Røff retropop fra Håkan Hellströmkompis
artister som The Mamas And The Papas, The Byrds og Simon & Garfunkel i en sjarmerende indieinnpakning.
Følsomme melodier står i sentrum av musikken, med en god dynamikk i energinivået. Fra neddempet til hjerteskjaerende, gjerne i samme låt. Låtene følger ofte sjangerens tradisjoner nøye og er slik sett gode utførelser av etablerte normer.
Berggren legger så klart sitt eget preg på ideene, med sin karakteristisk rufsete vokal som dominerer på alle sporene.
Sterk vokal
En låt som stikker seg ut er «Parties». Spinett og strykere former et drømmende, neo-barokt lydlandskap som fylles ut av piano- og synthdetaljer, mens Berggren messer om det røffe festliv. En låt som nikker til klassikere som «Scarborough fair» og «Eleanor Rigby», men med et langt mer fandenivoldsk innhold. Kult.
En annen personlig favoritt er sistelåten «Come, mommy, take my hand», hvor sparsom westernfilmgitar og majestetiske strykere bidrar til et naermest episk uttrykk, understreket av nok en sterk vokalprestasjon.
En perfekt avslutning på et involverende album.
Vellaget popmusikk
Wolf’s heart har åtte låter spredt over en halvtime. Det er nok til å suge inn lytteren, uten å spille det samme kortet for mange ganger. Det er ikke alle låtene som fester seg like godt, men de er gjennomgående velskrevne, og skivens produksjon gjør det hele til en behagelig affaere.
Berggren har laget et godt album, som burde gå hjem hos både Broder Daniel-fans og tilhengere av vellaget popmusikk generelt.