Nullstillings-gnist

Det er noen metaforer (språkbilder) som ikke bør blandes sammen. En norsk tennisspiller syndet mot denne regelen i en uttalelse for et par uker siden om de forskjellige toppdeltagernes muligheter i Wimbledonturneringen. Utgangspunktet var den sveitsiske tennisstjernen Roger Federers lange pause i fjor, da han ikke kom lenger enn til semifinalen: «Jeg tror det var bra for Federer å få en pause fra tennisen. Han fikk nullstilt batteriene. Han fikk gnisten tilbake.»

Toppidrettsfolk snakker ofte om å nullstille seg etter en kraftprestasjon eller store påkjenninger. Men å nullstille batteriene virker som en dårlig idé, spesielt hvis den aldrende tennismillionaeren har som sitt mål å få gnisten tilbake. Også vi som mangler ingeniør- eller elektrikerutdannelse, har en sikker formodning om at det ikke gnistrer saerlig imponerende av et nullstilt batteri.

En annen metafor som idrettsfolk ufortrødent og fryktløst bruker, er at de skal «tømme hodet» før de går i gang med neste konkurranse. Det er jo ofte greit at det ikke er helt tomt der oppe, men kanskje er de inspirert av en setning som dessverre aldri kom på trykk i Aftenposten. Det var en fast anmelder av NRKs Radioteatret som skrev at det her var tale om «den type litteratur som går inn det ene øret og forsvinner i det store intet». Dette er så mange år siden at setningen ble observert på korrekturavtrykket og vakte sterk jubel i redaksjonen i en sen kveldstime; endelig hadde vedkommende anmelder funnet en malende og presis beskrivelse av sin hjernevirksomhet. Men i avisen neste dag glimret denne utsøkte formuleringen med sitt fravaer; en anonym, men medfølende korrekturleser hadde forbarmet seg over skribenten og valgt et mer harmløst, men likevel nedsettende utsagn om forestillingens manglende kvaliteter.

Det ble dermed nødvendig å nullstille forventningene.