Forsegling

Jødenes skjebne ble forseglet, sto det i en kronikk i Aftenposten 30. april, og det var flere lesere som med god grunn og solid språkfølelse mente at det burde ha stått ‘beseglet’. Stoffet var oversatt fra svensk, som har den samme nyansen, og jeg har ikke undersøkt hva som sto i den svenske originalen.

Å forsegle noe, eksempelvis et brev, betyr å lukke det med et segl. Det ble gjort med smeltbar masse som ble oppvarmet, og så ble den stemplet med et segl like før massen størknet. Da var det lett å se hvis noen hadde brutt forseglingen eller seglet. Ofte var seglet også personlig, slik at mottageren kunne se hvem avsenderen var.

Å besegle er mer abstrakt, ens skjebne blir beseglet når man møter en annen person som man vil dele resten av livet med. Men selv i kjaerlighetsromanene i vår tid er det visst sjelden å se et så opphøyet og lyrisk uttrykk. Og når det anvendes om tragedien i jødeutryddelsens tidsalder blir det jo alt annet enn poetisk.

Det hender at ‘segl’ blir forvekslet med ‘seil’, i alle fall skriftlig – et godt eksempel på at ord som ligner på et annet, lett kan bli brukt feil. Faren er spesielt stor når to ulike ord uttales likt, selv om de staves forskjellig.

Språklig sett har vi den samme forskjellen mellom «parverbene» bedervet og fordervet. Vi snakker om bedervet kjøtt, det er kjøttvarer som er «skjaemt» hvis man behersker trøndersk. Fordervet og fordervelse er litt mer filosofisk og etisk: Et fordervet individ er en person som er i moralsk forfall, moralsk ødelagt eller kanskje bare alvorlig skadet. Man kan også le seg fordervet, det er ikke fullt så alvorlig – hvis det da ikke er på grunn av en tvilsom grovis.

En gammel talemåte i de tilfeller hvor man lover å holde en hemmelighet for seg selv, lyder: «Min munn er lukket med syv segl.» Da kommer det ikke ut, selv om det er brukt i overført betydning.