Charlotte Sulheim

Husfruen på Spiterstulen gikk ut av tiden 12. mai, nesten 98 år gammel. Hun var en institusjon som med myndig hånd regjerte over sitt rike høyt der oppe under Galdhøpiggen. Hun kom dit som ung bydame og ble der hele livet.

Hun var en av min ungdoms største helter.

Charlotte laerte meg hva service er, og jeg har aldri glemt det. Hverken når det gjelder hvilket ansvar jeg selv har som representant for en organisasjon eller som hotellgjest utsatt for ansatte som ikke hadde gått i Charlottes skole.

Jeg var 19 år og førstereis i resepsjonen på Spiterstulen en travel sommerdag. Jeg husker ikke hva galt jeg hadde gjort. Men jeg husker at Charlotte kom opp bak meg, dro meg inn på kjøkkenet og videre inn i et beleilig bøttekott og sa: «Kari, husk at når du står der ute i resepsjonen, er du vårt ansikt utad. Det er hvilket inntrykk du gjør som avgjør hva de synes om dette stedet.»

Jeg har aldri glemt dette. Charlotte var streng, men rettferdig. Og alltid opptatt av at alle skulle ha det bra og fantastisk til å kurere leirskolebarn som hadde forspist seg på godteri. Kuren var Marie-kjeks og Cola – som de med skrekkblandet fryd måtte innta under hennes oppsyn i hennes private gemakker.

Hun var sterk, raus og positiv – med en smittende latter. Bak strengheten som flere generasjoner sesongarbeidere først møtte, var et varmt hjerte med plass til mange.