Den private laereren

Hvor privat bør forholdet mellom ditt barn og laereren vaere? Det er ikke sikkert du er enig i Kulturdepartementets oppfatning, slik den kommer til uttrykk i forslaget til ny åndsverklov.

I mange år har den såkalte klasseromsregelen vaert et prinsipp innenfor opphavsretten. Regelen innebaerer at når åndsverk fremføres, anses klasserommet for å vaere et privat område. Fordi åndsverkloven kun gjelder offentlig fremføring, faller altså fremføring klasserommet utenfor loven.

Klasseromsregelen ble i sin tid begrunnet med de spesielle «naere og personlige bånd mellom laerer og elevene». Som generell påstand er dette i dag meningsløst.

En laerer kan vaere så mangt – en kontaktlaerer, timelaerer eller tilfeldig vikar. Uansett er laereren på jobb for å legge til rette for elevenes laering. Elevene kan vaere organisert i klasser og grupper i mange konstellasjoner og på ulike måter. De er på skolen fordi de må, og ikke som følge av personlige relasjoner med hverandre eller laererne. Skolen er ikke og skal ikke vaere et privat område.

En følge av klasseromsregelen er at skolene kan fremføre åndsverk uten tillatelse. Tidligere har det vaert vanskelig å innhente slike tillatelser, saerlig når det gjelder visning av film. I dag finnes det imidlertid enkle løsninger for klarering av filmverk, og behovet for en juridisk spissfindighet som klasseromsregelen er ikke lenger til stede.

Når en modernisert åndsverklov nå er lagt frem for Stortinget, er det bemerkelsesverdig at ikke den ulovfestede klasseromsregelen avvikles. I stedet går kulturministeren motsatt vei ved å ville ta den inn i selve lovteksten, med den ubegripelige begrunnelse at «klasseromsregelen er så innarbeidet at den ikke bør endres nå».

Stortinget bør skjaere gjennom og gravlegge en slik foreldet forestilling om norsk skole.