Nikabansettelse bør vaere spikeren i kista for Islamsk Råds støtte
Det blir stadig mer uforståelig at norske myndigheter fortsetter å finansiere Islamsk Råd Norge.
«Slik vi tolker islam, er nikab obligatorisk», sa Leyla Hasic til Klassekampen i 2014.
Hun snakket på vegne av en marginal minoritet i Norge, som da telte mellom 50–100 personer. Kanskje er det noen flere nå. Uansett har de nå fått sin representant i administrasjonen til Islamsk Råd, til forlystelse for mediene, som med dårlig skjult komikk kan melde at den nikabkledde 32-åringen er «Islamsk Råds nye ansikt».
Hennes personlige frihet
Man kan mene mye om muslimske kvinners klesdrakt, og Gud skal vite at nordmenn mer enn gjerne gjør nettopp det.
Jeg er ikke spesielt begeistret for at det er på moten å ville forby nikab i en del sammenhenger i Norge. Det strider mot en grunnleggende liberal holdning, selv om det sikkert kan rettferdiggjøres i enkeltsituasjoner. Men selv da har jeg mer sans for pragmatisme enn lovregulering. Med tanke på hvor sjelden problemstillingen er, er det merkelig at det oppleves påkrevd for enkelte partier å programfeste nikabforbud.
Likevel: Både Islamsk Råd Norge og Leyla Hasic er fullstendig klar over hvor omstridt nikaben er. Sistnevnte har gjentatte ganger fortalt om den personlige belastningen hun opplever som følge av hennes klesdrakt.
At Hasic velger å baere plagget likevel, fordi hun tolker nikab til å vaere en religiøs plikt, får vaere hennes sak. Den personlige friheten, inkludert religionsfriheten, bør vaere stor i et liberalt samfunn.
For Islamsk Råd er det annerledes. De skal ikke tilkjennes noen personlig frihet, men har en spesifikk rolle som paraplyorganisasjon og dialogpartner på et krevende felt i norsk offentlighet. De må forstå hvilke signaler de sender, og at det er viktig hvordan de fremstår utad.
Hasics arbeidsoppgaver er blant annet kommunikasjon, i tillegg til IT-drift og søknadsskriving. Hun har en fremtredende rolle: Sammen med generalsekretaeren er hun den eneste ansatte i rådets administrasjon, foruten to som kun driver sertifisering av halalmat.
En organisasjonen som skal fremme samhold og tilhørighet til det norske samfunnet, bør finne andre til å drive kommunikasjonsarbeid enn en som mener islam påbyr kvinner å gå med nikab. Tross alt er det en svaert spesiell forståelse av islam i norsk kontekst.
Lik det eller ikke, men nikab er et plagg som gjør kommunikasjon vanskeligere. Ikke minst fordi svaert mange oppfatter plagget som et symbol på avstandtagen fra storsamfunnet. Enten forstår Islamsk Råd ikke dette, eller så gir de blaffen. Den mest naerliggende tolkningen er den siste.
Mindre legitimitet
For det er dessverre lite som tyder på at Islamsk Råd Norge for tiden er spesielt opptatt av å fremme samhold blant muslimer eller tilhørighet til det norske samfunnet.
Etter at generalsekretaer Mehtab Afsar tiltrådte i 2011, er organisasjonen blitt mindre åpen, mindre synlig og vanskeligere tilgjengelig. Mer konservative krefter har kommet inn i sentrale roller. I fjor eskalerte det til åpen splid da flere av Norges største moskeer ønsket å kvitte seg med generalsekretaeren, uten å lykkes. Nå virker disse mer eller mindre å ha gitt opp.
Det blir stadig vanskeligere å tro på at Islamsk Råd Norge virkelig ivaretar interessene til de 80.000 medlemmene i norske, islamske trossamfunn. Legitimiteten som talerør for troende muslimer blir stadig mindre.
Religionsfriheten bør stå sterkt i Norge, men det følger ikke av dette at staten må fortsette å sponse Islamsk Råd Norge.
Norske myndigheter bør snarest finne andre måter å drive dialog på overfor islamske trossamfunn.