Loven er den fremste likestiller

Norsk tilpasning av strafferetten har ofte skjedd i lys av en sparetanke, men har allikevel ledet oss inn i ressursøding.

Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes! Viktigst er kjent og klar lov og håndhevelse av loven overfor enhver. Dette er saerlig viktig på strafferettens område.

Avgjørelsen i en straffesak hviler på to fundamenter: loven og faktum. Loven ligger fast og er uforanderlig fra sak til sak. Det er lovgivers oppgave å skille det som er likt, fra det som er ulikt. Faktum varierer. Men, i den enkelte sak ligger faktum fast.

Å få frem sannheten er hovedanliggendet i straffesaker som alle har sitt utspring i fortid.

Under fremmedvelde ble en distansert embetsstand betraktet som ukjent med folkets liv, og var det ofte. Tanken om å få en egen lagrette av legfolk vokste frem. Fra 1887 fikk Norge lagrette i alvorlige straffesaker. Ordningen er senere opprettholdt.

Den beste formen for maktbalanse

Etter annen verdenskrig, da rettsfornektelse og vilkårlighet hadde hjemsøkt store deler av jordens folk, fant menneskerettighetene gjenklang. En forståelse av at det er visse ting intet menneske skal måtte finne seg i. Det er også en menneskerett å leve under de lover folket gir seg selv. Rettsstat, demokrati og menneskerettigheter er i vår sivilisasjon vevet i hverandre som den beste kjente formen for maktbalanse.

Straffebudene og reglene for straffesakers behandling, gis etter demokratiske spilleregler som må speile grunnleggende menneskerettigheter. Rettsstaten håndhever strafferetten gjennom uavhengige og upolitiske domstoler. Straffesaker er ikke demokratiske flertallsavgjørelser. Men, legfolks deltagelse i straffeprosessen sikrer bredere innsikt i de faktiske spørsmålene som behandles. Straffebud skal skape forutberegnelighet og sedvanlig ikke inneholde skjønnsmessige vurderingstema – dette selv om