Mora­les' Bo­li­via: Høyt oppe.

Aftenposten Innsikt - - SØR-AMERIKA - JAN CHRISTOPH WIECHMANN PETER BAUZA

En rei­se med tau­ba­nen fra det fat­ti­ge El Al­to og ned til vel­stå­en­de Zo­na Sur i La Paz il­lust­re­rer de sto­re for­skjel­le­ne i Bo­li­via – men også end­rin­ge­ne som er skjedd de sis­te åre­ne un­der kon­ti­nen­tets lengst sit­ten­de le­der Evo Mora­les.

Sør-ame­ri­kas fat­tigs­te land er i dag det bes­te på å be­kjem­pe fat­tig­dom. Lan­det som en­gang var na­er ban­ke­rott, har i dag det størs­te bud­sjett­over­skud­det på kon­ti­nen­tet, og Bo­li­via har nå en høy­ere an­del kvin­ner i par­la­men­tet enn land som Tysk­land el­ler USA – 53,1 pro­sent.

4100 m.o.h. Sta­sjon: Plaza La Paz

Jom­fru­tu­ren. Skal man tro Bo­li­vias pre­si­dent Evo Mora­les, er det to bo­li­vi­ans­ke gi­gan­ter som mø­tes 4100 me­ter over ha­vet i slum­byen El Al­to den­ne sol­fyl­te søn­dags­mor­ge­nen. Den ene er den nye tau­ba­nen – som al­le­re­de ut­gjør den fjer­de lin­jen i ver­dens størs­te tau­bane­nett­verk, et sym­bol på det nye over­ta­ket til det­te tid­li­ge­re, så fat­ti­ge lan­det i An­des­fjel­le­ne.

Den and­re er den førs­te pas­sa­sje­ren på lin­jens jom­fru­tur: Juan Evo Mora­les Ay­ma, den av pre­si­den­te­ne i da­gens Sør-ame­ri­ka som har sit­tet lengst ved mak­ten, et sym­bol på den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen og den ved­va­ren­de øko­no­mis­ke boom­en i lan­det, på styr­king av ret­tig­he­te­ne for lan­dets ur­folk, le­ga­li­se­ring av ko­ka­land­bruk, barne­ar­beid, flam­men­de anti­ka­pi­ta­lis­me og mind­re flam­men­de anti­ka­pi­ta­lis­me, blant vel­dig mye an­net.

Pre­si­den­ten in­spi­se­rer den nye sta­sjo­nen og ven­der seg så mot gu­de­ne. Un­der inn­vi­el­ses­se­re­mo­ni­en leg­ger han – i tråd med ur­fol­ks tra­di­sjo­ner – et dødt lama­fos­ter, noen koka­bla­der og al­ko­hol på bak­ken. Det er hans takk­si­gel­se til Pa­cha­ma­ma, Mo­der jord. Mer enn det ri­tu­el­le hand­ler det om hans egen ster­ke tro på at tau­ba­nen ikke vil vir­ke uten en vel­sig­nel­se fra oven. Slik har det over­jor­dis­ke fått en plass i sta­tens an­lig­gen­der.

«Tau­ba­nen har gitt oss en plass i ver­den», med­de­ler Mora­les. «Vårt Te­le­fé­rico-nett­verk er det størs­te i hele ver­den og ope­re­rer i den størs­te av ver­dens høy­est­lig­gen­de byer.»

Det­te er en søn­dag lik dem Bo­li­via har opp­levd jevn­lig de sis­te ti åre­ne: inn­vi­el­se av nye tau­ba­ner, nye vei­er, nye fot­ball­sta­dio­ner, nytt navn på lan­det, ny grunn­lov, snart kan­skje også ny atom­kraft. Etter at Evo Mora­les, som til­hø­rer det bo­li­vi­ans­ke ur­fol­ket Ay­ma­ra, kom til mak­ten i 2006, som ver­dens førs­te ur­fol­ks­pre­si­dent da han bare var 46 år gam­mel, har en hel ver­den gjort narr av den enk­le koka­bon­den i ull­gen­ser­ne sine.

Men i lø­pet av sin tid ved mak­ten har han satt sitt av­trykk på lan­det som in­gen tid­li­ge­re pre­si­dent – og sam­ti­dig gitt ver­den mye å la­ere av: Sør­ame­ri­kas fat­tigs­te land er i dag det bes­te på å be­kjem­pe fat­tig­dom. Lan­det i An­des­fjel­le­ne, som en­gang var na­er ban­ke­rott, har i dag det størs­te bud­sjett­over­skud­det på kon­ti­nen­tet. Det su­per­pa­tri­ar­kals­ke Bo­li­via har nå en høy­ere an­del kvin­ner i par­la­men­tet enn land som Tysk­land el­ler USA – 53,1 pro­sent. Pa­cha­ma­mas land har til og med sin egen sa­tel­litt i ver­dens­rom­met: Túpak Kata­ri 1.

«Tau­ba­nen har gitt oss en plass i ver­den.» Bo­li­vias pre­si­dent Evo Mora­les

An­al­fa­be­tis­men i Bo­li­via er blitt re­du­sert fra 13 til 3 pro­sent si­den 2005.

Noen kal­ler det rom­skips­ar­ki­tek­tur. Selv kal­ler ar­ki­tek­ten det ur­fol­k­si­den­ti­i­tet.

4100 m.o.h. Sta­sjon: Jach’a Qua­t­hu

Ur­fol­k­s­pa­las­ser. El Al­to har be­stan­dig va­ert den fat­tigs­te byen i Sør-ame­ri­kas fat­tigs­te land. Sett oppe fra tau­bane­gon­do­len strek­ker byen seg som en uen­de­lig, sjel­løs mo­lok av røde mur­steins­røn­ner ut­over høy­fjell­s­pla­tå­et. Men i det sis­te har pa­las­ser på fle­re eta­sjer, i far­ge­ne til bo­li­vi­ans­ke tra­di­sjo­nel­le kla­er, duk­ket opp i ha­vet av rødt. De til­hø­rer den nye mid­del­klas­sen blant ur­folk og blir kalt «cho­lets», en kom­bi­na­sjon av «cha­let/vil­la» og «cholo», et ned­set­ten­de ord for ur­folk. De er byg­get av ar­ki­tekt Fred­dy Ma­ma­ni, den nest mest be­røm­te man­nen i Bo­li­via for ti­den, etter Evo Mora­les.

«Jeg byg­ger inn ur­fol­ks­ele­men­ter alle ste­der», for­kla­rer Ma­ma­ni: «På ta­ket har jeg an­dins­ke kors. St­ende­ne har far­ge­ne til teksti­le­ne vi bru­ker. Spei­le­ne sym­bo­li­se­rer vårt lands dia­man­ter.» Noen kal­ler det rom­skips­ar­ki­tek­tur. Selv kal­ler han det ur­fol­k­s­iden­ti­tet.

Fra ra­dio­er hø­res ny­he­ter på ay­ma­ra og quechua. Ved en kvelds­sko­le på et hjør­ne tar eld­re ur­fol­ks­inn­byg­ge­re in­ten­siv­kurs for å la­ere å lese og skri­ve. An­al­fa­be­tis­men i Bo­li­via er blitt re­du­sert fra 13 til 3 pro­sent si­den 2005. På et kon­tor ved si­den av ko­or­di­ne­rer unge ak­ti­vis­ter en kam­pan­je for å gjø­re Face­bo­ok til­gjen­ge­lig på ay­ma­ra, som snak­kes av mer enn to mil­lio­ner men­nes­ker. I det 21. år­hund­re har in­gen and­re ur­folk i Sør-ame­ri­ka fått så stor po­li­tisk inn­fly­tel­se som ay­mara­fol­ket i Bo­li­via. Ma­ma­ni vi­ser stolt frem iden­ti­tets­kor­tet sitt, hvor det står at han er ay­ma­ra. I dag har 37 uli­ke bo­li­vi­ans­ke ur­folk sitt eget iden­ti­tets­kort.

Te­le­fé­rico-ba­nen er blitt et sym­bol på det nye lan­det. Ikke bare er den et trans­port­sys­tem, den er også et na­sjo­nalt sam­lings­pro­sjekt.

4000 m.o.h. Sta­sjon: Qha­na Pata

Ut­sik­ten fra gon­do­len. Da Evo Mora­les i sin tid sam­men­lig­net Bo­li­via med Sør-afri­ka un­der apart­heid, skal han etter si­gen­de ha stått her oppe, på en klip­pe. Det er her den enor­me ur­fol­ks­byen El Al­to en­der og åp­ner seg mot byen un­der – re­gje­rin­gens ad­mi­ni­stra­sjons­se­te, La Paz. Her oppe, i den tyn­ne luf­ten, bor ur­fol­ke­ne. Der nede, i den tu­sen me­ter la­ve­re by­de­len Zo­na Sur, bor de rike hvi­te.

På den­ne må­ten er Te­le­fé­rico-ba­nen blitt et sym­bol på det nye lan­det. Ikke bare er den et trans­port­sys­tem, den er også et na­sjo­nalt sam­lings­pro­sjekt. Et møte­sted. En slags opp­dra­gel­ses­an­stalt.

Vic­tor Colo kom­mer ut av fjell­top­pens mor­gen­tåke, han er godt inn­pak­ket i vin­ter­k­la­er. Colo er en ny bo­li­via­ner, slik Mora­les har øns­ket å ska­pe dem. Han bor øverst i El Al­to og job­ber rundt tu­sen me­ter len­ger nede, for det øster­riks­ke tau­bane­sel­ska­pet Dop­pel­mayr, som byg­ger Te­le­fé­rico-nett­ver­ket.

Før tau­bane­sys­te­met ble satt i drift i 2014, bruk­te Colo to ti­mer på å rei­se fra dra­bant­byen San Luis II til ar­beids­plas­sen i Zo­na Sur. Han tok mini­bus­se­ne som snirk­ler seg ned i byen langs tett tra­fik­ker­te og svin­ge­te vei­er. I dag er han frem­me etter 40 mi­nut­ter med tau­ba­nen. «Hver dag fly­ter jeg gjen­nom luf­ten. Det­te er vår him­mels­ke un­der­grunns­bane.»

Han an­ser seg selv om en gjen­nom­snitt­lig bo­li­via­ner: ur­folk, to barn, in­gen for­mell ut­dan­nel­se

(«ak­ku­rat som ka­me­rat Evo»), men stor en­tu­si­as­me

(«ak­ku­rat som ka­me­rat Evo»). Colo voks­te opp i fat­tig­dom og måt­te ar­bei­de som barn. Som så man­ge and­re i land­bru­ket og gruve­in­du­stri­en, slo han seg ned som ar­beidsmi­grant langs kan­ten av El Al­to. Og som mil­lio­ner av bo­li­via­ne­re reis­te han se­ne­re for å job­be i den ar­gen­tins­ke tekstil­in­du­stri­en, hvor han ble ut­nyt­tet og vend­te ut­mat­tet og lut­fat­tig til­ba­ke. Men nå het ikke lan­det hans len­ger Re­pub­lik­ken Bo­li­via, men Estado Plu­ri­nacio­nal de Bo­li­via (Den multi­et­nis­ke sta­ten Bo­li­via). Pl­ut­se­lig var vei­net­tet bed­re enn i Ar­gen­ti­na, fi­nan­siert av rå­vare­eks­port til Ki­na. Gass­rø­re­nes kob­lin­ger nåd­de hu­set hans, fi­nan­siert av na­sjo­na­li­se­ring av gass­in­du­stri­en.

«Det ble helt av­gjø­ren­de for den bo­li­vi­ans­ke selv­til­li­ten», sier Colo. Selv ar­bei­det han seg opp fra ren­hol­der til bud, an­satt i Dop­pel­mayr, som er like kjent i Bo­li­via som Mer­ce­des-benz. Si­den 2001 har løn­nen hans dob­let seg, slik som for man­ge av hans lands­menn. Han kom ut av fat­tig­dom da fat­tig­doms­pro­sen­ten sank med 25 pro­sent.

«Men jeg er ikke masist», sier han med hen­vis­ning til Mora­les' so­sia­list­par­ti MAS (Movi­mi­en­to al Socia­lis­mo). «Det er for mye kor­rup­sjon der. Men jeg er en ny mann i et nytt land.»

3700 m.o.h. Sta­sjon: Taypi Uta

Stol­te barn. Noen kilo­me­ter unna, i hjer­tet av La Paz i naer­he­ten av sta­sjo­nen Taypi Uta, har noen barn nett­opp malt fa­sa­den på et hus. Der kan man lese ad­vars­ler mot men­neske­han­del og set­nin­gen «Vi er ikke sek­su­el­le va­rer». På veg­gen i bak­går­den hen­ger et ban­ner med slag­or­det «Vi barn har rett til å ar­bei­de uten å bli ut­nyt­tet». In­ne i rom­me­ne sit­ter barn i al­ders­grup­pen 9 til 15 i en heste­sko, og en jen­te med langt, svart hår som he­ter Ra­quel for­tel­ler noe uvan­lig: «Jeg er tolv år. Jeg har rett til å ar­bei­de.» Foran hen­ne står le­de­ren for work­sho­pen, som er ar­ran­gert av bar­nas egen fag­for­ening UNATSBO (Den bo­li­vi­ans­ke for­enin­gen for ar­bei­den­de barn og ung­dom­mer) som re­pre­sen­te­rer 600 000 barne­ar­bei­de­re i Bo­li­via. «Selv­føl­ge­lig har du rett til det», sier hun. «Må­let vårt er ikke å ta fra deg job­ben. Men du må be­skyt­te deg.»

I work­sho­pen gjen­ska­per bar­na sce­ner fra hver­da­gen: En mann for­sø­ker å kid­nap­pe barn. En kvin­ne­lig ar­beids­gi­ver be­hand­ler dem som sla­ver. En mor sel­ger bar­net sitt til en por­no­ring.

Bar­na la­erer å kjem­pe for sine ret­tig­he­ter. De øver på de rik­ti­ge re­ak­sjo­ne­ne: «Jeg vil ha rett­fer­dig lønn», ro­per de. El­ler: «Jeg går til stats­ad­vo­ka­ten med det­te». For to år si­den tok Evo Mora­les imot dis­se bar­na i pre­si­dent­pa­las­set. Han for­tal­te dem om sitt eget liv: Da han var li­ten, job­bet han som gje­ter og hjalp til med inn­høs­tin­gen. Barne­ar­beid er en del av det å vokse opp i en ur­fol­ks­fa­mi­lie, for­klar­te han. Uten den­ne ar­beids­er­fa­rin­gen vil­le han ald­ri blitt stats­le­der. Og så sa han noe an­net: Barne­ar­beid er et be­grep som kom­mer fra den vest­li­ge ver­den. Det fin­nes 150 ord for ar­beid i ay­ma­ra-språ­ket, men in­gen av dem har noe med tvang å gjø­re.

Bo­li­via var det førs­te lan­det i ver­den til å le­ga­li­se­re barne­ar­beid fra fyl­te ti år, men ar­beid skal led­sa­ges av skole­gang og minste­lønn. Ver­dens­sam­fun­net pro­te­ster­te, UNICEF, re­gje­rin­ger, den in­ter­na­sjo­na­le ar­beids­or­ga­ni­sa­sjo­nen ILO. Men Mora­les lot seg ikke af­fi­se­re. Den nye lo­ven om barne­ar­beid har va­ert i kraft i tre år, men Ra­quel er ikke sik­ker på om den fun­ge­rer etter hen­sik­ten. Noen ar­beids­gi­ve­re gir bare jobb til dem som tar av­stand fra for­enin­gen. Hun har lagt mer­ke til at det er faer­re barn som job­ber i ga­te­ne. Men jen­ter sel­ger fort­satt krop­pen sin. Og gut­ter hand­ler med nar­ko­ti­ka.

For to år si­den tok Evo Mora­les imot barn fra for­enin­gen for barne­ar­bei­de­re i pre­si­dent­pa­las­set. «Barne­ar­beid er en del av det å vokse opp i en ur­fol­ks­fa­mi­lie», for­klar­te han. Og: «Barne­ar­beid er et be­grep som kom­mer fra den vest­li­ge ver­den.»

Det fin­nes 150 ord for ar­beid i ay­ma­ra-språ­ket, men in­gen av dem har noe med tvang å gjø­re.

«Ko­ka­en er vår na­sjo­nal­skatt. Du vil­le ikke for­budt ja­pa­ner­ne å spi­se sushi.» Fag­for­enings­le­der Javier Apa­ri­cio

3700 m.o.h. Sta­sjon: Vill­ar­roel

På ko­ka­mar­ke­det. Tre sta­sjo­ner vi­de­re mot øst hen­ger en mug­gen eim i luf­ten. Den gjen­nom­bo­rer hver mins­te sprekk i hus og bi­ler, den om­gir torg og bygge­plas­ser hvor den nye, hvi­te tau­bane­lin­jen byg­ges. Luk­ten kom­mer fra en mar­keds­hall i åsen, og jo na­er­me­re du kom­mer, jo ster­ke­re blir den, til du fore­stil­ler deg at du står midt i åkre­ne i Yun­gas, det sto­re ko­ka­land­bruks­om­rå­det mot det tro­pis­ke lav­lan­det.

På Vil­la Fá­ti­mas-mar­ke­det pi­ler for­over­bøy­de men­nes­ker gjen­nom de la­by­rin­tis­ke gan­ge­ne, med sek­ker på ryg­gen som er stør­re enn dem selv. De las­ter sek­ke­ne opp på bil­tak, laste­bi­ler og bus­ser og sen­der dem ut i hele lan­det.

Midt i vrim­me­len står en li­ten, tett­bygd mann, han stap­per grøn­ne koka­bla­der inn i kin­ne­ne og su­ger i seg saf­ten.

«For søte for ko­kain», er­k­la­erer han. «Våre Yun­gas-bla­der pas­ser bare til tyg­ging. Skift­ar­bei­der­ne hol­der seg våk­ne len­ger. Stu­den­te­ne kon­sen­tre­rer seg bed­re. De enes­te blade­ne som er eg­net til ko­kain, er de bit­re blade­ne fra Cha­pa­re-om­rå­det, der ka­me­rat Evo var sjef», sier Javier Apa­ri­cio (46), fag­for­enings­le­der slik Evo Mora­les en gang var det – og le­der for 35 000 koka­bøn­der.

«Ko­ka­en er vår na­sjo­nal­skatt. Du vil­le ikke for­budt ja­pa­ner­ne å spi­se sushi.»

For bo­li­via­ner­ne hand­ler ko­ka­pro­duk­sjo­nen om noe stør­re, om et pa­ra­digme­skif­te, slik til­fel­let også er for til­hen­ger­ne av mari­hua­na. De øns­ker å gjø­re koka til noe kult og eks­por­te­re det. Og den bes­te re­kla­men de har, tror Apa­ri­cio, er pre­si­den­ten. For Evo voks­te opp med koka.

Bo­li­via­ne­re tyg­ger koka­bla­der på sko­len, i par­la­men­tet og na­tur­lig­vis også i pre­si­dent­pa­las­set. De tror at koka­bla­de­ne ikke bare hjel­per mot trett­het, men også mot hode­pine og ADHD, mot sy­ke­lig over­vekt og som medi­um for spå­menn. Un­der Mora­les’ re­gje­rings­tid har det ma­gis­ke og mys­tis­ke fått til­ba­ke sin plass i sam­fun­net.

Evos for­gjen­ger brak­te USAS nar­ko­tika­po­li­ti DEA inn i lan­det og be­kjem­pet koka­dyr­kin­gen med para­mi­li­ta­ere styr­ker.

«Jeg plei­de å sove un­der åpen him­mel så de ikke skul­le fin­ne meg, og min kone smug­let blade­ne på krop­pen», sier han og pe­ker mel­lom bei­na sine. Koka­han­de­len har på in­gen måte eks­plo­dert si­den Mora­les tok over mak­ten. Tall fra FN for 2015 vi­ser at det to­ta­le dyrk­nings­om­rå­det av koka var på rundt 20 200 hek­tar, som er mind­re enn i 2003. DEA kre­ver fort­satt stren­ge­re kon­trol­ler, men Mora­les bryr seg som van­lig ikke. Han kas­tet DEA ut av lan­det i 2008.

I dag ka­rak­te­ri­se­rer Det in­ter­na­sjo­na­le penge­fon­det (IMF) Bo­li­vias opp­gang som «ko­los­sal». Vel er Mora­les so­sia­list, men han er også prag­ma­ti­ker. Han er for na­sjo­na­li­se­ring, men bare av 20 nøk­kel­sel­ska­per, ikke av 1200 sel­ska­per, slik til­fel­let har va­ert i Ve­ne­zu­e­la. På sam­me måte som i olje- og gassek­to­ren, får uten­lands­ke sel­ska­per in­nen li­ti­um, sink og gull­ut­vin­ning kun sit­te med 49 pro­sent av ak­sje­ne. På den må­ten for­sø­ker Mora­les en slags tred­je vei. Den lig­ner mer på den skan­di­na­vis­ke mo­del­len enn på den mis­lyk­ke­de la­ti­no­so­sia­lis­men vi har sett i land som Ve­ne­zu­e­la og Ar­gen­ti­na. De so­sia­le for­hol­de­ne i Bo­li­via har bed­ret seg i så stor grad at de in­ter­na­sjo­na­le hjelpe­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne nå for­la­ter lan­det. Men fort­satt le­ver over en mil­lion av Bo­li­vias 10,7 mil­lio­ner inn­byg­ge­re på un­der 10 kro­ner da­gen. De sis­te åre­ne har den øko­no­mis­ke veks­ten lig­get på rundt 5 pro­sent år­lig, men si­den 2015 har det stag­nert noe. Bud­sjett­over­skud­det har også mins­ket, som føl­ge av fall i rå­vare­pri­se­ne.

Men Javier Apa­ri­cio vil ikke høre et vondt ord om «Bro­der Evo». Li­ke­vel sier han: «Kor­rup­sjon er fort­satt et pro­blem. Det er rart, Evo kom­mer fra Cha­pa­re, og det er der de pro­fit­te­rer mest av boom­en. Og i naer­he­ten, midt i jun­ge­len, har han fått byg­get en in­ter­na­sjo­nal fly­plass.» På spørs­mål om hvor­for Evos hjem­dis­trikt gjør det så bra, ser han skep­tisk ut og sier:

«Vel, de la­ger jo ko­kain der.»

Vel er Mora­les so­sia­list, men han er også prag­ma­ti­ker. Han er for na­sjo­na­li­se­ring, men bare av 20 nøk­kel­sel­ska­per, ikke av 1200 sel­ska­per slik til­fel­let har va­ert i Ve­ne­zu­e­la. Mora­les for­sø­ker en slags tred­je vei. Den lig­ner mer på den skan­di­na­vis­ke mo­del­len enn på den mis­lyk­ke­de la­ti­no­so­sia­lis­men vi har sett i land som Ve­ne­zu­e­la og Ar­gen­ti­na.

3500 m.o.h. Sta­sjon: Can­cha Za­pa­ta

I star­ten var de rike i Zo­na Sur skep­tis­ke til so­sia­lis­ten Mora­les. Un­der den øko­no­mis­ke boom­en, var de der­imot nok­så venn­lig inn­stilt. Nå er de ful­le av mot­vil­je.

Sjef­stals­kvin­nen. Noen sta­sjo­ner unna, i sen­trum av La Paz, gjør Jus­ta Ca­na­va­ri seg klar for Tv-pro­gram­met sitt. Hun trek­ker fem lag bre­de skjor­ter over ho­det og fes­ter rik­tig, og ret­ter på den svar­te filt­hat­ten sin. Bak hen­ne ly­ser et ne­on­skilt: «Ka­nal Nytt fedre­land. Den multi­et­nis­ke sta­tens stem­me.» Evo Mora­les' po­li­tis­ke be­ve­gel­se har trengt inn i alle li­vets sfa­erer, i po­li­tikk og na­e­rings­liv, i medie­ne og retts­sys­te­met, og nå også i un­der­hold­nings­in­du­stri­en.

Der Mora­les er na­sjo­nens stem­me, så ta­ler «La Jus­ta» for fol­ket. Alle barn vet hvem hun er, den førs­te ur­fol­ks­kvin­nen noen­sin­ne til å lede et dag­lig Tv-pro­gram på stat­lig fjern­syn. Hun mø­ter mil­lio­ne­ne av se­ere med «hei, mine pa­pi­tas og mami­tas», og snak­ker om opp­skrif­ter og ho­mo­ret­tig­he­ter, om strøm­spa­ring, pre­ven­sjons­mid­ler og de­pre­sjo­nen hun li­der av. Hun er en slags sjef­stals­kvin­ne for na­sjo­nen. I dag snak­ker hun om fe­mic­idio – drap på kvin­ner. Det er et tema som top­per over­skrif­te­ne i Bo­li­via, og som står hen­nes hjer­te na­er. Hun er alene­mor til tre barn, og ut fra det hun sier, er det lett å for­stå at hen­nes for­hold til menn ikke all­tid har va­ert en­kelt. «I det­te øye­blikk blir en ny kvin­ne drept – av sin ek­te­fel­le el­ler part­ner. Det er en epi­de­mi.» Bo­li­via har ikke spe­si­elt høye draps­tall, men lan­dets fe­mic­idio-rate er blant de høy­es­te i ver­den.

Selv om hun er fritta­len­de, li­ker ikke La Jus­ta å snak­ke om ra­sis­me for åpent ka­me­ra. Før Evo kom, sier hun, før­te hud­far­ge og etter­navn til at alle ur­folk ble eks­klu­dert fra vik­ti­ge job­ber. Hun tror ald­ri de hvi­te som bor i Zo­na Sur i La Paz og i San­ta Cruz, Bo­li­vias na­e­rings­livs­me­tro­pol, vil ak­sep­te­re å bli le­det av ur­folk.

«Det er ak­ku­rat som i USA. De hvi­te sa ald­ri noe om Oba­mas hud­far­ge. De sa bare at de føl­te seg som frem­me­de i eget land. Og alle vet hva de men­te med det.» Etter sen­ding tar La Jus­ta tau­ba­nen til Zo­na Sur, hvor hun bor. Vel er hun den mest be­røm­te kvin­nen i Bo­li­via, men det hyp­pigst stil­te spørs­må­let hun får er li­ke­vel: Hvil­ken fa­mi­lie job­ber du som hus­hjelp for?

3300 m.o.h. Sta­sjon: Ir­pa­wi

Ha­tet mot Evo. Når du sti­ger ut av gon­do­len på dal­sta­sjo­nen Ir­pa­wi, trer du inn i en an­nen ver­den. Her er folk ly­se­re i hud­en, bi­le­ne er pans­ret, og ka­fe­ene kun­ne lig­get i Mad­rid el­ler Mia­mi. Ur­folk føl­ger de ri­kes barn til pri­vat­sko­le­ne – og sjå­fø­rer kjø­rer mød­re­ne de­res i SUV-ER til Cha­nel-bu­tik­ken.

Den­ne etter­mid­da­gen har inn­byg­ger­ne sam­let seg til en anti-evo-pro­test. De li­der un­der vann­man­ge­len i lan­det og an­kla­ger Mora­les for å va­ere in­kom­pe­tent og ra­sis­tisk, at han fa­vo­ri­se­rer ur­fol­ke­ne i El Al­to i for­de­lin­gen av vann. «Bli kvitt ty­ven», står det på en pla­kat. «Vann er liv, Evo er død.» Her er for­ret­nings­folk, in­tel­lek­tu­el­le og la­ere­re. En de­mon­strant be­gyn­ner å spar­ke en Mora­les-duk­ke i full stør­rel­se, og and­re føl­ger hans ek­sem­pel og ri­ver den i fil­ler. Ur­folk­shus­hjel­per står i vei­kan­ten og grå­ter. Bo­li­via har lan­ge tra­di­sjo­ner for vol­de­li­ge pro­tes­ter: Pre­si­den­ter blir ikke bare av­satt, de blir hud­flet­tet. I au­gust 2016 slo gruve­ar­bei­de­re en mi­nis­ter til døde.

I star­ten var de rike i Zo­na Sur skep­tis­ke til so­sia­lis­ten Mora­les. Un­der den øko­no­mis­ke boom­en var de der­imot nok­så venn­lig inn­stilt. Nå er de ful­le av mot­vil­je. I en folke­av­stem­ning i 2016 sa fol­ket nei til en grunn­lovs­end­ring som må til for at Mora­les kan stil­le til gjen­valg i 2019. Men de kla­rer li­ke­vel ikke å bli kvitt ham.

Fra sin kon­tor­byg­ning i naer­he­ten av dal­sta­sjo­nen, sit­ter Tor­sten Bäu­erle­in og ser på de­mon­stra­sjo­nen. Han er fra Göt­tin­gen og ko­or­di­ne­rings­sjef for Dop­pel­mayr i lan­det. «Bo­li­via har mot­be­vist alle for­dom­mer», sier han. «Sta­ten be­ta­ler når den skal og i kon­tan­ter, frem til nå til­sva­ren­de 208 mil­lio­ner dol­lar. Gon­do­le­ne og sta­sjo­ne­ne her er re­ne­re enn i Tysk­land. Nett­ver­ket av 'him­mels­ke un­der­grunns­ba­ner' kan bli like om­fat­ten­de som 'tu­ben' i Lon­don», sier han be­geist­ret.

«Det plan­leg­ges Te­le­fé­rico-er også i ho­ved­sta­den Suc­re og i Po­to­sí. Det­te vil bli gon­do­le­nes land.»

Etter drøye fire år i Bo­li­via er dom­men hans den­ne: Bo­li­via har eks­plo­dert. Lan­det er blitt grøn­ne­re, mer rett­fer­dig, men også mer ene­vel­dig. Na­sjo­na­li­se­rin­ge­ne har va­ert del­vis vel­lyk­ket – som i til­fel­let med gass – og i and­re til­fel­ler mis­lyk­ket – som i til­fel­let med vann.

I mot­set­ning til Chávez el­ler Ma­duro i Ve­ne­zu­e­la, er Mora­les en mo­de­rat so­sia­list. Men som i så man­ge and­re la­tin­ame­ri­kans­ke land, tror pre­si­den­ten at han er uunn­va­er­lig. I dag er Mora­les den lengst sit­ten­de stats­le­de­ren på kon­ti­nen­tet. De and­re venstre­le­der­ne er borte – Kirch­ner, Lula, Chávez – men Mora­les sit­ter fort­satt. Og hvis han får det som han vil, vil han sit­te til 2025.

«Lo me­jor vie­ne» står det skre­vet på de nye pla­ka­te­ne – det bes­te er ennå ikke kom­met.

Foto: PETER BAUZA

Tor­den­va­er er på vei mot La Paz, Bo­li­vias ad­mi­ni­stra­ti­ve ho­ved­stad, den høy­est be­lig­gen­de i ver­den, mer enn 3500 m.o.h. La Paz strek­ker seg fra El Al­to i høy­lan­det ved fo­ten av det 6438 me­ter høye Illi­ma­ni-fjel­let.

Foto: PETER BAUZA

De pas­si­ve (dyrene blir ikke ska­det) og enk­le tyre­fek­tings­kam­pe­ne er blitt en tra­di­sjon un­der høy­tids­fei­rin­ge­ne i Bo­li­via. Folk lar seg un­der­hol­de av bå­de klov­ner som etter­lig­ner ur­fol­ks­kvin­ner, cho­li­tas, og opp­tre­de­ner fra mer vel­kjen­te,...

Cho­li­tas er kalle­nav­net på ur­fol­ks­kvin­ne­ne i sine tra­di­sjo­nel­le over­skjørt og med opp­til ti lag med un­der­kjo­ler un­der, et sjal og et ty­pisk hatt (som opp­rin­ne­lig ble de­sig­net for menn), her på vei i La Paz’ ny­ere tau­bane, «Te­le­fé­rico». Man­ge av...

Kil­der: Wikipedia og snl.no

Ut­sikt over La Paz og den røde lin­jen på tau­ba­nen «Te­le­fé­rico». I bak­grun­nen ser man den 125 kilo­me­ter lan­ge fjell­kje­den Cordil­le­ra Re­al hvor den høy­es­te top­pen Illi­ma­ni ra­ger 6438 me­ter over ha­vet.

Ut­sikt fra El Al­to over La Paz. Ove­r­alt fin­nes det små bu­tik­ker som sel­ger det mest nød­ven­di­ge.

Cho­let-byg­get «Cru­ce­ro del Sur» (teg­net av den be­røm­te bo­li­vi­ans­ke ar­ki­tek­ten Fred­dy Ma­ma­ni) lig­ger stil­le og for­latt om da­gen, men i hel­ge­ne kan opp­til 600 men­nes­ker fes­te og dan­se her. Pa­ral­lelt med Bo­li­vias mo­de­ra­te, øko­no­mis­ke vekst, er også...

De kal­les «Cho­li­tas lu­cha­do­ras» (kamp­lyst­ne cho­li­tas), ur­fol­ks­kvin­ner som job­ber som pro­fe­sjo­nel­le wrest­le­re i Bo­li­via. Det be­gyn­te som et stunt fra en kamp­sport­ar­ran­gør for å til­trek­ke seg pub­li­kum, og kam­pe­ne mel­lom kvin­ner i skjørt og bow­ler­hat­ter...

Mi­ni­er, mikro­er, truf­fi­er og taxi­er er po­pu­la­ere of­fent­li­ge trans­port­mu­lig­he­ter i La Paz. En tur med en «mik­ro» i byen kos­ter mel­lom 1,50 og 2 bo­li­vi­a­no, som til­sva­rer rundt 1,50 kro­ner. «Truf­fi­er» er en slags delt taxi og kos­ter mel­lom 1,50 og 3...

Bo­lig­pro­sjek­tet «Wip­hala» i Mer­ce­da­rio 2-so­nen i El Al­to ble igang­satt av Bo­li­vias pre­si­dent Evo Mora­les i fe­bru­ar 2015. In­ves­te­rin­ger på rundt 100 mil­lio­ner kro­ner har re­sul­tert i syv høy­bygg på 12 eta­sjer, med lei­lig­he­ter på 80 m2, med plass til ca....

Car­men Paye har grav­lagt seks fa­mi­lie­med­lem­mer (in­klu­dert søs­ken og mor) her og er over­be­vist om at man­ge­len på et godt helse­ve­sen i Bo­li­via er skyld i døds­fal­le­ne. Hoved­grav­lun­den (Ce­men­te­rio Ge­ne­ral) i La Paz, er blitt ut­vi­det fle­re gan­ger. Ste­det er...

For­skjel­len mel­lom Bo­li­vias so­sia­le klas­ser er ty­de­lig fra him­me­len over Zo­na Sur, rik­manns­by­de­len sør i La Paz. Man­ge av de rike har kvin­ner el­ler barn fra ur­be­folk­nin­gen som hus­hjel­per, og man­ge ut­nyt­tes grovt.

Un­der: «Los Pres­tes» er de sto­re fei­rin­ge­ne blant eli­te­ne av ur­fol­ke­ne. Farge­rike folke­drak­ter til­hø­ren­de de uli­ke ur­fol­ke­ne, lo­kal an­dinsk folke­mu­sikk og sto­re meng­der al­ko­hol do­mi­ne­rer fei­rin­gen. Fes­te­ne ar­ran­ge­res for å mar­ke­re enk­le ting, som en...

Ne­derst: Vicky og Jor­ge er pa­ret som fei­rer sin lyk­ke med 200 gjes­ter i dag. «Gud­fa­ren» No­el vil ta bror­par­ten av reg­nin­gen. Dis­se ur­fol­ks­fei­rin­ge­ne kan noen gan­ger vare opp­til 24 ti­mer og ende nes­te dag, med «tel­ling og åp­ning» av ga­ve­ne. Alle...

Det cu­bans­ke syke­hu­set «Ho­s­pi­tal Cu­ba­no Cha­ca­l­taya» i El Al­to er en bi­la­te­ral av­ta­le mel­lom Cuba og Bo­li­via. Det ble grunn­lagt i 2006, og hjel­pen er gra­tis for pa­si­en­te­ne. Til­sam­men har syke­hu­set fore­tatt over 60 mil­lio­ner kon­sul­ta­sjo­ner si­den...

Møte­ste­det Ba­si­li­ca San Fran­csi­co, en kir­ke i ba­rokk stil på San Fran­cis­co-tor­get i sen­trum av La Paz. Byg­gin­gen av den­ne kir­ken be­gyn­te i 1549, un­der det spans­ke herre­døm­met, og var fer­dig på 1700-tal­let.

Foran kis­ten til den bo­li­vi­ans­ke ge­ne­ra­len Andrés de San­ta Cruz, som døde 25. sep­tem­ber 1865, står det per­ma­nent aeres­vak­ter. Han led­sa­get Jo­sé de San Mar­tin un­der Fri­gjø­ringsha­erens kam­per i 1821 og voks­te raskt i gra­de­ne og ble ge­ne­ral, mar­skalk og...

Dis­se tre po­liti­be­tjen­te­ne i La Paz er over­be­vist om at kar­riè­ren de­res ald­ri vil­le va­ert mu­lig der­som kvin­ners ret­tig­he­ter og like­stil­ling ikke var blitt in­klu­dert som en vik­tig del av Evo Mora­les’ pre­si­dent­skap. Fra venst­re: Gaby There­sa Co­ca...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.