Takhøyden i Debatt-Norge er i ferd med å senkes
Hva tenkte Aftenposten da vi publiserte Nina Karin Monsens innlegg? Og bør vi sparke Espen Ottosen som spaltist?
Etter å ha jobbet ti år i Aftenpostens debattredaksjon, er mitt inntrykk at takhøyden i DebattNorge er i ferd med å senkes. Det er også de to siste ukene et godt eksempel på.
Hedda Susanne Molland spør i Aftenposten om hvorfor vi slapp til et innlegg fra Nina Karin Monsen, filosofen, forfatteren og statsstipendiaten som i 2009 fikk Fritt Ords Pris.
Flere enn Molland har vaert kritiske:
Blogger Gunnar Roland Tjomlid hevder på Facebook at «Aviser er så redde for å miste debatten til sosiale medier at de setter nesten enhver drit på trykk så lenge det kan skape debatt og mediehusene kan holde den mest mulig på egen arena».
SVs stortingspolitiker Snorre Valen skriver på sin side: «Vil du på trykk i Aftenpostens debattspalter? Skriv noe skikkelig reaksjonaert og outrert. Ikke gjør samme feil som Erik Martiniussen og skriv om klima. For da blir du «faktasjekket» ut av Erik Tornes.»
En kvinne skriver i en e-post at Aftenposten bør «slutte å gi spalteplass til homofobe mennesker som Nina Karin Monsen». En annen skriver kritisk: «Aftenposten er, ved å slippe til Nina Karin Monsen, med på å vise hvilke grufulle, fordomsfulle holdninger som dessverre ennå finnes.»
Og så videre.
Monsen har rett til å svare
For å svare på Mollands spørsmål, må vi tilbake til en kronikk Bjørn Staerk skrev hos oss i april. Der henviser han til Nina Karin Monsens ønske om at «alt skal bli mor, far og barn, slik de tror det en gang var».
Presseetikken er tydelig på at «de som er blitt utsatt for angrep, skal snarest mulig få adgang til tilsvar». Vi hverken kan eller vil nekte Monsen å svare på kritikken fra Staerk. Kanskje er også en del lesere interessert i å lese hva Monsen måtte mene om Staerks utspill?
Molland er også bekymret for at det blir en falsk balanse i våre spalter når vi publiserer Monsens syn på hva som er den seksuelle virkeligheten. Dette tror jeg ikke Molland trenger å bekymre seg mye for. Det er nesten umulig ikke å få med seg at det store flertallet, også i våre spalter, er uenige med Monsen.
Det vi burde ha gjort bedre
Molland mener dessuten at vi burde ha bedt Nina Karin Monsen om å holde seg til meninger i sitt innlegg, at vi naermest burde ha nektet henne å henvise til studier hun mener støtter sitt syn.
Det er ikke vår rolle å nekte debattanter å henvise til forskning. Vi burde tvert imot i større grad ha bedt henne lenke og henvise, slik at leserne kan ettergå kildene. Da kan de også slå tilbake, slik for eksempel psykologistudent Eirik Hørthe gjorde i et debattinnlegg.
Så har vi internt hatt en diskusjon om Monsens innlegg ble viet for mye plass på Aftenposten.no. Det var ikke vårt viktigste innlegg den dagen, men det fremsto nok for mange slik.
I papiravisen ble innlegget for øvrig presentert i en énspalter, på mindre prominent plass enn fire andre innlegg den dagen.
På Facebook leses saker enkeltvis. Det er naer sagt umulig for leserne å vite hva som er en prioritert sak fra Aftenpostens redaksjon og hva som er en notis.
Aftenposten er ikke Facebook
Avisenes fremste fortrinn opp mot Facebook er at vi er redigert. Vi kan igangsette, planlegge og holde i gang viktige debatter og diskusjoner. Dette vet vi at leserne er villige til å betale for, slik de for Aftenpostens del har vaert siden 1861. Og om NRK, TV 2 eller andre plukker opp debatter fra oss, så er ingenting bedre enn det (så lenge de krediterer oss).
Vi vet at vi kommer til å få kritikk hver gang vi publiserer en Nina Karin Monsen, en Espen Ottosen, en Usman Rana, en Per Fugelli eller en Hege Storhaug.
Men et offentlig ordskifte må også vaere et speilbilde av det samfunnet vi er en del av. Det er også vår oppgave at eventuelle «grufulle, fordomsfulle holdninger» settes under debatt.
Det skal ikke vaere en Facebook-variant der du kun får saker som støtter ditt eget syn. Du skal bli utfordret og du skal bli presentert for motargumenter.
Noen av reaksjonene de siste ukene tyder på at leserne, inkludert en stortingsrepresentant, er blitt mindre rause med meninger de ikke selv deler.
Da kommer kravene om at vi må stenge spaltene, slik for eksempel Marianne Sunde igjen krever når det gjelder Espen Ottosen. Informasjonslederen i Misjonssambandet er fast spaltist i Aftenposten, noe Sunde mener må opphøre.
Tips oss. Eller skriv selv
Men hvis man mener det er for mange konservative religiøse i spaltene, så er ikke svaret å svarteliste spaltister, men å sørge for at flere sekulaere deltar. Tips oss gjerne om navn. Eller skriv selv. Hvis du mener at Ottosen har håpløse meninger, så bør du svare ham heller enn å kreve at han svartelistes.
Snorre Valen har helt rett i at vi etter beste evne forsøker å unngå å publisere faktiske feil – også på debattplass. Dette gjelder for alle saker Aftenposten publiserer, uavhengig av tema og sjanger.
Vi gir ofte tilbakemeldinger til debattanter og kronikkforfattere før publisering når noe er faktisk feil, lenker mangler eller noe kanskje er uklart formulert. Av og til gjør vi ikke denne jobben godt nok, men det er rart når en folkevalgt politiker kritiserer oss for å forsøke å unngå feil.
Debattantenes meninger er selvsagt helt fri.
Både Ottosen og Storhaug representerer, hver på sin måte, mange i det norske samfunnet. Derfor er de relevante stemmer. Og Nina Karin Monsen har rett til å svare, også «reaksjonaert og outrert», når hun møtes med kritikk i vår avis. Og hun må selv regne med å få svar.
Slik kommer det fortsatt til å vaere.