i Chongqing. Tidligere var det bare små trehus uten innlagt vann i byen. Likevel er kontrasten til de landlige områdene rundt byen enda mer slående. For de unge mingongene er det et radikalt sprang inn i moderniteten. Det var foreldrene deres som bygget byen, men nå må annen generasjon mingonger laere å leve i den.

Li Jiabao jobber med å rive et gammelt hus i Chongqing. Han kom hit som «bondearbeider» fra Guanguan, Deng Xiao Pings fødeby, i Sichuan-provinsen.

Yang Zhongliang svinger sønnen sin i en seiersdans på toppen av varene de har fraktet til Chongqing. De feirer at deres største last dette året,10 000 sekker med korn, er kommet vel frem. Familien Yang eier lastebåten som de bruker til å frakte varer på Yangtze-elven, mellom Chongqing og Shanghai. Familien på åtte personer – bestefar, bestemor, to sønner, en datter og hennes mann, og to barnebarn – bor om bord i båten og møter sjelden andre mennesker enn bryggesjauerne som laster og losser varene de frakter.

Stranden Ciqikou fylles med mennesker en tåkete søndag i mars. Hver vår, rundt mars, synker vannstanden i elven Jialing, og en slags strand kommer til syne i et par uker før vannstanden stiger igjen. Stranden ligger ved en utrangert bro midt i Chongqing, men herfra blir millionbyen bare en vag stripe i horisonten.I mangelen på andre tilgjengelige friluftsalternativer, er dette etter hvert blitt et populaert utfartssted i helgene.

En middelklassefamilie er på vei til stranden Ciqikou en søndag i mars. Stranden ligger midt i byen Chongqing.

For noen år siden var det noen som fant på å sette opp parasoller, noen stoler og bord på stranden Ciqikou. De begynte å selge te og kortstokker, og folk kom.

Innflyttede ungdom fra landsbygda spiller biljard sammen med unge som er vokst opp i byen, i et gammeldags kjøpesenter i Chongqing. Det er skarpe skillelinjer mellom de to ungdomsgruppene, men noen felles møteplasser finnes.

Ansatte ved en Pizza Hut-restaurant i Jie Fang Bei har jobbstrekk før de starter på sitt skift i restauranten. Annengenerasjons mingonger foretrekker servitørjobber fremfor jobber på en byggeplass, som er hardere og mer skittent arbeid – og lenger borte fraaduegnupsultse2r0e1n8de bykjernen.innsikt

Li Beina har jobbet ved denne restauranten i seks måneder, siden hun kom til Chongqing fra en liten landsby i Sichuan. For annen generasjon mingonger er ikke byen bare et middel for å forbedre levestandarden for familien på landsbygda, men et sted hvor de bygger seg et eget liv. De har bedre utdannelse enn sine foreldre, førstegenerasjons mingongene, og krever i større grad å få ta del i «det nye Kina». Likevel hører de ikke helt hjemme i byene, og er fanget mellom to verdener.

I forgrunnen ser man Shi Ba Ti-distriktet slik det så ut i 2013. I bakgrunnen ruver skyskraperne i Jie Fang Bei. Byggingen av disse høyblokkene krevde arbeidsinnsatsen til tusenvis av mingonger. Shi Ba Ti, det historiske sentrum av Chongqing, er senere blitt revet.

Wang (t.h.) er 17 år gammel. Han og to kolleger jobber i He Longs frisørsalong. I tillegg til lønningen han betaler dem, gir han dem også husly. Leilighetene er et symbol på moderne, urban livsstil. De representerer en betydelig forbedring fra levestandarden på landsbygda, men kan ofte minne om sovesalene som foreldrene deres– den første generasjon mingonger – bodde på.

He Long og datteren Ying tilbringer en dag i en fornøyelsespark. Han er frisør og driver sin egen salong i Chongqing, men har reist hjem til landsbyen sin i forbindelse med kinesisk nyttår. Dette er eneste gang i året han ser den nå fem år gamle datteren sin, som vokser opp hos foreldrene hans på landsbygda.