Overraskende bra
anmelderne til å slenge om seg med sammenligninger som David Bowie, Queen og Elton John.
Det siste er for øvrig mest treffende her. Ikke rart at fyren har havnet på omslaget av magasinet Rolling Stone.
Nåtidens fortvilte usikkerhet
«Sign of the Times» har ingenting med avdøde Prince å gjøre, selv om tittelen er lik hans klassiske låt. Innholdet baerer likevel på noe av det samme, en fortvilet usikkerhet over samfunnets utvikling.
«Just stop your crying, it’ll be alright, they told me that the end is near, we gotta get away from here».
Ifølge Styles er låten skrevet fra perspektivet til en mor som får beskjed om at hun vil dø i barsel og får fem minutter til å si noe til sitt nyfødte barn. Er det virkelig slik vi har det? Kort tid til å ta grep, før samfunnet og kloden slik vi kjenner den går under?
«Just stop your crying, it’s a sign of the times, welcome to the final show, hope you’re wearing your best clothes. You can’t bribe the door on your way to the sky, you look pretty good down here, but you ain’t really good».
Årets klassiker i sjangeren voluminøst gripende ballade, der.
Mye lovende popfakter
Resten av de ti låtene på Harry Styles’ selvtitulerte solodebut holder ikke samme høye standard, hverken musikalsk eller tekstmessig, men mye er overraskende godt. Åpningen «Meet Me in the Hallway» er en vokal- og akustisk godsak, mens den sterke tredjelåten «Carolina» ikke hadde skjemt seg ut på et album med Beck.
Mindre spennende blir det i andre halvdel av albumet, når Styles og hans mange låtskrivere henter frem rockeren i ham i «Only Angel» og «Kiwi», men denne «fasen» er heldigvis unntaket.
For summen her er en voksen popplate som lover godt for fremtidig karrière. Veien er fortsatt lang frem til Elton John, så aerlig må man vaere, men en utstudert popentertainer som Robbie Williams bør absolutt se seg over skulderen. En god øvelse i popnostalgi, med nok egenart til å holde på interessen.
Henrik Berggren er best kjent som låtskriver og sanger i det svenske kultbandet Broder Daniel, hvor han spilte sammen med ikke akkurat ukjente Håkan Hellström. I løpet av de siste ti årene har det stadig kommet drypp om et soloalbum, mens mannen har slitt med kronisk sykdom, og nå er det altså endelig her.
Med på laget har han andre tidligere medlemmer fra moderbandet, og man kan absolutt gjenkjenne noe av sounden. Men fokuset har flyttet seg noe, fra skranglete gitarer til nette og nostalgiske poparrangementer.
Melankolske melodier
Albumet åpner kraftfullt med «Hold on to your dreams». En fengende låt med call-and-response-vokal ikke ulikt klassikeren «California dreamin’». Gitarakkordene lyder stort og danner sammen med den hektiske trommingen et massivt, åpent bakteppe under Berggrens sterke vokal.
Neste ut, «Wild child», kombinerer en drivende discorytme med et hypnotiserende gitarriff. Rytmeseksjonen gjør en utmerket jobb, mens de melankolske, naermest såre, melodiene drar lytteren inn. En sterk åpning, med andre ord.
Sjarmerende indie
Berggren har tydelig hentet inspirasjon fra sekstitallets psykedeliske popmusikk. Her kan man høre spor av
i mai kan du lese om ønsket om å leve evig og forskning på teknologi som kan forlenge livet. Men hvor gøy blir det å leve dersom festen aldri tar slutt? Videre kan du lese om endringene i det nordiske arbeidsmarkedet, droner som redder liv, kontroversielle filmer – og mye mer.