UNGE STEMMER
Det er underlig at politikerne ikke er flaue over mangelen på utvikling.
Så her sitter jeg, da, og ruger på mengder med pugget quizkunnskap
Så her sitter jeg, da, og ruger på mengder med pugget quizkunnskap som jeg når som helst kunne ha googlet på under to sekunder.
«Stortingsvalget.»
Har jeg mistet deg allerede?
Ikke så rart. Faerre unge velgere bruker stemmeretten sin sammenliknet med resten av befolkningen.
Hvorfor?
Fordi mange tror at én stemme umulig kan bety mer enn et sandkorn på en strand. Dette er en holdning som stammer fra det norske skolesystemet.
Elevdemokrati
I en moderne verden som konstant utvikler seg, er det på høy tid at skolen gjør det samme. Akkurat nå er det norske skolesystemet mer antikk enn liktornene på foten til en gjennomsnittlig bestemor. At politikerne ikke er flaue over mangelen på utvikling, er underlig.
Elevrådet er et organ som skal sikre elevdemokrati og elevmedvirkning i skolen. Men om en ser seg rundt, er det et fåtall av elevråd i dag som har reell makt på sin skole. Skoleledelser har en tendens til å overkjøre elevråd slik at deres visjoner og ideer, om det så er internasjonal uke eller toastjern i alle klasserom, ikke blir realisert. Da er det ikke rart at elever går ut av skolen med et inntrykk av at de ikke har faktisk påvirkningskraft.
At et elevråd har reell makt innebaerer at representantene kommer frem til felles løsninger, og at de ansatte er i dialog med elevene. Ikke bare fordi de må, men fordi elevperspektivet er verdifullt. Spesielt i saker som direkte rammer elevene selv. Akkurat slik som i et faktisk demokrati.
Rustet for fremtiden?
Videregående utdanningsløp skal også gjøre oss elever mest mulig rustet for fremtiden. Likevel har jeg ikke, i løpet av 12 år med skolegang, laert en døyt om hvordan man betaler regninger, fører regnskap, eller setter opp et brukbart budsjett. Ikke har jeg fått en grundig innføring i mine rettigheter som fremtidig arbeidstager. Ikke har jeg laert at sex er mer enn penis i vagina.
Men er det noe jeg har laert, så er det at å tre en kondom over en isoporpenis skal forberede meg til min seksuelle debut. For ikke å glemme at jeg har laert massevis om regresjon, og polynomregresjon isaer. Utrolig virkelighetsnaert, kommer definitivt til å få bruk for det på et senere tidspunkt. Hvis jeg skal bli vaerdame. Eller matematikklaerer.
Så her sitter jeg, da, og ruger på mengder med pugget quizkunnskap som jeg når som helst kunne ha googlet på under to sekunder.
Kontekst
Kan det egentlig kalles kunnskap hvis det hele bare er memorerte sitater fra fagbøker? Vi lengter etter kontekst. Det nytter ikke å tilbringe en overvekt av norsktimer på 1800-tallsforfattere og diktanalyser på diktanalyser på diktanalyser om vi ikke vet hvorfor vi gjør det.
For 2P-matematikkelever er dette et saerlig reelt problem. 2P, hvor P står for praktisk, er et av de obligatoriske matematikkfagene en kan velge mellom i andreåret på videregående. Men laereplanmålene i det (såkalte) praktiske faget er så virkelighetsfjerne at fire av ti elever klamrer seg til en knapp 2-er, eller stryker.
Pugging hører fortiden til, og store deler av pensum hører spesialistene til. Noen må fatte mot nok til å kutte i pensum, og det snarest. AErlig talt, det er ingen som har godt av å lide seg gjennom 100 sider med tørre fakta om bergarter, som skrivebordspedagoger i departementet har klemt inn i laereplanen.
Hvorfor?
Kanskje viktigst av alt: Vi må laere å operasjonalisere kompetansen vår. Derfor må det bli en norm at hver eneste undervisningstime inkluderer et «hvorfor». Vi vil høre om hvorfor det er viktig og nyttig for oss å vite at Aristoteles var en sentral person i det antikke Hellas, og ikke bare hva han gjorde som sikret han en plass i historiebøkene våre. Vi skal tross alt forberede elever på fremtiden, ikke fortiden.
Demokratiet oppsto også i Hellas. Det vet jeg fordi jeg satt oppe til klokken tre på svarteste natten en alminnelig onsdag i annenklasse og pugget til jeg ikke visste annet enn at demokratiet oppsto i Hellas.
Det jeg skulle ønske at jeg hadde laert, er at demokratiet starter i det små. Og at det ikke er så fjernt som det virker som.
Krev endringer
Den norske skolen kan ikke lenger henge generasjoner bak tidsalderen vi lever i. Enten kan man akseptere at skolen er en arena som forbereder oss til «voksenlivet» på 1900-tallet, eller så kan vi gjøre det riktige: Kreve endringer.
Etter stortingsvalget i høst forventer jeg endringer. Jeg forventer at det norske skolesystemet speiler tiden vi lever i. For å få dette til må obligatoriske fag bli mer livsnaere og relevante. I tillegg må elevrådene ikke lenger bare behandles som tullete, lovpålagte liksomdemokrati – men som organ med tyngde i saker som angår elevene, og som er naturlige samarbeidspartnere for skoleledelsen. På den måten dyrker vi samfunnsengasjert ungdom, som forstår viktigheten av å delta, og å avgi sin stemme ved valg i fremtiden.