Coversaken i New York Magazine

i mars tar til orde for å stå opp for og forsvare unge med kjønnsdysfori og deres rett til å bytte kjønn. Den Pulitzer-prisvinnende artikkelforfatteren Andrea Long Chu (ALC) peker på hvordan sosiologer allerede på 1960tallet begynte å se kjønn (gender) som en sosial

ferdighet og som noe annet enn det biologiske kjønn (sex). Ideen om kjønn (gender) som en sosial konstruksjon tilskrives en bok fra 1990 kalt «Gender Trouble», der det ble fremsatt en mer radikal idé: At den gjentatte henvisningen til kjønnsnormer – som å gå med høye haeler eller å drikke whisky – produserte en illusjon av et spesifikt kjønn som bare ventet på å bli fylt med mening.

Kjønn ble dermed et slags løfte om et visst innhold, ifølge bokens forfatter, kjønnsforskeren og filosofen Judith Butler. Hva det innebar å vaere kvinne eller mann måtte hele tiden bekreftes gjennom handlinger og ytre faktorer. ALC, som selv er transkvinne, tar leseren med gjennom kjønnsteoriens historie og den tilspissede debatten om behandling, deltagelse i idrett og frihetsbegrepet. Hun mener at det som egentlig sies i påstanden om at kjønn ikke lar seg endre, egentlig er at kjønn ikke burde la seg endre – av hensyn til sosiale normer.

Kanskje er vi vitne til en mulig rekonfigurering av kjønnsinndelingen, foreslår ALC. Hun mener det i så fall vil vaere svaert urovekkende for alle med en instinktiv lojalitet til status quo.

Ingen blir nødvendigvis lykkelig av en frihet, og det er samtidig sant at der det er frihet, vil det også alltid vaere anger. Det mange ikke klarer å forstå, er hvorfor man vikler seg inn i alt dette kjønnsrotet i utgangspunktet. Men, skriver ALC, ingen skylder andre noen forklaring, og alle må få finne ut av sin egen skapning. Det truer dessuten ingen: De fleste av oss skifter tross alt ikke kjønn.