Witoszek følger ikke sine idealer

I en kronikk om Trumps prospekt i Aftenposten 20. april oppfordrer Nina Witoszek til å marsjere for vitenskapen. Hun gir uttrykk for å ville gjenskape kritisk realisme for å redde den moderne sivilisasjon.

Witoszek har ledet et forskningsprosjekt om baerekraftig utvikling som tar utgangspunkt i Brundtlandrapporten fra 1987. Hun har altså hatt anledning til å konfrontere påstander i Brundtlandrapporten med virkeligheten og derigjennom skape det vitenskapelige rom hun etterlyser i kronikken.

Men istedenfor å gjøre nettopp dette kanoniserer Witoszek Brundtland-rapporten og sidestiller den med Bibelen og Koranen. I likhet med disse angir Brundtland-rapporten, ifølge henne, veien til frelse. Dens antagelser trenger ingen etterprøving. Det holder å overbevise mannen i gata om at begrenset vekst er til hans beste.

Witoszek viser imidlertid at Brundtland-rapporten inneholder en svakhet som gjør den mindre attraktiv enn det liberale demokratiets fortelling om streben etter lykke i et overflodssamfunn (The American Dream) og mer lik dennes antitese (Limits to Growth). Hun foreslår derfor å gjøre rapporten mer sexy ved å bytte ut «grenser» med «muligheter» og legge til et kapittel om hvordan samfunnet kan endres.

Witoszeks baerekraftsforskning, som for øvrig er gjort i samarbeid med Bedriftsøkonomisk Institutt, dreier seg altså om hvordan selge et budskap. Om forutsigelser stemmer med virkeligheten, synes lite relevant så lenge disse er salgbare. Denne forskningens eksistensberettigelse er forestillingen om at menneskeheten står overfor en eksistensiell trussel som ikke kan betviles. Klimapanelets beviser skal vaere uomtvistelige og grunnlaget for en ny baerekraftig utvikling og omstilling av samfunnet.

Witoszek følger ikke sine idealer om vitenskap i sin egen forskning. Denne er snarere dogmatisk ideologisk enn kritisk realistisk, og hun reagerer kraftig mot dem som måtte hevde at vitenskapen ikke er avgjort – heller ikke hva gjelder bidragene til klimaendringene.